Kronikk

Delprivatiseringen av Statoil var god sosialdemokratisk politikk | Kjell Roland

  • Kjell Roland
    Samfunnsøkonom og tidligere direktør for analyseselskapet ECON

Stoltenberg 1-regjeringen samlet til sin første regjeringskonferanse i mars 2000. Blant regjeringens store reformer var delprivatiseringen av Statoil. Cornelius Poppe / NTB scanpix

Historien har vist at delprivatisering ikke var første skritt mot avvikling av statens eierskap.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten og Morgenbladet har på en interessant måte sett tilbake på Stoltenberg 1-regjeringen. Enkelte (blant andre Kolbeinstveit og Storsletten i Civita) har i den forbindelse argumentert for at delprivatiseringene av statlige selskaper kan feires som en seier for Høyre-politikk.

Jeg vil argumentere for at dette var god sosialdemokratisk politikk.

Kjell Roland og analyselskapet ECON var en sentral rådgiver for Stoltenberg 1-regjeringens delprivaitsering av Statoil i 2001.

Styrken ved statens eierskap går tilbake til Kings Bay-ulykken, som fjernet embetsverk og politikere fra styrene.

Moderniseringen av statlig eierskap har ikke minst Finn Kristensen, elektrikeren som ble industriminister, mye av æren for. Hans opprydding i statens portefølje, med nedlegging av ulønnsomme bedrifter, toppet seg med konkursen i Kongsberg Våpenfabrikk i 1987.

Statens og selskapenes rolle ble klargjort og verdiskaping satt i førersetet.

Gjennom 1990-årene ble eierskapene stort sett samlet i Næringsdepartementets eierskapsavdeling og ytterligere profesjonalisert.

Profesjonelt og ryddig

Drivkraften bak denne utviklingen var en sosialdemokratisk tro på at statlig eierskap på viktige områder er nyttig, og bare kan beskyttes mot ideologisk begrunnede forslag til privatisering hvis eierskapet er profesjonelt og ryddig med klare roller og mål.

Min påstand er at i dag har ingen land i verden et så velfungerende statlig eierskap i næringslivet.

Og bare i noen få kommunistland er det statlige eierskapet mer omfattende.

Det store bildet av privat eierskap i Vesten de siste 20–30 år preges av økende makt til ledelsen, svak eiermakt og etablering av lederlønnssystemer som hverken er legitimt, nødvendig eller korrelert med resultatene i selskapene.

Kvartalskapitalisme

Det eksisterer en omfattende forskning som viser at disse incentivsystemene ikke virker, og ofte er kontraproduktive.

Særlig ille er dette i USA, der administrerende direktør også er styreleder og i realiteten har dominerende makt. Ikke minst over «RemCo», styrekomiteen som bestemmer lederlønningene, bonusene og opsjonsprogrammene.

I USA tjener administrerende direktører i gjennomsnitt like mye som 300 ansatte. Slik var det ikke for 30 år siden. Dette er et moderne fenomen.

Et viktig trekk ved utviklingen er fremveksten av store pensjonsfond.

Deres passive måte å investere på børsen, sammen med indeksfond og maskin trading, har skapt et pulverisert eierskap der «eiermakt» utøves gjennom exit – salg av aksjene.

Ingen tar ansvar for bedriftene og utøver motmakt mot ledelsen.

Regnskapsregler og kortsiktig trading av aksjene på børs har skapt kvartalskapitalisme som ikke investerer for langsiktig verdiskaping og kompetansebygging, men bruker børsen til å kjøpe egne aksjer for å drive kursen opp (sammen med bonusene).

Staten som stor eier

Det er i dette perspektivet vi må se utviklingen i selskaper som DNB, Statoil, Hydro, Yara og Telenor.

Staten som stor eier, har mulighet til å blokkere strukturendringer som er transaksjonsmotivert og drevet av rådgivere og ledelse som derigjennom kan berike seg selv.

Men staten som eier har vist seg å være en styrke for selskapene ved å være åpen for industrielle endringer – oppsplitting, fusjoner og oppkapitalisering med langsiktige mål.

Disse selskapenes evne til å bygge industri, illustreres ikke minst av Telenor, som har lyktes med verdiskaping mer enn tilsvarende selskaper i Norden.

Staten er en relativt passiv eier, det er styre og ledelse som driver strukturutviklingen, men innenfor rammer satt av staten som eier.

Og staten har sørget for at ledelsen ikke kan forsyne seg av «kassen».

  • Her er en oversikt fra 2005 over selskaper som ble privatisert under Stoltenberg 1-regjeringen: Stoltenberg har solgt ut mest

Oppkjøpsfond og kortsiktige gevinster

En riktig kritikk av statlig eierskap på 1980-tallet og før, var at selskapene var for ledelsesstyrt. Dette har reformeringen av det offentlige eierskapet de siste tiårene, inkludert delprivatiseringen, i stor grad løst. Men det store paradokset er at det motsatte har skjedd i børsnoterte selskap med spredt eierskap.

At børsen i dag er en dårlig eier, og at ledelsen har for mye makt, har åpnet muligheten for oppkjøpsfond og andre finansielle aktører til å kjøpe dårlig drevne bedrifter, gjøre nødvendige strukturelle endringer og selge med kjempefortjeneste.

Fremveksten av oppkjøpsfond av ulike kategorier må til dels forstås som resultat av at børsen er en utydelig eier.

Denne utviklingen har forsterket fokuset på transaksjoner – kjøp, salg og oppsplitting av selskaper – for å gjøre kortsiktige gevinster. Ikke langsiktig industribygging og verdiskaping. Og det har skapt nye former for markedssvikt.

Tar storparten av gevinsten

Når for eksempel den nye sjefen i Oljefondet, Nicolai Tangen, gjennom sitt fond AKO Capital personlig har tjent en til to milliarder kroner hvert år, kan ingen mene at han har skapt tilsvarende verdier.

Fondsstrukturene er laget slik at partnere i små managementselskaper som forvalter andre folks penger, kan ta storparten av gevinsten.

Dette er ikke en kritikk av Tangen. Disse aktørene er dessverre nødvendige i en dysfunksjonell anglosaksisk form for transaksjonskapitalisme.

Denne utviklingen er resultatet av det historiske feilgrepet som anglosaksisk politikk og kapitalisme ble ledet mot etter Reagan og Thatcher, samt Milton Friedmans enøyde påstand om at selskapets ledelse bare har ett mål: maksimere aksjonærverdiene.

Statens eierskap har økt

Stoltenberg 1-reformen skapte forutsetninger for langsiktig industribygging og bygde effektive barrierer mot at staten bruker selskapene til kortsiktige politiske mål.

Det skapte eiermakt som setter grenser for hvordan ledelsen kan berike seg selv.

Stoltenberg 1s sosialdemokratiske tanke var at det er behov for en sterk stat som ikke overkjøres av sterke næringsinteresser, slik vi i dag ser i USA. Og at det er behov for et næringsliv fundert i en samfunnskontrakt der brede hensyn må ivaretas.

Min påstand er at delprivatisering gjennom et sterkt, omfattende og velorganisert statlig eierskap er en eierform som ikke står tilbake for privat eie pulverisert gjennom børsen.

Og historien har vist at delprivatisering ikke var første skritt mot avvikling av statens eierskap, tvert om har omfang og verdien av statens eierskap økt de siste 20 år.

  1. Les også

    Ny bok: Pengene Statoil brukte i utlandet, ville gitt større avkastning i Oljefondet

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Statlig eierskap
  2. Statoil
  3. Næringsliv
  4. Privatisering
  5. Nicolai Tangen
  6. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Freden kom i 1945. Men for mange europeere lar friheten ennå vente på seg.

  2. KRONIKK

    Mannlig verge. Sexisme. Total undertrykkelse. Hvordan er det egentlig å være saudiarabisk kvinne i dag?

  3. KRONIKK

    Viruset som forandret livet til døtrene mine denne våren, har gitt dem svar de ikke lærte på skolen

  4. KRONIKK

    Kronikk: Rivningen av Y-blokken må stanses til koronakrisen er over og demokratiet er tilbake

  5. KRONIKK

    Kunst, kultur og journalistikk kan ikke være gratis. I lengden blir dét veldig dyrt.

  6. KRONIKK

    Da freden slapp løs, var det som å løfte av en trykkoker