Kronikk

USA eskalerer kald krig med Kina | Henning Kristoffersen

Å bidra til ideologisk kamp basert på brutalt forenklede analyser er en farlig vei å gå.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

USAs utenriksminister Mike Pompeo (t.v.) vil at USA skal lede kampen mot det kinesiske kommunistparti, skriver kronikkforfatteren. Her hilser Pompeo på Kinas president Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing i juni 2018. Pool via Reuters / NTB scanpix

Washington forsøker åpenlyst å sette det kinesiske folket opp mot kommunistpartiet. Det vil trolig mislykkes. Imidlertid bidrar det til å eskalere en kald krig med Kina, noe som ikke er i Norges interesse. Det utfordrer norske myndigheter.

USAs utenriksminister Mike Pompeo utbasunerte nylig i en tale at det å sikre våre friheter mot trusselen fra det kinesiske kommunistpartiet, er det viktigste oppdraget i vår tid – og at USA er perfekt posisjonert for å lede «the mission of our time».

Pompeo hevder at det ikke dreier seg om å velge mellom USA og Kina, men han ber enhver nasjon å velge mellom «frihet og tyranni». Som han sier: Verdens frihetselskende nasjoner må utløse endring i Kina, og det kinesiske folket må engasjeres og myndiggjøres for å oppnå en ønsket utvikling.

USAs utenriksminister Mike Pompeo holdt sin tale om forholdet til Kina den 23. juli i Richard Nixon Presidential Library, Yorba Linda, California. Pool / Reuters / NTB scanpix

Appellerer til det kinesiske folk

Der vi nå ser konturene av en ny kald krig, er Washingtons strategi å få med seg ikke bare det globale samfunnet, men også det kinesiske folket i kampen mot Kinas kommunistparti. Premisset for strategien er en tydelig adskillelse mellom kommunistpartiet og folket i Kina.

Pompeo beskriver også det kinesiske folket som frihetselskende og fullstendig separert fra kommunistpartiet. Det passer perfekt. Svart – hvitt. Godt – ondt.

Hans budskap er at kommunistpartiet med sine drøye 90 millioner medlemmer er onde, kinesere for øvrig er gode – og dermed på lag med USA og den frie verden.

Som en naturlig konsekvens vurderer Trump-administrasjonen reiseforbud for Kinas partimedlemmer til USA. Det har også vært snakk om å inkludere familiemedlemmer. Da blir fort 300 millioner kinesere «onde». Kanskje ikke fullt så naturlig – men skitt au. Målet helliger middelet.

Skillet kommunistparti/folk er forenklet

Heldigvis er ikke verden så banalt enkel, delt mellom godt og ondt – heller ikke i Kina.

Jeg har selv arbeidet med Kina i mer enn tjue år i akademia og i næringslivet. Min opplevelse er at det finnes varierende grad av støtte, motstand, likegyldighet og frykt for partiet både blant medlemmer og ikke-medlemmer.

Ved å ta for gitt et grovt forenklet skille mellom partiet og det kinesiske folket for øvrig er jeg redd vi kommer til å bomme i våre analyser av Kina. Det ligger også noe åpenbart nedlatende i å beskrive kinesere som et folk som må myndiggjøres, og som dermed trenger å reddes av oss som lever i den frie verden.

Washington Posts byråsjef i Beijing, Anna Fifield, publiserte nylig artikkelen «Trump views China’s Communist Party as a threat. Young Chinese see it as a ticket to a better future». Fifield skriver at kinesere som klaget over egne myndigheters dekkoperasjon i den tidlige fasen av koronautbruddet, er mer positive nå som det amerikanske eksempelet viser hvor mye verre ting kunne gått i Kina.

Les også

En ny kald krig som ingen ønsker seg | Therese Sollien

Attraktivt å bli partimedlem

Fifields artikkel handler om unge kinesere som beskriver det som attraktivt å bli medlemmer av partiet, noe som stemmer godt med analysene til professor Kerry Brown, som i en årrekke har forsket på Kina og kommunistpartiet.

Brown påpekte i april i sitt innlegg «The Communist Party of China and the Idea of ‘Evil’»,at mange flere enn dem som er medlemmer i kommunistpartiet, ønsker medlemskap. Han anslår at det kan dreie seg om ti ganger så mange. Et av Browns hovedpoenger er at kommunistpartiet på mange måter er representative for det kinesiske folket.

Dersom Trump-administrasjonen hadde vært interessert i kunnskap om hvordan den kinesiske befolkningen oppfatter sine egne myndigheter, er den absolutt innen rekkevidde.

Ash Center for Democratic Governance and Innovation ved Harvard universitetet publiserte sist måned en omfattende undersøkelse av kineseres grad av tilfredshet med egne myndigheter. Undersøkelsen har fulgt utviklingen gjennom åtte runder med intervjuer i årene fra 2003 til 2016, og data er innhentet fra intervjuer med mer enn 31.000 mennesker i byer og på landsbygda.

Noen av hovedfunnene:

• Kinesiske innbyggeres tilfredshet med egne myndigheter har bedret seg på nær sagt alle områder siden 2003. Både når det gjelder nasjonal policy og lokale partibyråkraters adferd scorer myndighetenes evne og effektivitet høyere i siste runde enn noen gang tidligere.

• Tilfredsheten med myndighetene avhenger av reelle endringer i folks livskvalitet, og marginaliserte grupper i fattigere deler av landet tenderer mot å rapportere høyere grad av tilfredshet.

• Tilfredsheten med myndighetenes håndtering av korrupsjon har økt markant. Der kun 35,5 prosent av respondentene var fornøyd med myndighetenes håndtering i 2011, hadde tallet steget til 71,5 prosent i 2016.

Norge må finne en tredje vei

Selv om én slik undersøkelse på langt nær gir tilstrekkelig med svar, er det sannsynlig at mange kinesere – om de er medlemmer av partiet eller ikke – opplever kommunistpartiet som styringsdyktige.

Det er langt fra gitt at like mange kinesere tenker det samme om Trump-administrasjonen. Man behøver for øvrig ikke være kineser for å tvile på om USA er i en perfekt posisjon til å lede om dagen.

Uansett, det er god grunn til å tro at forholdet mellom kommunistpartiet og folket i Kina er langt mer komplekst enn det Washington ønsker å fremstille det som. Det utfordrer nok flere enn Mike Pompeo. Men i en tid der polarisering eskalerer, er det viktigere enn noen gang å sette spørsmålstegn ved lettvinte og beleilige forklaringer fremstilt som sannheter.

Kinas autoritære utvikling og økende globale styrke er en utfordring som må tas fatt i av norske politikere. Det er imidlertid langt fra det samme som at Norge bør støtte USAs strategi.

Å bidra til ideologisk kamp basert på brutalt forenklede analyser er en farlig vei å gå. Pompeo har rett i én ting, det dreier seg ikke om å velge mellom USA og Kina. Norske politikere må finne en tredje vei. Det kan komme til å koste, både i Washington og Beijing, men er like fullt et av de viktigste oppdragene for norsk utenrikspolitikk i vår tid.

Henning Kristoffersen er spesialrådgiver i analyse- og rådgivingsselskapet The Governance Group. Han har gitt ut bøkene «Det nye Kina» og «Kinas økonomi».

  1. Les også

    Forholdet mellom supermaktene har ikke vært verre på over 40 år. Nå presses land til å ta et valg de ikke vil ta.

  2. Les også

    Koronakrisen har fått frem det beste og verste i ettpartistaten Kina | Henning Kristoffersen

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kina
  2. USA
  3. Mike Pompeo
  4. Utenrikspolitikk
  5. Kronikk

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Pompeo med nye harde utfall mot Kina

  2. VERDEN

    USA avviser kinesiske krav på ressurser i Sør-Kinahavet

  3. VERDEN

    USA jubler over britenes utestengning av Huawei fra 5G-nettet

  4. VERDEN

    Kina anklager USA for Tiktok-tyveri

  5. VERDEN

    USA langer ut mot «Kinas nye tyranni». Kinas ledere har sine grunner til å oppføre seg som de gjør.

  6. VERDEN

    Forholdet mellom supermaktene har ikke vært verre på over 40 år. Nå presses land til å ta et valg de ikke vil ta.