Kronikk

Demokratiet i EU

  • Forf>forskningsassistent Ved Arena Senter For Europastudier Universitetet I Oslo
  • <forf>erik Ryen <

Overnasjonale strukturer. Irlands nei til Lisboa-traktaten viser utfordringene knyttet til et EU bestående av suverene, demokratiske nasjonalstater.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ulike demokratibegreper. Reaksjonene har vært mange og debatten frisk etter at de irske velgerne forrige måned stemte nei til EUs Lisboa-traktat. Et blikk på noen av disse reaksjonene avdekker store ulikheter i hvordan demokratibegrepet forstås i dag, både i EU og her i Norge. Blant EU-landenes ledere utmerket den tyske innenriksminister Wolfgang Schäuble seg ved å fastslå at "noen få millioner irer kan ikke få bestemme på vegne av 495 millioner europeere". Samtidig erklærte Tsjekkias president Václav Klaus traktaten død, og fikk støtte fra sin polske kollega Lech Kaczynski, som mente det ville være "meningsløst" å fortsette ratifikasjonsprosessen etter Irlands nei.

Små lands posisjon.

Her hjemme skrev KrFs partileder Dagfinn Høybråten i en kronikk i Dagbladet 28. juni at holdningene til de som ønsker å finne "juridiske løsninger" for Irland "viser en forakt for små land som er Europa uverdig". Høybråten oppfattet videre resultatet av de endringene som traktaten legger opp til når det gjelder å fjerne medlemslandenes vetorett på viktige områder som innvandring, kriminalrett og politisamarbeid som "ikke mer demokrati, men mer makt til Brussel". Europabevegelsens Grete Berget inntok derimot den samme posisjon som Schäuble i et innlegg i VG 13. juli: "Så må man da spørre om ett land skal kunne overprøve folkevalgtes ja i 26 EU-land? Hvilken demokratimodell er i så fall det?" Om den demokratiske betydningen av traktaten slo hun fast at "de folkevalgte vil få tilført mer makt. For de av oss som slår ring om demokratiet, ville jeg tro dette var en utvikling i riktig retning."

Demokratibegrep på prøve.

Disse dype motsetningene knyttet til hva som er det riktige demokratiske svaret på Irlands nei, og hva innholdet i Lisboa-traktaten ville bety for demokratiet i EU-landene, viser med all tydelighet at EU nå befinner seg i en mellomstilling hvor vår grunnleggende forståelse av demokratibegrepet settes på prøve og blir et stridsspørsmål.

Overnasjonalitet.

Det moderne, representative demokratiet har så langt vært noe som har tilhørt nasjonalstaten, og en grunnleggende forutsetning for det nasjonale folkestyret har vært nasjonalstatenes suverenitet i forhold til ytre krefter. I løpet av de to siste tiårene har imidlertid EUs stadig økende antall medlemsstater overført betydelig beslutningsmyndighet til en politisk union som har fått sterkere og sterkere overnasjonale trekk. EUs råd fatter nå flertallsbeslutninger innenfor de fleste saksfelter, og det direkte valgte Europaparlamentet har gått fra å være et konsultasjonsorgan til å bli et mektig beslutningsorgan. Dermed har også demokratispørsmålet presset seg frem. Den omfattende styrkingen av Europaparlamentet er i seg selv det klareste uttrykket for erkjennelsen av at overføring av beslutningsmakt til en overnasjonal politisk union også krever en overføring av den representative demokratimodellen til det overnasjonale nivået.

Fortsatt nasjonal suverenitet.

EUs overnasjonalitet har imidlertid klare grenser; sentrale politikkområder som utenriks-, sikkerhets— og forsvarspolitikk er fortsatt først og fremst et anliggende for medlemsstatene, og felles beslutninger innen disse feltene må vedtas enstemmig. Viktigst av alt er likevel at det er medlemsstatene selv som legger de grunnleggende premissene for hvordan unionen utvikler seg videre. Nye initiativer har stadig oftere utspring i Det europeiske råd, og ethvert prosjekt av noe størrelse er dømt til å mislykkes hvis ikke dette mektige organet, som består av alle EUs statsledere, stiller seg bak det. Videre er EU bygd på traktater, det vil si internasjonale avtaler som hver og en av medlemsstatene fritt kan velge å gå ut av, og som bare kan endres ved enstemmighet. Her er demokrati ensbetydende med hver nasjonale befolknings suverene rett til å ta egne beslutninger.

Hvem skal endre EU?

Når Høybråten, Berget og andre tolker den demokratiske betydningen av både Lisboa-traktatens innhold og konsekvensene av Irlands nei så forskjellig, speiler det den demokratiske tosidigheten i dagens EU. Det som gjør at EU kan fungere til daglig, er at de to beslutnings- og demokratimodellene er bygd inn i en juridisk og institusjonell struktur som spesifiserer deres respektive virkeområder. Det er først når denne strukturen, selve grunnpremisset for samarbeidet, skal endres at de to modellene kommer i åpenlys konflikt. Jo mer omfattende og innarbeidet EUs overnasjonale demokratiske system blir, desto mer paradoksalt og udemokratisk vil det for mange fortone seg at dette systemet ikke skal ha noen innvirkning på sin egen fremtid og utvikling.

Avgjørende debatt.

Spørsmålene som er blitt reist i debatten om Lisboa-traktaten i kjølvannet av Irlands nei, er derfor på mange måter avgjørende. De dreier seg om hvorvidt en overnasjonal struktur i seg selv kan være demokratisk og om en slik struktur kan bygges på et fundament av suverene, demokratiske nasjonalstater, eller om den kun kan forankres demokratisk i et "europeisk folk".Også for Norge er disse spørsmålene av stor betydning. Den demokratiske kvaliteten på EUs politiske system er ikke bare en viktig faktor å ta med i betraktningen når man skal ta stilling til eventuelt medlemskap; i og med vår tette tilknytning til unionen gjennom EØS-avtalen og andre avtaler har vi allerede avgitt mye beslutningsmakt til EUs beslutningsorganer. Selv om vi ikke selv er representert i disse organene, vil naturligvis den demokratiske kvaliteten på de beslutningene vi gjøres gjenstand for, ha betydning for deres demokratiske legitimitet, også i Norge. Forhåpningen er derfor at de prinsipielle motsetningene som nå har kommet for dagen, ikke skyves under teppet gjennom at den negative folkeavstemningen gjøres til et "irsk problem", men at de isteden kan danne grunnlaget for en bred debatt om demokratiets fremtid på det europeiske kontinentet.

Les mer om

  1. Kronikk