Barneekteskap, æresdrap og kvinners rettigheter. Den feministiske likestillingskampen i islam skjer nå. | Marianne Hafnor Bøe

Muslimsk feminisme er mangfoldig.

Torsdag 5. desember mottar Seyran Ateş Universitetet i Oslo sin menneskerettighetspris for 2019 for sin viktige feministiske rettighetskamp i islam.

Prisvinneren er mest kjent som imam i Ibn Rush-Goethe-moskeen i Berlin, en såkalt inkluderende moské hvor alle muslimer, uavhengig av kjønn, etnisitet og seksuell orientering og kjønnsidentitet kan komme sammen og be. Moskeen åpner også for likekjønnet vigsel.

Men Ateş står ikke alene i dette arbeidet.

Muslimsk feminisme

«Hun fører en modig frigjøringskamp med nesten ingen støtte fra sine egne», skriver priskomiteen i en pressemelding fra Universitetet i Oslo. Det er vanskelig å si seg uenig i det.

Tysk-tyrkiske Ateş er en svært kontroversiell stemme. Hun opplever hets og trusler på bakgrunn av sitt arbeid, og lever med livvakt døgnet rundt. Hennes mosképrosjekt er blitt fordømt i en fatwa utstedt fra den toneangivende al-Azhar-moskeen i Egypt. Også her i Norge er hun omstridt, og er blitt avfeid fra konservativt muslimsk hold for å være uislamsk og for å mangle religiøs legitimitet.

Ateş er imidlertid ikke alene om å ta disse viktige diskusjonene. Hun får følge av flere muslimske feminister i arbeidet for å fremme likestilling og kjønnsrettferdighet innenfor islam. I boken Feminisme i Islam gir jeg et blikk inn i deres arbeid og viser at muslimske feminister driver en langt mer omfattende rettighetskamp enn det Ates står for.

Det er også indre uenigheter om hva muslimsk feminisme skal handle om.

Kamp mot diskriminering

Den amerikanske filosofen Amina Wadud publiserte sin første feministiske korantolkning på begynnelsen av 1990-tallet. De siste årene har også hun tatt til orde for en bredere rettighetskamp. Under begrepet «kjønnsjihad» tar hun et oppgjør med enhver diskriminering som skjer på bakgrunn av kjønn, etnisk bakgrunn, seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Wadud bruker det arabiske ordet jihad for å betegne sin indre kamp for å oppnå kjønnslikestilling innenfor rammen av islam. Hun mener denne kjønnskampen er en forpliktelse som alle muslimer burde ta del i for å bekjempe undertrykking som utføres i islams navn.

Også andre muslimske feminister tar opp spørsmålet om hvorvidt homofili er forbudt i religionen. Den tunisiske professoren Olfa Youssef understreker for eksempel at det er ingenting i Koranen som forbyr eller kriminaliserer homofili, og den amerikanske professoren Kecia Ali kommer til samme konklusjon i sin korantolkning.

Kvinnelige imamer

I likhet med Ateş diskuterer den marokkanske akademikeren Asma Lamrabet ideen om at religiøse blandingsekteskap mellom en muslimsk kvinne og en ikke-muslimsk mann ikke er tillatt, samtidig som en muslimsk mann står fritt til å gifte seg med jødiske eller kristne kvinner, såkalt «bokens folk». Lamrabet mener at koranteksten åpner for å tillate blandingsekteskap også for muslimske kvinner, særlig med tanke på at dette er en realitet unge forholder seg til i et stadig mer flerkulturelt samfunn.

Ateş er heller ikke eneste kvinne som er imam.

Nevnte Amina Wadud har flere ganger opptrådt i denne rollen, og de siste årene har hun også fått følge av andre. Danske Sherin Khankan er hovedimam i Mariam-moskeen i København, som er forbeholdt kvinner. Halima Krausen var frem til ganske nylig imam i en moské i Hamburg.

Selv om spørsmålet om kvinners lederskap i islam engasjerer flere, er muslimske feminister likevel uenige om kvinner kun kan opptre som imamer bare for andre kvinner eller også for menn. Om kvinner skal kalle seg imamer eller bønneledere, varierer også. En del argumenterer for å heller fungere som «alima», en religiøs lærd i islam, slik kvinner i Marokko og Indonesia har gjort i flere år allerede.

Mangesidig muslimsk feminisme

Fra de første organiserte bevegelsene ble etablert i Egypt på begynnelsen av 1900-tallet, har muslimsk feminisme etter hvert blitt veletablert. I likhet med andre feministiske retninger er også denne feminismen mangesidig.

Noen muslimske feminister er først og fremst opptatt av å tolke Koranen, andre er mer aktivistisk engasjert. Enkelte jobber med å bekjempe kjønnsdiskriminerende praksiser som de mener urettmessig legitimeres som del av islam, andre finner åpninger i den islamske rettsvitenskapen som står sentralt for utviklingen av islamsk lov. Noen forholder seg utelukkende til de religiøse kildene, men det finnes også de som refererer til internasjonale konvensjoner i sitt likestillingsarbeid.

Muslimske feminister inkluderer troende kvinner og menn, men også personer som har forlatt sin tro. Selv om det er få som eksplisitt kaller seg feminister, forenes de likevel i arbeidet for kjønnslikestilling innenfor religionen.

Bredere forankring enn prisvinneren

Har menn autoritet over kvinner? Kan en kvinne være dommer eller bli president i et muslimsk land? Finnes det egentlig religiøs legitimitet for barneekteskap, æresdrap eller for at steining er straff for utroskap?

Dette er noen av de andre spørsmålene muslimske feminister diskuterer. I tillegg kjemper organisasjonen Sisters in Islam for at det å bære hijab skal være den enkelte kvinnes valg alene, og ikke noe som pålegges muslimske kvinner i form av påbud eller forbud utenifra. Samtidig jobber de for å spre budskapet om at det er monogami som er normen for det muslimske ekteskapet, ikke flerkoneri, slik de leser Koranen.

Nylig fikk iranske aktivister også gjennomslag for en langvarig kampsak da en lovendring ble vedtatt. Den gir iranske mødre rett til å overføre statsborgerskap til sine barn selv om deres fedre har utenlandsk statsborgerskap. Lovendringen er ikke bare viktig for å anerkjenne kvinners statsborgerskap, men også for å sikre at deres barn får rett til legehjelp og skolegang. Tidligere var det bare fedre som kunne videreføre statsborgerskap til sine barn. Tilsvarende rettighetskamp føres også i andre land, som for eksempel Libanon.

Disse eksemplene viser at Seyran Ateş ikke alene representerer den feministiske rettighetskampen som foregår i islam. Når hun nå får UiOs menneskerettighetspris for sitt viktige arbeid, er det derfor viktig å huske at muslimsk feminisme omfatter langt flere stemmer og har bredere forankring enn det Ateş kan vise til.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter