Kronikk

Vi mennesker er verstinger når det gjelder ondskap. Samtidig er vi den arten som har de beste forutsetninger for å unngå overgrep | Bjørn Grinde

  • Bjørn Grinde
    Bjørn Grinde
    Biolog og seniorforsker ved Folkehelseinstituttet med mental helse som hovedfelt

Vi mennesker kan starte krig uten at det egentlig betyr noe for gruppens ve og vel. Dyr er aggressive når situasjonen tilsier det, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser tyske soldater som stormer gjennom en brennende landsby på østfronten i oktober 1941. Foto: NTB scanpix

Selv om mennesket er utstyrt med voldelige tilbøyeligheter, så har vi også sterke føringer i retning medfølelse og å hjelpe hverandre.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.


Ondskap er den mest destruktive egenskapen ved mennesket. For å begrense de negative konsekvensene, gjelder det å vite hva man er opp mot. Da kan det være nyttig å se menneskesinnet i et biologisk perspektiv.

Katten leker med musen før den dreper, det gir nyttig trening med tanke på fremtidig fangst. En isbjørnhann som kommer over en binne, starter gjerne med å drepe binnens unger for så å presse seg på seksuelt.

Seksualdrift er en sterk drift, ganske enkelt fordi sex er nødvendig for å bringe genene videre. Det er derfor ikke overraskende at voldtekt er beskrevet hos mange arter. Når isbjørnen i tillegg dreper ungene, er det fordi binnen da raskere blir klar for et nytt kull. Både for katten og bjørnen dreier det seg med andre ord om biologisk sett fornuftige handlinger.

Evolusjonens krav

Vi finner tilsvarende adferd hos mennesker. Folk flest er villige til å godta slike handlinger hos dyr, men også vi er et produkt av evolusjonsprosessen. Er overgrep en uunngåelig konsekvens av evolusjonens krav om å ivareta egne gener og derfor noe vi bare må akseptere?

Det er i alle fall en forventet konsekvens. På den ene siden er vi mennesker verstinger, ondskap er et begrep vi gjerne forbeholder oss. På den annen side er vi den arten som har de beste forutsetninger for å unngå overgrep.

Hva med ondskap, er det en av våre unike egenskaper?

Svaret avhenger av hva vi legger i begrepet. Ord beregnet på å beskrive mennesker er mer eller mindre egnet når det kommer til andre arter. Har hunden en nese? Noen svarer «ja, selvsagt», mens andre sier «nei, den har en snute».

Vår ondskap har særtrekk vi ikke finner hos dyrene – i likhet med vår nese – samtidig har den sitt motstykke i dyreverdenen. For å forstå trenger vi å se både på hva som er felles, og hva som er unikt for oss.

Les også

Kronikkserie om ondskap: Vi gjør det onde fordi vi er moralske vesener | Lars Fr. H. Svendsen

Ondskapens sanne ansikt

Sadisme er for meg ondskapens sanne ansikt. Sadisten gleder seg over den smerte han eller hun påfører sitt offer uten at det behøver å dreie seg om noen biologisk fordel.

Også katten har glede av sin lek med musen. Positive følelser er lagt inn i hjernen til alle pattedyr for å styre adferd i retning av hva som er gunstig for genene. For genene til katten er det bra at den benytter anledningen til å trene. Forskjellen ligger i menneskets intellekt. Det gjør oss nemlig i stand til å søke tilsvarende nytelse i situasjoner som ikke nødvendigvis hjelper genene. Det er derfor ord som sadist og skadefryd passer best på oss. Vi drar det et hakk videre ved å søke velbehag i andres fordervelse.

Vold og ondskap henger ikke nødvendigvis sammen. Drap kan utføres uten onde følelser, og sadisme krever ikke vold. Når to barn går sammen om å mobbe et tredje, er de gjerne drevet av den samme gleden som gjør at torturisten trives i jobben.

Les også

Kronikkserie om ondskap: Ved grusom vold er selvopptattheten blitt total | Jone Salomonsen

Bare mennesker søker hevn

Et viktig element når det kommer til voldshandlinger hos sosiale arter, er behovet for å skille mellom oss og dem. Vi skal være snille mot våre egne, men må gjerne skade fiender. Dette er egentlig bare en avart av at individet hevder seg selv på bekostning av andre. Det er en fordel, biologisk sett, å stå øverst på rangstigen, og det er en fordel å tilhøre en stamme som er sterkere enn nabostammen. Utslagene kommer i form av slåsskamp og krig. Vi finner det samme hos sjimpansene, de både slåss seg imellom og kriger med naboflokken.

Igjen drar vi mennesker det litt lengre. Vi kan starte krig uten at det egentlig betyr noe for gruppens ve og vel. Det er bare vi som bruker folkemord og seksuell vold for å fremme gruppen, en strategi som ble beskrevet, og anbefalt, allerede i Det gamle testamente. Dyr er aggressive når situasjonen tilsier det, men det er dessuten trolig bare mennesker som søker hevn og gjengjeldelse.

De underliggende føringene er ikke så forskjellige fra hva vi finner hos dyr, men vårt intellekt gjør at både vold og ondskap har større mulighet til å utfolde seg.

Les også

Kronikkserie om ondskap: Skamløshet og ondskap er en giftig kombinasjon | Gry Stålsett

Mennesket har medfølelse

Jeg tenker at målet for samfunnet bør være å gi flest mulig et godt liv. For å klare det må vi gjøre hva vi kan for å unngå handlinger som skader andre, enten de er preget av ondsinnethet eller reflekterer andre former for aggresjon. Men er det mulig å gjøre noe hvis det dreier seg om medfødte føringer?

Den gode nyheten er at selv om vi er utstyrt med voldelige tilbøyeligheter, så har vi også sterke føringer i retning medfølelse og å hjelpe hverandre; og disse egenskapene er trolig enda mer potente når det kommer til å aktivere hjernens belønningsmekanismer.

Hadde ikke menneskets natur vært slik, ville vi aldri klart å skape dagens samfunn. Vår avanserte hjerne innebærer dessuten at vi har en større dose fri vilje enn dyrene. Det enkelte individ kan dermed velge ikke å rette seg mot ondsinnet adferd. Det er også bare vi som har et samfunn der det er mulig å sette opp regler for hvordan vi ønsker å ha det og jobbe for at folk tilpasser seg.

Les også

Jeg er dømt til forvaring i 21 år for en rekke alvorlige forbrytelser. Dette er mitt forsøk på å forklare ondskap. | Stig Millehaugen

Menneskets hjerne er fleksibel

Det er enda en side ved vår art som skiller seg ut: Vi har antagelig den mest fleksible og formbare hjernen. De fleste er enige om at både arv og miljø bidrar til å avgjøre hvordan vi tenker og oppfører oss. Som biolog er jeg mest opptatt av miljøet, fordi det er miljøet vi kan gjøre noe med. Det å forstå hva slags føringer som ligger i genene er først og fremst interessant fordi det hjelper oss å finne måter å påvirke.

Det er lett å styre samfunnet i retning ondskap. Det viktigste redskapet ligger i å skille dem fra oss. Hitler viste hvordan.

I Norge er vi ganske flinke til å styre i motsatt retning. Vi legger vekt på at barnehager og skoler skal bidra til at barna utvikler medfølelse, og at de evner å skape gode mellommenneskelige forhold. Vi gir fredsprisen til mennesker som står frem og prøver å motvirke ondskap, fordi en slik pris har stor påvirkningskraft.

Psykologen Steven Pinker argumenterer i sin bok, The Better Angels of Our Nature, for at vår tid, i alle fall i den vestlige verden, er mindre preget av ondskap og vold enn tidligere samfunn. Kanskje har han rett, men jeg tror vi kan gjøre det enda bedre.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Biologi
  3. Vold
  4. Overgrep
  5. Krig

Flere artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Jeg er dømt til forvaring i 21 år for en rekke alvorlige forbrytelser. Dette er mitt forsøk på å forklare ondskap.

  2. SID
    Publisert:

    Hva driver mennesket til å utføre ondskapsfulle handlinger?

  3. KULTUR
    Publisert:

    Kan vi alle bli torturister under de rette omstendighetene? Overhodet ikke, ifølge den nye boken «Folk flest er gode».

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Er det skadelig å ta liv?

  5. DEBATT
    Publisert:

    Vi kan slå ned på kjønnsautoritære krefter uten å avvise biologiske kjønnsforskjeller

  6. DEBATT
    Publisert:

    Vi har en krimlitteratur som lager monstre og skriker etter hardere og lengre straffer