Kronikk

Da Norges trone ble sikret

  • Forf>
  • <forf>thomas Chr. Wyller<

Christian Michelsen så i monarkiet den snareste vei til å stabilisere et uavhengig Norge. Han var pådriveren da nordmennene i november 1905 sa ja til prins Carl i folkeavstemning og mottok ham som kong Haakon VII.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

NASJONAL SELVSTENDIGHET. Unionsoppløsningen i 1905 omfatter en fem måneders prosess. Den åpnes av stortingsvedtaket 7. juni, avsluttes av kongevalget 18. november. Det dreier seg om en forhandlings— og stabiliseringsfase som sikrer den nasjonale selvstendighet og avklarer statsformen. Prosessen har flere høydepunkter, blant dem to folkeavstemninger. De er vidt forskjellige: i august en akklamasjon til regjeringen (se Aftenposten 13.8.2005), i november avslutningen på en innbitt politisk konflikt.

Folkeavstemning.

Konfliktens stikkord er Karlstadforliket med Sverige og valg av statsform, saklig sett separate, politisk likevel intimt sammenfiltrede emner. Statsminister Chr. Michelsen hadde i hemmelighet lenge arbeidet for en samlet løsning; han ønsket å møte svenskene i Karlstad med en egen konge på den norske trone.Planen mislyktes, og Michelsen måtte hanskes med både en nasjonalistisk opposisjon mot forliket og en republikansk agitasjon mot monarkiet. Karlstadavtalen ble trumfet gjennom i Stortinget, hvor et klart monarkisk flertall også ønsket snarest mulig valg av en ny konge. Men republikanerne både i og utenfor tinget agiterte for folkeavstemning om statsformen. Prins Carls - tronkandidatens - sterke ønske om avstemning ga det samlede krav ekstra tyngde.I denne kompliserte politiske situasjon er det Michelsen finner sin løsning. Personlig var han egentlig republikaner, men ikke mer enn at han som en annen Peer Gynt kunne kaste merkelappen og si: der ligger republikaneren og her står jeg! Han var pragmatikeren som i monarkiet så den snareste vei til stabilisering av landets politiske system. Og etter en våkenatt fremmer han sitt finurlige forslag til stortingsvedtak: "Stortinget bemyndiger regjeringen til å oppta forhandlinger med prins Carl av Danmark om å motta valg som Norges konge under forutsetning av at det norske folk tiltrer denne Stortingets beslutning ved en folkeavstemning". Det prinsipielle spørsmål om statsformen ble ikke reist, bare personvalget. Det var en innrømmelse til stortingsflertallet, mens selve bruken av folkeavstemning var en innrømmelse til både opposisjon og prins, men en utfordring til monarkistene. Samtidig tok formuleringen hensyn til forfatningen som ikke kjente den besluttende folkeavstemning.

Kabinettsspørsmål.

Sjelden er et valg av beslutningsmetode blitt så totalt dominert av taktikk og strategi. Ingen fikk alt, alle fikk noe, Chr. Michelsen fikk det som han ville. Men ikke uten kamp: Stortinget måtte presses med kabinettsspørsmål. Tross det ble de 16 Karlstadmotstandere til 29 republikanere som stemte mot regjeringens valg av fremgangsmåte. En avstemning måtte imidlertid ikke bare vedtas; den skulle også gjennomføres. Michelsen brukte her et par ekstratrekk for å sette opposisjonen sjakk matt. Den fikk bare to uker til å organisere seg før avstemningsdagen den 13. november. Voteringstemaet markerte personspørsmålet, mens kampanjen både tildekket Michelsens hemmelige forhandlinger med prinsen og avslørte at valget egentlig gjaldt statsformen. Han angrep "Karlstadstormerne" som krigshissere og forvansket dermed avstemningens tema. Dertil agiterte han ikke bare mot republikanerne, men mot sosialistene. Slik fremsto han ikke bare som landsfader, men som partipolitiker. Han ønsket å stabilisere ikke bare en stat, men et samfunn. Overhodet: novemberavstemningen illustrerer politiseringen av en prosedyre.

Tallenes tale tydelig.

Viktigst var Michelsens trumfkort: nok en gang kabinettsspørsmålet, vel å merke nå ikke til Stortinget, men til velgerne. Valget gjaldt ikke bare statsformen; det gjaldt 7. juni-regjeringen. Statsministeren - landets faktiske statssjef i de uker - sa: forkaster dere kongedømmet, forkaster dere meg! Utspillets virkning på avstemningens utfall lar seg ikke måle. Tallenes tale var uansett tydelig. Mot 70 000 republikanske stemmer gikk 260 000 mannlige velgere til Stortinget med sitt monarkiske råd. Avstemningens politiske profil var slik sett udiskutabel. Men kabinettsspørsmålet fortjener refleksjon under et par andre synsvinkler.Det rommet, for det første, en potensiell sprengladning under det parlamentariske system. Det tilsier at en regjering må ha tillit i Stortinget. Men hva hvis den skulle møte mistillit hos velgerne? Chr. Michelsen unngikk problemet, men Trygve Bratteli møtte det i 1972 da han stilte kabinettsspørsmål til folket i EU-konflikten, tapte og gikk av tross Stortingets fortsatte tillit til ham. Gro Harlem Brundtland tapte også i sak, i 1994, men ble sittende; hun hadde ikke hadde satt sin stilling inn. I det perspektiv illustrerer 1905 styrken for både system og regjering ved at den hadde tillit på begge nivåer.Michelsens taktikk hadde, for det andre, en mer konkret funksjon. Den bidro nok til hans seier, men også til å problematisere avstemningens "renhet". Ideelt sett skal en folkeavstemning gjelde ett og bare ett spørsmål; velgerne skal kunne svare ja eller nei. I november 1905 syndet regjeringen så direkte mot dette bud at det ga avstemningen et plebisitært preg. (Av plebisitt: folkeavstemning over en regjeringshandling som allerede har skjedd. Red. anm.) Målt langs en skala for legitimitet står den et sted mellom, på den ene side, folkeavstemningen i august, som hadde den klare rolle å være til bekreftelse - for de styrendes beslutning om å oppløse unionen, og, på den annen side, en helt fri folkeavgjørelse.

Republikanerne bøyde seg.

Uansett taktikk var avstemningens budskap krystallklart. Det gjensto for Stortinget å vektlegge det. Dets 29 prinsipielle republikanere hadde tapt en rådgivende folkeavstemning, men hadde konstitusjonelt full adgang til å stemme for sitt syn i tinget. Nå ble de tatt i skole av stortingspresident Berner som for nasjonens fremtids skyld ba dem bidra til et felles kongevalg. De bøyde seg, mer og mindre brummende, slik at året 1905 kunne avsluttes med Stortingets enstemmige valg av prins Carl til Norges konge. Men lå deri at velgerne hadde avgjort valget, og at Stortinget bare virket som sandpåstrøer? Ble det i november 1905 skapt en presedens for ettertiden? Og et kontrafaktisk spørsmål kan reises: hva hvis nasjonalforsamlingen hadde hatt et republikansk flertall? Og fått et monarkisk "råd"? Vi møter, også her, den rådgivende folkeavstemningsproblematikk i et representativt demokrati.Den melder seg når det direkte og det indirekte demokrati kolliderer i sak. Til grunn for kongevalget i 1905 lå enigheten mellom folkeflertall og stortingsflertall. Det er derfor misvisende å si at folkeavstemningen alene avgjorde spørsmålet. Dens flertall var en nødvendig, men ingen tilstrekkelig betingelse for resultatet. I fellesskap valgte velgere og representanter landets statsform. Var uenighet oppstått, vet ingen hva som kunne ha skjedd.Og de 29 som stemte mot både sitt standpunkt og sin samvittighet? Viste de den vei mange senere mente Stortingets nei-flokk burde være forpliktet til å følge hvis EU-avstemningen i 1994 hadde gitt et ja-flertall?

Begrenset, men klar lærdom.

Svaret må ta inn over seg den realpolitiske situasjon. Opposisjonen kunne ha stemt mot monarkiet, og derved reddet sin republikanske sjelefred. Men, og det er det viktige, den kunne ikke derved ha påvirket beslutningsprosessen. De 29 - i håpløst mindretall - ga avkall på å demonstrere, ikke på å beslutte. Det er det hele. Det var ikke situasjonen i 1994, den som aldri ble aktualisert fordi velgerflertallet sa nei. Et ja ville den gang ha kastet den reelle beslutning i fanget på et Storting der nei-flokken hadde konstitusjonell rett til, og realpolitiske muligheter for, å hindre EU-medlemskapet.Slik sett er "lærdommen" fra 1905-avstemningen begrenset, men klar. Den har sin tyngde i en historisk avgrenset situasjon, som et politisk instrument mesterlig utnyttet av datidens store regissør. Den belyser, mer enn den løser, mulige komplikasjoner, ved å anvende det direkte folkestyre i vårt representative demokrati.

Les mer om

  1. Kronikk