I Norge er siviles rolle i forsvaret av landet stort sett glemt

Dette er tingene Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) rådet befolkningen i 2018 til å ha klart hjemme i tilfelle det skulle oppstå en krise.

Totalforsvaret bør diskuteres ved middagsbordet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Etter mistenkelige eksplosjoner i Østersjøen er deler av beredskapen nå satt på prøve. Oppmerksomheten har også økt rundt sårbarheter i våre energisystemer.

Mens vi venter på konklusjoner om hva som har skjedd, er det viktig å snakke om hva og hvem norsk beredskap består av.

I en artikkel i Aftenposten 8. september kritiserer forskere fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Norges totalforsvarsberedskap. I Ukraina har hele det sivile samfunnet bidratt til å forsvare landet mot de russiske angrepsoperasjonene. Sammenlignet med det vi har sett der, stilles det spørsmål ved om Norge ville klart seg like bra ved en lignende krig her til lands.

Fredag denne uken lanseres en bok som handler om nettopp dette, «Totalforsvaret i praksis». I kapittelet «De siviles rolle i sammensatt krigføring» tar vi opp de samme spørsmålene som våre kolleger hos FFI.

Den norske totalforsvarsberedskapen er godt utviklet. Likevel argumenterer vi for at betydningen av støtte fra den lokale, sivile befolkningen i dette arbeidet stort sett er glemt.

Regjeringen hadde tirsdag denne uken et innlegg i flere aviser. Her lister landbruks- og matminister Sandra Borch, justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl og forsvarsminister Bjørn Arild Gram (alle Sp) opp en rekke tiltak som er iverksatt for å styrke det de kaller «sivil beredskap».

Men tiltakene og bevilgningene de lister opp, er først og fremst rettet mot ulike etater, som politi, brann, og sivilforsvar. Dette er ikke tiltak som inkluderer befolkningen i det helhetlige totalforsvarsbildet.

Vi foreslår derfor hvordan totalforsvaret kan og bør diskuteres «ved middagsbordet».

Befolkningen mangler i det norske totalforsvaret

Ukrainas «totalforsvar» har vært preget av en utvikling nedenfra og opp.

Allerede i 2014, da Russland annekterte Krymhalvøya, startet befolkningen å samle inn penger til våpen for soldatene. Forretningsfolk laget forsyningslinjer, og det ble opprettet frivillige bataljoner.

Det ukrainske militære forsvaret lå nede og kom ikke på banen før etter en stund. På grunn av den lave tilliten til myndighetene satt ikke befolkningen og ventet, men tok selv ansvar for å beskytte landet sitt. Denne kampviljen har vært en viktig del av Ukrainas forsvar siden det russiske angrepet 24. februar i år.

Norges sikkerhet består av tre pilarer:

  • Statlig sikkerhet
  • Samfunnssikkerhet
  • Individsikkerhet

Svakheten i vårt totalforsvarskonsept er at denne kun er bygget på to av pilarene.

Det norske totalforsvaret er planlagt på strategisk nivå mellom forskjellige statlige organisasjoner, i tillegg til at frivillige aktører som Røde Kors er en del av totalforsvaret. Dessverre finner vi lite om individsikkerhet.

I 2018 sendte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) ut en brosjyre til alle norske husholdninger. «Du er en del av Norges beredskap» beskrev hva husholdningene må ha på lager for å holde ut i tre døgn.

Siden da har lite skjedd hos den norske befolkningen.

Hvilken rolle spiller den norske befolkningen i en krig?

FFI tar opp mange sårbarheter og manglende beredskap, det vil si energiforsyning, vannforsyning, transport og lignende. Men disse må fortsatt løses av våre politiske myndigheter.

Når krise eller krig rammer, er det imidlertid vi sivile som må ta vare på oss selv og våre nærmeste. Er tre døgn med forsyninger nok? Hva gjør vi når strømmen, nettet og de vanlige kommunikasjonsnettverkene forsvinner? Hvor er kontaktleddene i systemet der vi kan finne informasjon mens krisen eller krigen foregår? Hvilken rolle spiller den norske befolkningen i en krig?

Et robust totalforsvarskonsept er avhengig av en forberedt sivilbefolkning

Den individuelle sikkerheten og den sivile motstandskraften fremstår som totalforsvarets blinde flekk.

Dagens trusselbilde er sammensatt. De svakhetene som allerede finnes i samfunnet, er målet for en aggressor. I dette ligger å presse frem en endring av politikken til fordel for en angriper gjennom bruk av flere typer virkemidler. Derfor er landets befolkning et attraktivt mål for påvirkning.

Sivilbefolkningens meninger og adferd påvirker hvilken effekt truslene har på samfunnet og dermed hvordan en konflikt utvikler seg. Kombinert med militære tiltak kan dette bli en hybrid krig.

Den nye situasjonen krever et modernisert, siviltungt og robust totalforsvarskonsept.

Motstandsdyktighet og tillit vil være viktig for å videreutvikle totalforsvarskonseptet. I boken foreslår vi derfor enkelte konkrete tiltak for styrking av den individuelle sikkerheten som kan bidra til økt motstandsdyktighet.

Hvordan styrker vi så den individuelle sikkerheten, slik at samfunnet kan stå imot sammensatte trusler, som eksplosjonene i Østersjøen kan være et eksempel på?

Mandag kveld og tirsdag morgen ble det meldt om store gasslekkasjer i Østersjøen. Det skal være snakk om lekkasje på tre steder i gassrørledningene Nord Stream 1 og 2.

I første omgang er det viktig å forhindre at desinformasjon spres. Men det er like viktig at det finnes planer for å håndtere virkningene av desinformasjon dersom den ikke blir stoppet. Befolkningens evne til kritisk evaluering av informasjon styrkes gjennom skolen og andre organisasjoner.

Men å innlemme evne til kildekritikk i læreplanene er ikke nok.

Siviles rolle i krise og krig

Brosjyren som ble sendt ut i 2018, kan videreutvikles til å omfatte informasjon om desinformasjon og sammensatte trusler.

Videre er det viktig å aktivere den enkelte samfunnsborger i beredskapsplanlegging og -øvelser i større grad. Her kan man for eksempel se for seg at kommunenes kriseplaner inkluderer frivillige – ikke minst veteraner som har krisetrening – som kan få ansvar for å informere i sitt nærområde.

Ved å opprette lokale kriselagre kan folk få tak i det mest nødvendige. Det kan også etableres lokale kontaktpunkter på utvalgte skoler, idrettsklubber og lignende. En slik styrking av den individuelle sikkerheten gjennom økt deltagelse vil styrke motstandsdyktigheten.

Les også

Dette bør du ha i hjemmet i tilfelle krisesituasjoner

Det sosiale limet er også sentralt for motstandsdyktighet. Det er avgjørende at det finnes en høy tillit i samfunnet, både mellom individene og mellom individer og myndighetene.

Graden av tillit i et samfunn vil avhenge av kontekst. For det enkelte individ avhenger den også av identitet. Økonomisk ulikhet og eksisterende fordømmelser mot individer og grupper kan ha negativ innvirkning på horisontal tillit (mellom mennesker) så vel som vertikal tillit (mellom befolkning og myndigheter).

Man må forstå hvem mennesker er, eller påstår å være, for å forstå hvem de stoler på. Dette vil være et viktig kunnskapsgrunnlag for å innarbeide det individuelle sikkerhetsperspektivet i totalforsvaret.

Samfunnets motstandsdyktighet ligger mye i befolkningens evne til å håndtere en krise og i folks evne til å tilpasse seg brå og potensielt langvarige forandringer. Folk må inkluderes i planleggingen. Samtalen om totalforsvaret må starte ved middagsbordet.