Kronikk

Noe å lære av «tanta»s språk

NY ORDLISTE. Aftenpostens nye språknorm er ikke bare egnet til å skape orden og disiplin blant avisens journalister. Den kan også gjøre gagn annetsteds der det ferdes folk som vil holde seg til et slitesterkt, velfungerende, stabilt skriftspråk.

  • Stil>
  • > <
  • Forf><stil>professor<p
  • <forf>finn-erik Vinje <

FYRTÅRN. I mange år, og især siden 1952, var Aftenposten riksmålsbevegelsens fyrtårn. I de første etterkrigsårene holdt avisen seg riktignok med samnorske former som fram, etter, nå, snø, språk, men i 1952 tok dette brått slutt. Da kom nemlig Riksmålsordlisten (blant venner kalt "Øverlands blå"), og den ville ikke vite av slike former. Den 10. mai samme år erklærte avisens lederskribent på tro og love at det heretter bare skulle hete frem, efter, nu, sne, sprog.

Ti år etter slapp snø til.

Gjennom de språkpolitiske stormkastene som fulgte, stod "tanta i Akersgata" som en klippe. I 1983 mente imidlertid Det norske akademi, som forvalter riksmålsnormen, at det kunne være på tide å slippe etter, nå, snø, språk inn i varmen. Så skjedde. Ti år deretter gav Aftenposten etter, og avisen hegner ikke lenger om de språkpolitiske faneordene efter, nu, sne, sprog. Samtidig — i 1993 - ble det stadfestet at Riksmålsordlisten skulle være avisens redaksjonelle ankerfeste.

Grenseløs vingling.

På overgangen til det nye millenniet var imidlertid en ny situasjon inntrådt, og uten noe formelt vedtak ble Riksmålsordlisten satt til side. Journalistene fikk nærmest frie hender, og ettersom korrekturavdelingen er drastisk redusert, er vinglingen grenseløs, formvalget kaotisk og språkfeilene legio. Vår tids forkjærlighet for uformelle samværsformer favoriserer gemyttlige, joviale og upolerte ord og vendinger. I mange avisgenre ser man det som et poeng å løsne på snippen, utfordre smaken og oppsøke de usminkede, hverdagslige uttrykkene. Og "tanta i Akersgata" har forlengst sluttet å være en fornem tante (og ikke holder hun til i Akersgata heller).

Aftenpostens nye ordliste.

Under den nye tingenes tilstand har redaksjonsledelsen sett behov for å klargjøre de språklige retningslinjer, og journalist Ole Nygaard har i samarbeid med den erfarne leksikograf Tor Guttu sammenstilt en fyldig ordliste, kalt Aftenpostens rettskrivningsordliste (AR). I forordet får vi vite dels at Riksmålsordlisten (1994) er lagt til grunn, dels at det er "moderat bokmål" som presenteres. Men altså - "riksmål" og "moderat bokmål" - hva er forskjellen, hvis det er noen? Etter rettskrivningen av 2005, der de omstridte riksmålsformene er innlemmet i den offisielle, er forskjellene på disse størrelser så få og små at de er til å overse. Dermed har vi fått et terminologisk problem i fanget, og parentetisk tillater jeg meg å foreslå at de begge får sortere under betegnelsen "riksmål". Det vil da være ønskelig at også Riksmålsordlisten i neste utgave gjør noen innrømmelser.

Avviker fra riksmål.

Aftenpostens rettskrivningsordliste (AR) avviker fra Riksmålsordlisten på noen punkter. Denne har f.eks. halvhundre substantiver med bare -a i bestemt form entall (f.eks. bikkje, øy); AR har en del flere (eksempelvis kråka, nemnda), og den lar etter, snø, farge, hage, foreløpig være eneformer; Riksmålsordlisten tillater også efter, sne, farve, have, foreløbig.Til de rent grafiske endringer i AR hører hylle (verbet), veps, protesjé; Riksmålsordlisten har henholdsvis hylde, hveps, protegé. AR oppfører tallordet tretti (vsa. tredve), men gir ingen eksempler på sammensatte tallord av typen trettifem; Riksmålsordlisten presiserer på sin side at det skal hete femogtredve. Skal/kan det likevel hete trettifem i Aftenposten?

Tradisjonsriktig samsvar.

AR insisterer uheldigvis på ba, sto, ga, dro. Slik lydrett skrivemåte er hverken her eller ellers noe fremskritt, og det ville født sol i min sjel om avisen hadde holdt fast ved de tradisjonsriktige skrivemåtene bad, stod, gav, drog - også fordi de samsvarer med dansk, svensk og nynorsk. Ved tidligere anledninger er det iverksatt veritable blodbad på "stumme" bokstaver, og vi bør ikke gå videre på den galeien. En gang trodde vi til og med at det var progressivt å kvitte seg med fullgodt nasjonale (og fellesnordiske) former som at (infinitivsmerket), efter, nu, mig, dig, sig. Nå er det for sent å rette opp den skaden.Men det gleder meg at AR oppfører den systemriktige sammensetningen millennieskiftet og således avviser Språkrådets millenniumskiftet - likeså at promovere er eneform.

Talløse former.

I det kompromissprodukt som heter Språkråds-rettskrivningen av 2005, er de valgfrie former talløse som Ægyptens Orme. Broa, broen, brua, bruen - samma det. Hånda, hånden, handa eller handen; Eidsvollsbygninga eller -bygningen; bena, beina, benene eller beinene; (har) lovet, lovt, lovd eller lova; foranlediget eller foranlediga; påbød, påbydde eller påbøy - samma det, én gang til.Den nær sagt grenseløse valgfriheten i offisiell rettskrivning er en anomali. Et moderne kulturspråk med krav på riksgyldighet må være standardisert; hos oss har myndighetene simpelthen oppgitt å normere viktige kategorier. Men da har man samtidig lagt til rette for private initiativer, for det trengs ordlister med praktisk anvendelighet.

Flom av valgfrie former.

I en Språkråds-basert skoleordliste (40 spalter under bokstaven F er undersøkt) har ca. 32 % av oppslagsordene to eller flere variantformer. En tilsvarende undersøkelse av Riksmålsordlisten gir vel 9 % valgfrie former, og i AR er valgfriheten ytterligere redusert, slik at den her ligger på vel 5 %. I en svensk skoleordliste må man lete lenge før man får øye på valgfrie former overhodet; der er de sjeldnere enn sorte svaner. Et ømt punkt i dagens normsituasjon er fordelingen av suffiksene -ing og -ning. Forholdene er meget uryddige, og Aftenpost-journalistene vet hverken ut eller inn: tilstramming/-ning, fremrykking/-ning osv.

Vingler hit og dit.

Det er således megen slinger i den vals. Det er symptomatisk at ortografistene i Språkrådet, som skulle foregå med et godt eksempel, vingler hit og dit - selv i filologiske kjerneord som rettskrivning og bøyning, som snart skrives slik, snart med -ing. Enkelte språkradikale mennesker har fått for seg at det hefter noe suspekt unasjonalt ved -ning, og så satser de på rene skrivebordskonstruksjoner med -ing.Den Språkråds-approberte Tanums store rettskrivningsordbok er her verdiløs, ettersom den ved nær sagt hver verbstamme anviser -ing-avledning: antyd-, beslutt-. Men unnskyld, lar det seg oppdrive noen som skriver antyding, beslutting?

-ing og -ning.

Ved et fåtall verbstammer betegner avledningen på -ing selve verbhandlingen (aksjonell betydning), mens avledningen på -ning har en konkret særbetydning (oftest resultativ): bygging - bygning, rydding - rydning.Enkelte skribenter overgeneraliserer og tror at -ingog -ning overalt skal fordeles etter disse linjer. Men det blir feil. I norsk tradisjon - likesom i svensk og dansk - forekommer -ning så vel i den aksjonelle som i den resultative betydningen. For øvrig korresponderer eksempelvis visning både med vise og visne, lysning både med lyse og lysne.

I strid med tradisjonen.

AR pukker her på en semantisk funksjonsfordeling i strid både med tradisjonen og med den aktuelle språkbruken. Således forsøker den å anvise en betydningsforskjell i tilfeller som dikting/-ning, lesing/-ning, målsetting/-setning, fornorsking/-ning, forurensing/-ning. Spilt møye, slik jeg ser det. Før neste utgave må det foretas en opprydning (!) på dette orddannelsesfeltet.På omslaget heter det uten omsvøp at Aftenposten har ry for språklig kvalitet; mange betrakter den som et forbilde. På tross av enkelte innvendinger antar jeg at Aftenpostens nye språknorm ikke bare er egnet til å skape orden og disiplin innad, dvs. blant avisens journalister, men at den også kan gjøre gagn annetsteds der det ferdes folk som vil holde seg til et slitesterkt, velfungerende, stabilt skriftspråk - hvilket navn nå dette norske hovedspråket enn skal bære.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Tre utfordringer til Oslos nye biskop | Einar Gelius

  2. KRONIKK

    Politikerne står feigt i skyggen når barnevernet er skyteskive | Mimmi Kvisvik og Elisabeth Gording Stang

  3. KRONIKK

    Oslos ukjente barn - de som ikke blir vaksinert eller undersøkt på helsestasjonen

  4. KRONIKK

    Nordkoreansk idrettsungdom fostres frem i elitefabrikker | Bård Larsen

  5. KRONIKK

    Dampveivalsen Boris og hans mediesky strateg

  6. KRONIKK

    Høyresiden har størst mistillit til journalistikken | Kjersti Thorbjørnsrud og Hallvard Moe