Vi må teste ut nye former for samarbeid | Karin Hindsbo
Museene er allerede en del av kunstverdiens kretsløp, enten vi vil eller ei.
Samarbeidet Nasjonalmuseet har inngått med Kathrine og Cecilie Fredriksen, har skapt debatt. Flere av disse problemstillingene har også vært diskutert i museet i forkant av og i utviklingen av samarbeidet, og jeg lufter gjerne noen av tankene her.
At kulturlivet er avhengig av private midler, er en realitet uansett om man liker det eller ei. I mange land ser vi systematiske nedskjæringer på kulturfeltet. I Nederland, England og Danmark har vesentlige kutt tvunget kulturinstitusjonene til store omstillinger i løpet av kort tid.
Statens Museum for Kunst i København må hente 50 prosent av midlene selv, blant annet gjennom ekstern finansiering og private aktører. I Norge har vi gode offentlige støtteordninger, men regjeringen har lenge vært tydelig på at kulturlivet må få flere ben å stå på økonomisk.
Første av sitt slag
Selv om vi har stiftelser som Sparebankstiftelsen DNB og Fritt Ord, som bidrar vesentlig, er disse få sammenlignet med andre land, som Danmark. Så hvordan skal norske kulturinstitusjoner navigere mellom offentlige og private bidrag?
Blant annet må vi tenke nytt og teste ut nye former for samarbeid. Avtalen med Kathrine og Cecilie Fredriksen er et eksempel på dette. Den omfatter i første omgang en tiårsperiode og består av en samling av internasjonal, moderne kunst. I tillegg til og uavhengig av denne inkluderer den et forskningsprogram og en utstillingsrekke finansiert av Fredriksen.
Avtalen er den første av sitt slag, og den er omfattende. Selvfølgelig skaper dette debatt. At debatten løftes til et mer overordnet nivå, som Henie Onstad Kunstsenters direktør Tone Hansen og sjefskurator Caroline Ugelstad gjorde nylig, er viktig og noe vi ønsker velkommen.
Fredriksen-døtrene inngår gigantsamarbeid med Nasjonalmuseet
Verdt mer enn årlig innkjøpsbudsjett
Først, som vi hele tiden har understreket siden nyheten ble lansert 19. juni: Avtalen med Fredriksen er et samarbeid. Et samarbeid går begge veier, det betyr at begge parter investerer noe og at begge parter får noe igjen. Det har vi vært bevisste på. Både forrige og nåværende styre og ledelse ved museet har jobbet lenge med samarbeidet, og vi har brukt de siste to årene på å utvikle og konkretisere avtalen til det den er i dag.
Samarbeidet med Fredriksen gir muligheter i tillegg til Nasjonalmuseets øvrige virksomhet og planer. At vi får anledning til å vise internasjonal kunst vi aldri hadde hatt mulighet til å vise ellers, er en bonus. Museets innkjøpsbudsjett har de seneste årene ligget på under 10 millioner kroner årlig. Ett av verkene vi kan låne fra Fredriksen, kan alene være verdt flere titalls millioner.
Det er Fredriksen som formelt sett eier kunstsamlingen, men den skal vises i Nasjonalmuseet og kommer til Norge kun av den grunn. Nasjonalmuseet og mange andre norske museer har allerede tilsvarende avtaler om langtidslån, for eksempel med Sparebankstiftelsen DNB. Dette er en vanlig og viktig museumspraksis.
Bunkers i Sveits eller for publikum?
I dag finnes flere betydningsfulle kunstverk i private samlinger rundt om i verden, som offentligheten ikke får glede av. Er det bedre at kunsten befinner seg i en privat stue eller i en bunkers i Sveits enn at den vises frem for publikum i et museum?
Nasjonalmuseets fagekspertise bidrar i valget av verk til samlingen. Det mener vi er en styrke og en nødvendighet. For samlingen vi bygger med Fredriksen, skal sette vår egen samling i perspektiv, og det er våre fagpersoner som kjenner vår samling best. Balansen er slik at Fredriksen har siste ord på hva som kjøpes inn, mens museet bestemmer hva som skal vises i museet til enhver tid. Slik kan ikke vi tvinge Fredriksen til å kjøpe noe de ikke vil kjøpe, samtidig som de ikke kan tvinge museet til å vise noe vi ikke vil vise.
Samarbeidet skal derfor ikke true museets kjernevirksomhet eller integritet, men gi oss nye muligheter. Er det mindre problematisk for et museum å ta inn en samling som allerede er ferdig oppbygd, enn og sammen med samleren definere hvilken kunst som vil kunne fungere sammen med museets allerede eksisterende samling?
André Støylen og Anders Bjørnsen: Norske kunstmuseer ville vært fattigere uten private givere
Egne midler på norsk kunst
Det stemmer at Fredriksen i teorien kan ta tilbake enkelte eller samtlige verk i samlingen. Avtalens intensjon er imidlertid tydelig på at det for begge parter er snakk om et langsiktig samarbeid. I faktaarket om avtalen, som ligger tilgjengelig for alle i Nasjonalmuseets presserom, står det: «Avtalen løper ut 2030, men kan fornyes i løpet av 2029. Partene er enige om å diskutere en mer permanent deponering av verk.»
Likevel har vi naturligvis tenkt over at det er en risiko for at verkene trekkes ut etter ti år. Vi har vurdert at vi i så fall har hatt disse enestående verkene tilgjengelige for publikum i ti år, i tillegg til flere store utstillinger i Lyshallen og forskningsprogrammet. Dette gir i seg selv museet økt kunnskap og et publikumstilbud vi aldri ellers ville hatt. Vi kan også i perioden bruke våre egne midler til å satse mer på andre områder, som norsk kunst.
Siden det her er snakk om lån av internasjonal kunst, er den i henhold til toll- og merverdiavgiftsloven fritatt innførselsmoms. Om Fredriksen skulle ønske å gjøre noe annet med et kunstverk enn å vise det i Nasjonalmuseet, vil det ikke omfattes av momsfritaket som gjelder i dette samarbeidet. Dette er standard og altså ingen spesialordning for Fredriksen.
Vil bidra til å øke anseelsen
Og til slutt: Ja, det er mulig at verk fra Fredriksens samling vil øke i verdi i løpet av tiårsperioden eller etterpå. Samtidig er det slettes ikke sikkert. Vi snakker her om navn som Marlene Dumas, Philip Guston og Agnes Martin. Kunst som like gjerne kunne henge på MOMA i New York og som allerede befinner seg i toppsjiktet også verdimessig.
At Nasjonalmuseet ikke skal ha en direkte del av en eventuell verdiøkning, er et etisk element for oss. Nasjonalmuseet er ikke en kommersiell institusjon, vi selger ikke kunst, og hverken kan eller skal drive med verdispekulering. Samtidig skal vi ikke være naive. Det er klart at et museum vil kunne bidra til å øke anseelsen av et kunstnerskap. Museene er allerede en del av kunstverdiens kretsløp, enten vi vil eller ei. Dette er et særlig viktig punkt å diskutere fremover.
Derfor er det gledelig at Museumsforbundet og norsk ICOM har satt i gang et etikkprosjekt som omfatter hele landet. Her skal Nasjonalmuseet delta aktivt. At Fredriksen-samarbeidet vil evalueres fortløpende, føler vi oss sikre på at både museet selv og offentligheten vil sørge for. Enn så lenge er vi overbevist om at samarbeidet vil gi betydelig gevinst for Nasjonalmuseet og ikke minst vårt publikum.
Les hele debatten:
