Jeg sier ja til aktiv dødshjelp på visse premisser. Og jeg er prest.

  • Trond Enger
    Trond Enger
    Prest og førsteamanunsis (em.) i religionskunnskap, Høyskolen i Østfold
Ingen steder i Bibelen blir det å ta sitt eget liv uttrykkelig forbudt, skriver Trond Enger.

De som hevder at mennesket må holde ut, har et galt gudsbilde.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Der kommer doktor død.»

Den hjelpeløse pasienten i sengen skvetter til. Sånn vil vi ikke ha det.

Her er den renommerte overlegen og jeg skjønt enige. Han tilhører flertallet av leger i Norge som fremdeles sier nei til aktiv dødshjelp, mens jeg tilhører det mindretall av prester som på visse premisser sier ja.

Vi er begge kommet i «avgangsklassen». Tanken på livets slutt kommer oftere enn før. Selv om døden venter oss alle, kommer den jo på høyst ulike måter. Diskusjonen om aktiv dødshjelp dukker med jevne mellomrom opp – også her i Aftenposten.

Aktiv dødshjelp reiser mange vanskelige spørsmål

Hygienen er blitt radikalt mye bedre. Det har vært store fremskritt innen medisinen. Det har gjort alderdommen lenger for de fleste og kunstig livsforlengelse mulig. Opprettholdelse av livsfunksjoner oppleves ikke lenger av alle som en velgjerning, men mer som en fryktet last.

Aktiv dødshjelp reiser mange vanskelige spørsmål for alle.

For bevisste kristne blir spørsmålet om aktiv dødshjelp spesielt vanskelig. Den troende ser jo på livet som gitt av Gud, og dermed noe hellig. Har man med livet – og døden – å gjøre, har man med Gud å gjøre.

Det finnes ledende kristne som også argumenterer for aktiv dødshjelp. Blant disse finner man to fremtredende teologer, den anglikanske erkebiskop Desmond Tutu (1931–2021) og teologiprofessoren og jesuittpateren Hans Küng (1928–2021).

Begge var riktignok part i saken fordi spørsmålet om dødshjelp ble aktualisert i deres nærmeste familie og vennekrets.

Küng var i sin ungdom vitne til at hans 22 år gamle bror ble pint i hjel av en ikke-opererbar hjernesvulst. Broren døde etter ett år med lidelser. Tutu ble vitne til at hans venn Nelson Mandela (1918–2013) i sine siste leveår ble mer og mer svekket. Den siste tiden lå han i koma på respirator.

Å bevare livet er ikke en absolutt forpliktelse

Hans Küng både foreleste og skrev inngående om problemstillingen. Som kristen sto det for Küng fast at livet er Guds gave. Men han understreket at Gud med livets gave, også har gitt mennesket en oppgave. Küng henviste i denne sammenhengen til livets begynnelse.

I våre dager er mennesket slett ikke skapt av Gud alene. Det er et resultat av hva foreldrene har bestemt seg for. Menneskelivet er fra begynnelsen av del av menneskets ansvarsområde.

I våre dager er mennesket slett ikke skapt av Gud alene. Det er et resultat av hva foreldrene har bestemt seg for.

Küng pekte på at i Bibelen er det å bevare livet ikke en absolutt forpliktelse. I Bibelen argumenteres det aldri mot å avslutte livet på egen hånd.

I Det gamle testamente berettes det at både Abimelek (sønn av den store dommeren Gideoen) og Samson (den mektige israelittiske dommeren) tok livet av seg, likeledes Israels første konge Saul.

Men heller ikke Saul ble kritisert i den forbindelse.

Tilbakeviser ikke saken

Ingen steder i Bibelen blir det å ta sitt eget liv uttrykkelig forbudt. Küng henviste til hvordan Jesus gjennom sine helbredelser, så på sykdom og lidelse som noe han kjempet imot.

Kvinner som i de første århundrene ved egen eller andres hjelp valgte døden fremfor voldtekt i bordeller, ble uttrykkelig lovprist av flere kirkefedre.

Küng så at det i denne sammenheng også var dem som taler om å være villig til å ta del i Kristi lidelser. Küngs kommentar: De taler som om Jesus selv går inn for de uutholdelige lidelser som i enkelte tilfeller en dødssyk må gjennomgå.

De som hevder at mennesket må holde ut til Guds fastsatte slutt, har et galt gudsbilde. En gud som åpenbart er en annen enn ham Jesus kalte far.

Küng var meget klar over faren for misbruk. Derfor var han opptatt av at aktiv dødshjelp i alle tilfeller bare må gis innenfor et strengt rammeverk og en omfattende juridisk og medisinsk prosedyre.

Men ved å besverge farene tilbakeviser man ikke selve saken.

Mennesket bør få en verdig død

Desmond Tutu skrev på sine eldre dager to artikler der han åpner for aktiv dødshjelp, eller assistert død, som han kalte det. Tutu tok utgangspunkt i det faktum at det å dø er en del av livet. Mennesket bør få en verdig død. Ifølge Tutu er det å betrakte som en menneskerett.

«Jeg har brukt livet mitt til å kjempe for verdighet for de levende. Nå vil jeg bruke mine krefter på å kjempe for verdighet for de døende», skrev han.

I likhet med Küng henviste Tutu til behovet for økt innsats innen palliativ medisin. Men heller ikke for Tutu var livet noe absolutt hellig og urørlig. Han ville ikke bli holdt kunstig i live for enhver pris. Tutu var i den forbindelse ikke redd for å bringe et økonomisk argument inn i diskusjonen.

I stedet for å bruke ressurser på å forlenge et liv, burde pengene det koster, heller bli brukt på dem som er i livets startfase eller midt i det pulserende liv.

Dødssyke har krav på medfølelse og rettferdighet

Som dødssyk håpet Tutu å bli behandlet med medfølelse. Til å få lov til å gå over til neste del av livsreisen på den måten han selv måtte ønske. Også for Tutu kom aktiv dødshjelp på tale bare for dødssyke. De har krav på samme medfølelse og rettferdighet som ellers i livet.

Retten til selvbestemmelse spilte også for Tutu en avgjørende rolle. Vissheten om muligheten til assistert død kan i seg selv være en enorm trøst for mennesker som er kommet til livets slutt med uutholdelige lidelser og smerter, fremholdt han.

Tutu avsluttet sin artikkel i Washington Post slik: «Når vi nekter døende retten til å dø med verdighet, unnlater vi å vise den barmhjertighet som er kjernen i de kristne verdier. Jeg ber om at politikere, lovgivere og religiøse ledere må ha mot til å understøtte de valg dødssyke medborgere gjør, når det gjelder å forlate Moder Jord. Tiden for å handle er nå.»

Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.

For både Küng og Tutu spilte deres kristne tro en sentral rolle i spørsmålet om aktiv dødshjelp. Med det kristne håp så de ingen grunn til å klamre seg til livet her på jorden for enhver pris.

Apostelen Paulus skrev i et brev til sine trosfeller i Filippi: «For meg er livet Kristus og døden en vinning. Men hvis det å bli i live, betyr at jeg kan gjøre et arbeid som bærer frukt, da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men å bli i live er mer nødvendig for deres skyld.»

Ansvarlighet og selvbestemmelse helt til slutt.