Kronikk

Da jordskjelvet rammet Norge

  • Conrad Lindholm

Det største jordskjelvet i Sør-Norge i moderne tid skjedde for hundre år siden denne helg. Minnet markeres i dag på Geologisk museum i Oslo. Det er grunn til å vente fremtidige jordskjelv i de samme trakter, og på grunn av økt utbygging er vår sårbarhet større nå enn den gang, skriver Conrad Lindholm, seniorforsker ved Norsar, det seismologiske senter på Kjeller.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

JORDSKJELV MIDT UNDER HØYMESSEN.

Søndag den 23. oktober 1904 kl. 11.27 inntraff et jordskjelv som rystet områdene på begge sider av Oslofjorden, fra syd for en linje mellom Fredrikstad og Tønsberg til nord for Oslo. Jordskjelvet er i ettertid blitt beregnet til en styrke på 5,4 på Richters skala, og er det største kjente jordskjelv i denne delen av Norge i historisk tid. Skjelvet skjedde midt under høymessen (i en tid da kirkene var fullere enn i dag); det skapte flere steder tilløp til panikk og førte til betydelige skader på bygninger. Hundre år er nå gått uten noe nytt jordskjelv av tilnærmet samme størrelse i denne delen av Norge, og denne seismiske stillheten gir grunn til å spørre om 1904-jordskjelvet var en enestående hendelse, eller om et nytt stort jordskjelv i Syd-Norge er rett rundt hjørnet.Rystelsene fra jordskjelvet var sterkest innenfor trekanten Moss, Fredrikstad, Tønsberg, men med kraftige rystelser også i Oslo som på den tiden var det tettest befolkede område (derfor kalles det også ofte for Oslo-skjelvet). Den maksimale intensiteten var VII (en skala fra I til XII som beskriver rystelsers styrke), som tilsvarer at de fleste mennesker ble skremt, og mange hadde vanskeligheter med å stå oppreist. Jordskjelvet ble følt over et område på 800 000 kvadratkilometer, fra Namsos i nord til Polen (det daværende tyske landskap Pommern) i syd, over hele Syd-Norge og mot øst til Helsingfors. Hovedskjelvet ble innledet med minst 11 forskjelv, og minst 18 etterskjelv ble rapportert. Fra Idd kirke ved Halden (nær senteret) beskrives: "Presten stod netop for alteret og messede, da det første stød merkedes som et rystende bulder med underjordiske dybe drøn. Straks derefter saaes den metertykke altergavl at synke, og en aabning paa 4-5 tommer blev synlig oppe ved taggesimsen. Derpaa løftedes atter muren, pressedes opp mot loftet, og sten og kalk føg indover alteret og gulvet, samtidig med at langvæggene svaiede sterkt; hele alterpartiet gyngedes og syntes at synke i grus. Menighed og prest styrtede til utgangen og merkelig nok, ingen kom synderlig tilskade, men kirken er i den grad ramponert, at den ikke mere lader seg restaurere."E PISENTER I KATTEGAT.Jordskjelvet er nylig blitt grundig analysert av norske og utenlandske seismologer. Etter det vi nå tror, har episenteret ligget i Kattegat ca. 25 km syd for Hvaler og like langt vest for Strömstad. Basert på den nye analysen antar vi at jordskjelvet har hatt et dyp på omkring 28 km, altså i den nedre del av skorpen, og forklarer hvorfor det ble følt over et uvanlig stort område. Forkastningen som brøt er en nord-syd— løpende revers-forkastning (gammel bruddsone), hvilket innebærer at jordskjelvet var et resultat av at skorpen var utsatt for øst-vest-kompresjon. Pga. dybden kjenner vi ikke dimensjonen på den forkastningen som brøt, men ved å anvende en global relasjon mellom styrke, forkastningslengde og forskyvning kan vi anslå forkastningens lengde til ca. 1 km med en gjennomsnittlig forskyvning på 10 cm. I forhold til store jordskjelv i f.eks. California må dette betegnes som et lite skjelv.Når jorden ryster, er det en følge av forskyvninger i jordskorpen, enten langs kjente forkastninger (f.eks. San Andreas-forkastningen i California) som sees på overflaten, eller langs dypere, ukjente forkastninger og sprekksystemer. De største deformasjons-sonene på jorden er knyttet til plategrensene der jordplatene gnisser inntil hverandre, eller kolliderer (f.eks. som i Himalaya eller i Syd-Amerika, der Nazca-platen glir inn under kontinentet og "løfter" Andesfjellene). En siste type plategrense er der hvor to plater glir fra hverandre, slik som langs den midtatlantiske rygg (som fører til at Europa og Amerika fjerner seg fra hverandre). Alle slike plategrenser er kjennetegnet ved hyppige og tidvis store jordskjelv, ja så hyppige at grensene faktisk er kartlagt nettopp ved jordskjelv-aktiviteten. Jordskjelvene langs disse plategrensene kalles inter-plate-skjelv. Jordplatenes relative bevegelser setter også opp betydelige spenninger inne på kontinentene, og jordskjelvene forårsaket av disse kalles intra-plate-skjelv (som i Norge). Er det så noen grunn til å vente jordskjelv særlig i Oslofjord-området? Svaret er "ja"!S TORE, LANGSOMME DEFORMASJONSPROSESSER.De store jordplatene beskrives ofte som stive legemer som flyter på den øvre mantelen, men helt stive er de ikke: Landskapet er variert og inhomogent og viser klare spor etter store, langsomme deformasjonsprosesser. Noen av inhomogenitetene i den kontinentale skorpe er så gjennomgripende at de spenninger som platene utsettes for i periferien, kan føre til jordskjelv i disse gamle deformasjons-sonene. Spesielt viktig er gamle riftsoner. Dette er soner der en oppsplitting av jordskorpen startet, men etter en viss tid ble avbrutt (fra Etiopia i nord til Malawi i syd foregår det i dag en slik oppsprekking/deling av det afrikanske kontinent). En slik prosess har etterlatt "sår" som går gjennom hele jordskorpen. Under rift-prosessen var området varmt, og skorpen strakk og løftet seg akkompagnert av store magmatiske prosesser. Da rift-prosessen stanset (aborterte), ble området kjøligere og ble til store innsynkningssoner (såkalte graben-strukturer) avgrenset av store forkastningssystemer. I Norge er det to kjente geologiske "sår"-soner: Viking-graben i den nordlige Nordsjøen, og hele Oslofjorden opp til og med Mjøsa er en slik abortert riftsone, kalt Oslo-graben.Intra-plate-jordskjelv (både de små og store) forekommer vesentlig hyppigere langs gamle deformerte soner inne på kontinentalplatene, og 64 prosent av all intra-plate- seismisitet er knyttet til innsynknings- og avbrutte rift-soner. 1904-jordskjelvet i Oslo-graben er altså et typisk intra-plate-skjelv. Dersom vi ser ut over Norges grenser, finner vi mange jordskjelv av denne typen. Det som kanskje huskes best, var Bhuj-skjelvet i India som tok 20 000 liv i 2001, men de mest kjente skjedde i New Madrid (mellom Memphis og St. Louis), der det i desember 1811 og januar 1812 kom tre skjelv med styrke på 7,1, 7,4 og 7,2 rett etter hverandre (det største var ca. 900 ganger mer energirikt enn 1904-skjelvet). Dette var jordskjelv med et enormt skadepotensial, og de fremstår i dag som typiske for hvordan et tilsynelatende aseismisk område uten forvarsel kan aktiveres for deretter å gå tilbake til lav til middels aktivitet. Parallellen til norske forhold er at også denne delen av Mississippi-dalen er en dyptliggende (begravet) abortert riftsone. Eksempler på uventet store jordskjelv i døde riftsoner finnes mange steder i verden, men knapt noe sted så spektakulært som i Mississippi-dalen, og peker umiskjennelig på disse sonene som volumer i skorpen, der spenninger kan bygge seg opp over lang tid, for så å utløses i uventet store jordskjelv.R EVNER I DET SVAKESTE PUNKTET.Jordskorpen i en abortert riftsone består av store volumer av magmatiske bergarter (plutoner), samtidig som skorpen er kraftig deformert langs mindre og større forkastninger, og noen kan gå tvers gjennom jordskorpen. Hvis en stor forkastning har en optimal geometrisk orientering i forhold til den regionale spenningen som til enhver tid finnes i skorpen, vil den oppføre seg som en "spennings-akkumulator". Over lang tid vil spenningen bygges opp over forkastningen, inntil den revner i det svakeste punktet, en revne som så forplanter seg langsetter svakhetssonen slik at vi får et større jordskjelv. Vi vet ikke hvilken konkret forkastning som revnet i 1904- jordskjelvet, men vi kjenner retningen på den horisontale spenningen i regionen som nordvest-sydøstlig kompresjon. Forkastninger som løper omtrent nord- syd, vil i et slikt spenningsfelt være optimalt utsatt for spennings-akkumulasjon.Både før og etter 1904 har Oslo-graben vært et arnested for jordskjelv, og senest 29. november 2000 ble et jordskjelv i Strömstad-området (M=3,8) følt over store deler av Østlandet, så at regionen er aktiv, er hevet over tvil. Imidlertid er det sjelden skjelvene har en styrke som i 1904. Etter det vi kjenner til, er det kun ett jordskjelv lenger syd i Kattegat i 1759 som har vært av samme størrelse (Richter-tall 5,6). Det vesentlige spørsmålet blir da: Hvor stor er sannsynligheten for et nytt stort jordskjelv et eller annet sted langs Oslofjorden og nordover?Dersom vi samler all jordskjelv-erfaring, ser vi at intra-plate-jordskjelv konsentreres i riftregioner som geologisk ligner Oslo-graben. Det store hinderet for å besvare spørsmålet kvantitativt, er at vår historiske hukommelse er så kort i forhold til den meget lange returperioden (og uregelmessigheten?) for slike jordskjelv. Geologiske argumenter tilsier at det er grunn til å vente store fremtidige jordskjelv i Oslo-graben-regionen, men når de kommer, vet vi ikke. Det vi med sikkerhet vet, er at befolkningstettheten og infrastrukturen i Oslo og i regionen rundt Oslofjorden er betydelig mer sårbar i dag enn tilfellet var i 1904.

  1. Les også

    Jordskjelvet som brøt søndagsfreden

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  2. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  3. KRONIKK

    Nederlands frykt for Eurabia | Ketil Raknes

  4. KRONIKK

    Gjennom å behandle norsk kultur som et ikke-tema, kan vi komme i den situasjon vi ser i Sverige | Asle Toje

  5. KRONIKK

    Et liberalt demokrati kan ikke nekte besøkende politikere å drive valgkamp | Thomas Hylland Eriksen

  6. KRONIKK

    Farvel til demokratiet, eller starten på slutten av Erdogans styre? | Cemal Knudsen Yucel