Kronikk

Polske ledere fordømmer Putins aggresjon i Ukraina. Så putiniserer de Polen.

  • Nina Witoszek
    Seniorforsker, Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo
  • Hanna Zielinska
    Journalist, Gazeta Wyborcza, Polen
Polske ledere dro på dagstur til Kiev for å vise støtte til Ukraina. Så kom de hjem for å fortsette demonteringen av polsk demokrati, skriver kronikkforfatterne. Bildet: Polens statsminister Mateusz Morawiecki håndhilser på Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Helt til venstre står Polens visestatsminister Jaroslaw Kaczynski, deretter Tsjekkias statsminister Petr Fiala og Slovenias statsminister Janez Jansa.

Hvordan bekjemper vi putinisme?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Dere har lest feil bøker», sa den ledende ukrainske forfatteren Oksana Zabuzhko på et møte med journalister i Warszawa i begynnelsen av mars.

«I stedet for Fukuyama, Pinker og Harari burde dere ha lest om totalitarisme, om den pågående kampen mellom lys og mørke. Det er det vi opplever i dag.» (Gazeta Wyborcza 2. mars.)

Zabuzhkos Star Wars-metaforikk virker forenklende, men hun har et poeng.

I motsetning til vesteuropeere vet ukrainere og polakker nøyaktig hva det å leve under russisk herredømme går ut på: Det er en diabolsk, dehumaniserende prosess. Innbyggerne blir overdøvet av fortellinger om fred, solidaritet og likestilling. I virkeligheten oppdras de systematisk til hat, korrupsjon og egoisme.

Det er arven etter det grusomme sovjetiske eksperimentet i å forvandle mennesker til slaver som gjør at mange østeuropeere ser på krigen i Ukraina som et sammenstøt mellom sivilisasjons- og regresjonskrefter.

Polakkene klarte det umulige

I løpet av de første ukene av Russlands president Vladimir Putins okkupasjonskrig mot Ukraina klarte polakkene det umulige: De skapte Europas største NGO (ikke-statlig organisasjon).

Uten statlig støtte organiserte de et trygt tilfluktssted for over to millioner ukrainske flyktninger. Først i hjemmene sine, deretter i improviserte krisesentre.

Dag og natt på polske jernbanestasjoner ser du utallige mennesker som lager mat, deler informasjon og penger og gir gratis medisinsk og juridisk hjelp til ulykkelige ofre for Putins aggresjon.

Du ser bestemødre som bruker avanserte seniorapper for å tilby hjelp til å passe barn, skaffe mat eller gi råd til mennesker på flukt.

Og du ser hundrevis av barnevogner stilt opp av polske familier langs østgrensen, slik at de ukrainske mødrene som har gått mange kilometer med barn i armene, endelig kan puste ut.

I løpet av bare tre uker økte befolkningen i Polen med 5 prosent.

Den polske mobiliseringen for Ukraina er så intens at den smitter over til andre land, blant andre Norge, der det nå finnes utallige polske grupper som jobber natt og dag for å hjelpe ukrainere på flukt.

Som én av dem, Anita, har sagt det: «Vi fungerer som en frivillig gerilja. Mange ukrainske kvinner finner den første fasen i noen av de norske mottakssentrene svært byråkratisk og ydmykende. Vi er vant til å manøvrere i systemet og finne løsninger i situasjoner hvor flyktninger bare vil gi opp og dra til Sverige. Vi forteller dem: Stå på. Du er i paradis takket være streng kontroll.»

Kronikkforfatterne Nina Witoszek (t.v.) og Hanna Zielinska.

Demonteringen av polsk demokrati

Den polske hjertevarmen og medfølelsen er forbløffende ikke bare for ukrainerne, men også for polakkene selv.

I motsetning til nordmenn, som i stor grad har et positivt selvbilde med et snev av filantropisk narsissisme, har polakkene slitt med sitt mindreverdighetskompleks som «annenrangs europeere». Endelig kan de se sitt bedre, edlere selv, som de stolte av, og som de kan vise frem for verden. Endelig kan de gå oppreist.

Til og med polske ledere på toppen av maktpyramiden er blitt smittet av den solidariske ånden. De dro på dagstur til president Volodymyr Zelenskyj i Kiev for å vise støtte til Ukraina, markedsføre demokrati og ta et heroisk bilde av seg selv og den ukrainske presidenten.

Og så kom de hjem for å fortsette demonteringen av polsk demokrati.

Offisielt fordømmer de Putins aggresjon i Ukraina, men uoffisielt gjennomfører de en putinisering av Polen.

Dagen før avreisen til Kiev erklærte de at den europeiske menneskerettighets-konvensjonen var uforenlig med polsk grunnlov.

De fortsetter å jage uavhengige jurister og lærere.

Og ifølge den kanadiske Citizen Lab overvåker de den politiske opposisjonen ved bruk av det avanserte spionasjesystemet Pegasus.

Grenser for gjestfrihet og solidaritet

Men, som sagt, er kampen mellom lyset og mørket en kronglete affære. Å redusere den til en kollisjon mellom det «engelaktige» sivilsamfunnet og den «demoniske» PiS-regjeringen er problematisk.

Vi husker at polakkene ikke var særlig gjestfrie under flyktningkrisen i 2015. Det var bare et fåtall som protesterte da polske myndigheter nektet å ta imot flyktninger fra islamske land.

Den massive mobiliseringen for å hjelpe ukrainere viser at folks solidaritet og samaritanisme ikke overskrider alle grenser. Tvert imot er menneskelig empati og medlidenhet både evolusjonært og kulturhistorisk betinget. Vi hjelper først vår familie, våre venner og nære naboer: Folk vi føler slektskap med.

Og vi er uvillige til å hjelpe samfunnsgrupper som – i den nasjonale hukommelsen – forbindes med tidligere traumaer.

I det polske tilfellet er gamle kamper mellom kristendom og «asiatiske horder» fra Russland eller det ottomanske imperiet tatovert inn i den nasjonale underbevisstheten.

Det finnes alltid noen edle unntak. Ett er den polske aktivisten Anna Alboth (nominert til Nobels fredspris i 2018), som satte i gang en marsj mot Aleppo i 2016, og som nå hjelper glemte, frosne flyktninger i en «no go-sone» på grensen mot Hviterussland.

Men kulturelle, politiske og psykologiske grenser for gjestfrihet og solidaritet kan ikke bagatelliseres. Hvis de blir oversett, blir de lett et effektivt redskap for populistiske demagoger som alltid er klare til å tjene på gamle sår eller nye redsler.

En økende frykt

Apropos redsler: Bak den polske eksplosjonen av pro-ukrainsk altruisme skjuler det seg også en økende frykt.

For mens den polske regjeringen begår demokratisk harakiri, kommer Putins hær nærmere og nærmere. Den truer med å trenge inn ikke bare i Polen, men praktisk talt overalt.

For å parafrasere Oksana Zabuzhko er FSB (det moderne KGB) mye smartere enn før. De rekrutterer ikke bare individer. De rekrutterer hele nasjoner ved hjelp av propaganda, falske nyheter, hybrid krig og billig energi.

«Du må forstå at Putin ikke bare bomber Kiev», sier Zabuzhko. «Han bomber morgendagen i europeiske land, han ødelegger vår felles sivilisasjon.»

Den eneste trøsten er at historien ikke bare er skapt av store maktaktører.

Mye av det historiske løpet dreier seg om arbeidet til små, modige og innovative grupper og individer som finnes i alle land.

Det er disse gruppene som beskytter minoriteters rettigheter, kjemper for miljø, hjelper de undertrykte og trengende. Og på denne måten skaper de antistoffer mot den autoritære ondskapen.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Ukraina
  3. Russland
  4. Polen
  5. Øst-Europa