Økonomiske sanksjoner kan gi kriminelle større spillerom | Benedicte Bull og Antulio Rosales
Forskningen viser at sanksjoner svært sjelden gir de ønskede resultater.
Under Donald Trump har bruken av økonomiske sanksjoner eksplodert. USA har nå 30 aktive program for «målrettede sanksjoner», hvorav 19 er rettet mot spesifikke land. Venezuela, Nord-Korea og Iran er de høyest prioriterte målene, og Tyrkia er siste tilskudd på listen.
Hadde Trump skjelt til forskningen, ville han ha sett at det er svært lite sannsynlig at han vil oppnå de uttalte målene med sanksjonene. Det han mer sannsynlig vil oppnå, er å gjøre større deler av økonomien i landene uformell og kriminell, samt å styrke båndene mellom ulike sanksjonerte land og aktører. Det kan få store konsekvenser for fremtidig global økonomisk styring og politisk stabilitet.
Sanksjoner styrker kriminell økonomi
Da FN lanserte ideen om «målrettede» eller «smarte» sanksjoner på 1990-tallet, var det på grunn av kritikken av de humanitære konsekvensene av totale handelsembargoer. Målrettede sanksjoner er rettet mot individer, en økonomisk sektor, eller et område, og de søker å skjerme lokalbefolkningen.
Etter innføringen av målrettede sanksjoner økte bruken av dem, men også forskningen på deres effektivitet og konsekvenser. Noen av konklusjonene er at sanksjoner generelt er et lite effektivt utenrikspolitisk virkemiddel, og aller minst om målet er regimeskifte fra et autoritært til et demokratisk styre.
Aldri resultert i regimeskifte
Målrettede sanksjoner har faktisk aldri lyktes i å skape regimeskifte. Videre er sanksjoner mer effektive om de blir ilagt multilateralt (for eksempel med et FN-mandat) enn fra ett land (som er det USA gjør nå).
Sanksjoner skaper også i de fleste tilfeller en motreaksjon, som både kan styrke autoritære regimers interne stilling og deres allianser med andre «fiendtlige» regimer. Blant de aller klareste konklusjonene om konsekvensene av sanksjoner, er at de (i rundt 60 prosent av tilfellene) styrker den uformelle og kriminelle økonomien.
Styrket Venezuelas bånd til Russland
Vår forskning på konsekvensene av sanksjonene mot Venezuela bekrefter dette. USA innførte våpenembargo mot Venezuela allerede i 2006. Den fikk få andre konsekvenser enn å styrke Venezuelas bånd til Russland, som i etterkant sto for to tredjedeler av landets våpenimport. Videre innførte USA en lang rekke individuelle sanksjoner mot personer knyttet til regimet til Nicolás Maduro, uten at det skapte tilstrekkelig intern splid til at regimet falt.
I august 2017 kom de finansielle sanksjonene, som umuliggjorde vanlig refinansiering av landets enorme statsgjeld. Det førte til en økt avhengighet av kreditt fra Kina og Russland og bidro til at Venezuela lanserte sin egen kryptovaluta, Petro, i februar 2018.
I januar 2019 innførte USA forbud mot handel med det venezuelanske oljeselskapet Petróleos de Venezuela (PDVSA), samt kjøp og salg av gull, og senere mot enhver handel med staten. Venezuelas petroleumsinntekter utgjør om lag 95 prosent av eksportinntektene og er ryggraden i økonomien. Gullutvinningen er av nyere dato, og har vært lansert som en alternativ inntektskilde til olje.
Krisen startet før sanksjonene
Den store debatten i etterkant har dreid seg om sanksjonenes humanitære konsekvenser, følgene for oljeproduksjonen og i hvilken grad sanksjonene har skyld i den dramatiske økonomiske krisen. Det er en generell enighet om at krisen begynte lenge før de finansielle sanksjonene ble innført (rundt 2012).
De grunnleggende årsakene var opptak av høye lån, feilslått valuta- og prisreguleringspolitikk, overforbruk og en dypt politisert statlig styring av økonomien, som både forsterket oljeavhengigheten og skapte inflasjon og varemangel.
En helsekrise førte til økning i dødelighet fra rundt 2012, mens reduksjonen i oljeproduksjonen skjøt fart etter prisfallet i 2014. Men særlig oljesanksjonene akselererte produksjonsfallet videre, med omfattende ringvirkninger i økonomien.
«Uformalisering» av økonomien
En langt mindre debattert, men helt tydelig konsekvens av kombinasjonen av sanksjonene og den feilslåtte politikken, er en omfattende «uformalisering» av økonomien: Vanlige bedrifter blir nektet lån og tilgang til internasjonale markeder og må enten stenge dørene eller finne uformelle markeder og finansieringskilder i Russland, Tyrkia eller andre sanksjonerte land.
Bedriftene er ikke i teorien sanksjonert, de færreste internasjonale banker og bedrifter ønsker å ta risikoen ved å ha noe med Venezuela å gjøre, i frykt for å bli sanksjonert.
USA har også i stadig større grad tatt i bruk «sekundærsanksjoner», altså å sanksjonere bedrifter som handler med sanksjonerte land. I en så oljeavhengig og statsstyrt økonomi, fungerer sanksjonene nærmest som en full embargo.
Gruvenæringen utenfor formelle kanaler
Ett av uttrykkene for uformaliseringen er at gruvedrift, som er betydelig i de sørlige områdene i Venezuela, overhodet ikke synes i offisielle tall. Årsaken er at både produksjon og salg foregår utenfor formelle kanaler.
I mange tilfeller er virksomheten styrt av kriminelle gjenger, ofte med deltagelse fra venezuelanske militære. Smuglernettverkene som kontrollerer ruter inn i nabolandet Colombia og mot Karibia, blir stadig mer omfattende. Økonomien dreier seg i stor grad om uformell byttehandel med varer som enten er smuglet inn i landet eller ut fra offisielle kanaler til det åpne markedet.
Båndene til andre sanksjonerte aktører styrkes
Dette har ikke bare umiddelbare konsekvenser for venezuelanernes levekår. Det kan skape en langsiktig strukturell endring i økonomien, som kan legge grunnlaget for både økonomisk og politisk ustabilitet i en årrekke fremover.
Samtidig styrkes båndene stadig til andre sanksjonerte aktører. Russland er blitt ledende i oljesektoren. Tyrkia er også blitt en sentral samarbeidspartner, særlig som kjøper av venezuelansk gull. Om sanksjonene mot Tyrkia fortsetter, vil begge land ha ytterligere incentiv til å styrke handelen med hverandre og andre sanksjonerte land.
Det er kommet advarsler fra flere hold om at USAs aggressive sanksjonspolitikk vil redusere landets plass i verdensøkonomien ytterligere. Det er mange som ikke er spesielt lei seg for det.
Men sanksjonene kan også bidra til at en stadig større andel av økonomien trekker inn i skyggen og at kriminelle aktører får større spillerom. Det er en utvikling av verdensøkonomien som de færreste ønsker seg.
- Her kan du lese tidligere kronikker av Benedicte Bull og Antulio Rosales om utviklingen i Venezuela:
Finnes det noen vei videre for Venezuela etter dialogens sammenbrudd? | Benedicte Bull og Antulio Rosales
Finnes det noen vei videre for Venezuela etter dialogens sammenbrudd? | Benedicte Bull og Antulio Rosales
