Mediene snakker helst om presseetikk med seg selv | Eva Sannum
Hva kan endringer i Vær varsom-plakaten bety for tilliten folk har til mediene?
Forleden ble jeg oppringt av en bekjent, en høyst oppegående dame. Hun vurderte å skrive en klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Hun hadde lest pressens Vær Varsom-plakat «sikkert femti ganger den siste uken», sa hun, men forsto fremdeles ikke helt hva hun kunne forvente. Det er ikke første gang jeg hører det.
Et drøyt halvår etter at Kildeutvalget, et eget utvalg som så nærmere på medienes forhold til kilder, leverte rapporten «Sa hun virkelig det?» til Norsk Presseforbund, går diskusjonen friskt om sitatregler og pressens håndtering av kilder.
Men det er fortsatt én viktig gruppe som ikke deltar i den diskusjonen: Folk.
Presseetikk – for hvem?
Det er viktig å huske hvem presseetikken tross alt er til for, og at den er der for å skape tillit mellom presse og publikum. Tre av fire kapitler i Vær varsom-plakaten handler om ting som involverer folk utenfor redaksjonslokalene: Integritet og troverdighet, journalistisk adferd, forholdet til kildene og publiseringsregler.
Å ta på seg skoene til de som blir satt i medienes søkelys, er en krevende øvelse. Men jeg kan garantere at den er lærerik. Da jeg selv var i søkelyset for 20 år siden, var mitt forhold til pressen anstrengt. Jeg opplevde da også brudd på presseetikken.
Noen år etterpå satt jeg rundt bordet i PFU som representant for allmennheten, og så hvor mye etisk refleksjon og arbeid som foregikk i redaksjonene. Det var nyttig! Nå jobber jeg etter journalistiske metoder i podkasten Tut & Mediekjør og merker hvor tidkrevende det er å ivareta kilder og intervjuobjekter. Det er også et nytt perspektiv, og lærerikt!
Da Kildeutvalget intervjuet journalister og redaktører, ønsket påfallende mange sitatsjekk før rapporten skulle publiseres. Selv de som ville stramme inn praksisen med sitatsjekk, hadde en litt annen holdning da de selv ble intervjuobjekter.
Jeg vil tro at de for én gangs skyld kjente litt på hvordan det er å selv bli intervjuet, usikkerheten man kan føle i møte med en journalist.
Plaktat og praksis
Etter en omfattende intervjurunde slo Kildeutvalget fast at «presseetikken er blitt individualisert». Ikke bare varierer den fra redaksjon til redaksjon, men også mellom journalister i samme avis.
Denne sprikende praksisen skaper usikkerhet om hvilke rettigheter man har når man blir intervjuet. Pressen selv er utydelig. Når starter og slutter intervjuet? Kan man trekke seg? Har man rett til sitatsjekk? Rett til å se sitatene i en sammenheng?
Noen journalister sender over hele saken, men andre kaller dem som gjør det «servile».
Selv om intensjonen i dagens etikkplakat er god, ble spørsmålet til Kildeutvalget derfor: Er det mulig å stramme inn praksisen for en samlet presse? Eller er en bedre løsning å gjøre reglene tydeligere?
Både Pressens Faglige Utvalg og redaksjonene virker enige om at føringene i Vær varsom-plakaten skal være retningsgivende, ikke for konkrete, og at redaksjoner heller kan supplere med individuelle husregler.
Svekker tilliten til mediene
Nylig lærte jeg av en redaktør å stille et nyttig spørsmål når man skal finne ut av ting: Hva er egentlig problemet? Jo, problemet er at individuelle tolkninger i pressen betyr forvirring for oss andre. Og lavere tillit til mediene.
Sprikende praksis skaper usikkerhet. Pressen er avhengig av tilgang på kilder, men er utydelig om hvilke rettigheter kilden har.
Noen redaktører ønsker en strengere sitatpraksis med ordrett sitering, gjerne basert på lydopptak. Da kan man være mer gnien på sitatsjekk i etterkant. Andre vil beholde praksisen med å gjengi meningsinnholdet i sitater. Det krever en rundere praksis for sitatsjekk.
Mange sliter med å forstå Vær varsom-plakaten. Må kildene også finne hver redaksjons husregler når en journalist tar kontakt? Da er det kanskje enklere så si det man vil si på Facebook.
Klikk-titler, konspirasjoner og sjamaner. Koronaviruset bringer frem noe av det verste.
Presseetikk for folk flest
Rapporten fra Kildeutvalget har ført til selvransakelse og debatt i pressen. Det er bra. Men de fleste diskusjonene finner jeg i bransjemediene og interne fora for pressefolk. Det er her selvpiskingen foregår. Jeg tør påstå at de som trenger å vite mer om presseetikken og hvordan den praktiseres, ikke er blitt mye klokere.
Det har vært bred dekning i mediene i kjølvannet av kilden Sofies opplevelse med VG etter Bar Vulkan-saken. Da avisen ble felt i PFU etter hennes klage, ble det heftig rapportert.
Spørsmålet er likevel hvor mange der ute som har forstått hvordan pressen mener at kildehåndtering skal fungere. Sitter publikum tilbake med opplevelsen av at feilsiteringen var et unntakstilfelle, og aldri skjer ellers? Neppe.
Det finnes mange aktører som står i kø for å ta over informasjonsflyten i samfunnet. Da må pressen ta på alvor de oppfatningene som finnes der ute om at journalister gjør det de kan for å lure folk utpå.
Kjersti Thorbjørnsrud: Hva skal vi med Faktisk.no?
Prøv involvering
Mediene har jo alle flater tilgjengelige for å kommunisere. De når ut til millioner av nordmenn hver eneste dag. Så vidt meg bekjent, er det gjort få forsøk på å involvere publikum i debatten rundt en potensiell justering av Vær varsom-plakaten.
Folk flest leser ikke Kildeutvalgets rapport, SKUP-rapporter eller Presseforbundets hjemmesider. De leser VG og lokalavisen. De ser på NRK og TV 2, mens de samtidig blir servert alternative sannheter i sosiale medier.
Jeg savner kildenes perspektiv. Publikums perspektiv.
Hva kan endringer i Vær varsom-plakaten bety for tilliten folk har til mediene?
Jeg tror på større åpenhet i debatten. Samtaler om egne metoder, dilemmaer og etiske problemstillinger skaper tillit. Tydeligere kjøreregler skaper mindre usikkerhet.
Ta spaltene i bruk. Bruk et språk folk forstår. Snakk med folk om etikk!
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
