Kronikk

Norske selskaper brukte slavearbeid under krigen. De bør gjøre opp for seg.

  • Vebjørn Sand
    Vebjørn Sand
    Kunstner
Krigsfangene ble sett på som en grå masse av undermennesker, skriver Vebjørn Sand. Her står kunstneren i Roseslottet, en kunstpark som inneholder malerier og installasjoner som forteller om andre verdenskrig i Norge.

Krigsfangenes skjebne er ett av de mørkeste og mest skammelige kapitlene i norsk historie.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi må aldri glemme! Det minner vi hverandre stadig om i forbindelse med markeringer av krigen i Norge mellom 1940 og -45.

Men én av de største forbrytelser på norsk jord noensinne er nærmest borte fra vår kollektive bevissthet. I år er det 80 år siden de første krigsfangene kom til Norge.

Nest etter deportasjonen av de norske jødene er det de utenlandske krigsfangenes skjebne som skaper de tydeligste forbindelseslinjene mellom Norge og nazistenes rasistiske undertrykkelsespolitikk.

Nazistene så på slavearbeiderne fra øst med den samme menneskeforakt som de så på jødene. Krigsfangene var en grå masse. De var undermennesker som skulle utnyttes eller utryddes i arbeidet med å bygge ut den tyske militærmakt.

De fleste fra Sovjetunionen

Tyske myndigheter i Oslo og Berlin beordret 130.000 krigsfanger og sivile tvangsarbeidere hit for å bygge veier, flyplasser, jernbane, kaianlegg og Festung Norwegen.

Om lag 100.000 av krigsfangene som kom til Norge mellom 1941 og 1945, var fra Sovjetunionen.

Flere norske offentlige etater og ledende selskaper og bedrifter inngikk et samarbeid med okkupasjonsmakten. Det involverte en ufattelig brutal utnyttelse av krigsfanger.

Både Statens vegvesen og NSB kom tett på krigsfangenes lidelser under krigen. Statens vegvesen påtok seg et operativt ansvar for fanger som bygget riksvei 50 (dagens E6) i Nord-Norge. NSB var en sentral aktør på jernbaneanlegg der det jobbet opp mot 25.000 krigsfanger.

Samarbeid med Nazi-Tyskland

Statens vegvesen bygget også fangeleirer til de 3200 slavearbeiderne som de hadde til sin disposisjon. Leirene ble bygget etter spesifikasjoner fra tyskerne. De ønsket «spanske ryttere» og tre vakttårn til hver leir.

Norsk Hydro inngikk et omfattende samarbeid med Nazi-Tyskland og brukte tvangsarbeidere under bygging av fabrikker til sitt lettmetallprosjekt. Det skulle forsyne den tyske rustningsindustrien med aluminium.

Orkla var den største aktøren i Oslokonsortiet, som var en investeringsgruppe med ledende norske industrifolk som investerte i Hydros samarbeid med okkupasjonsmakten. De fikk beholde aksjene etter krigen og tjente stort på dem da de ble solgt på 70-tallet.

Den norske stat overtok etter krigen de tyske Hydro-aksjene som hadde tilhørt industrigiganten IG Farben.

Ingen av selskapene ble straffet for samarbeidet og for sin krigsprofitering etter krigen

Naturligvis kom mange i en veldig vanskelig situasjon og fikk store kvaler for et slikt samarbeid med nazistene. Samtidig så nok også mange at et samarbeid med okkupasjonsmakten ville åpne opp for enorme muligheter. Spesielt hadde Hydro i mange år forsøkt å komme inn på de store markedene, noe et slikt samarbeid ga muligheten for.

Frigjøringen, Norge 1945. Russiske krigsfanger på lasteplanet hilser på nordmenn.

Foregikk nærmest friksjonsløst

I Riksarkivet finnes det 450 hyllemeter med et komplett Todt-arkiv. Organisasjon Todt var den halvmilitære ingeniørorganisasjonen som sto for de enorme utbyggingene under krigen.

Et stort forskningsprosjekt i regi av Norsk Teknisk Museum og NTNU har involvert 25 historikere, som de siste årene har forsket i dette arkivet. Der finnes dokumentasjon om inngåtte avtaler mellom okkupasjonsmakten og de norske selskapene.

Funnene i arkivet slår fast at samarbeidet mellom de nevnte selskaper og Nazi-Tyskland foregikk nærmest friksjonsløst.

Groteske og uverdige scener

Roseslottet bak Frognerseteren ble reist for å markere at det i 2020 var 80 år siden okkupasjonen og 75 år siden frigjøringen. Kunstparken inneholder 153 malerier.

Krigsfangene og deres forferdelige skjebne har fått en stor plass i Roseslottet, og vi ønsker å minnes og hedre disse fortapte menneskene som var med på å bygge infrastruktur i Norge. Krigsfangene moderniserte landet vårt, og etter krigen bygget vi velferdssamfunnet vårt på skuldrene til krigsfangenes slavearbeid.

Nesten dobbelt så mange krigsfanger som nordmenn døde under krigen. Rundt 17.000 krigsfanger mistet livet på norsk jord, mot ca. 10.000 nordmenn totalt.

Nesten dobbelt så mange krigsfanger som nordmenn døde under krigen

Halvparten av krigsfangene ligger på Norges største krigskirkegård på Tjøtta. De er i praksis glemt.

Under «Operasjon asfalt» i 1951 ble tusenvis av krigsgraver gravd opp og flyttet for å samle dem på Tjøtta. Dette skyldtes frykt for spionasje når sovjetiske myndigheter kom for å se til de mange minnestedene.

Under Operasjon asfalt oppsto de mest groteske og uverdige scener da levningene under hastverk og i hemmelighet skulle graves opp og transporteres. Norske myndigheter sprengte også mange minnesmerker over krigsfangene under denne operasjonen, ofte under protester fra lokalbefolkningen som oppdaget aksjonen.

Disse handlingene opprørte naturligvis de sovjetiske myndighetene, og sovjetregjeringen beskrev flyttingen som «en forhånelse av sovjetsoldatenes minne».

Bør finansiere monument

Hydro, Orkla, Statens vegvesen og NSB (Bane-Nor Eiendom) benyttet seg av slavearbeid under krigen. Jeg mener de står i en moralsk gjeld og bør gjøre opp for seg.

Tvangsarbeidet tilførte deres selskaper store verdier, og ingen av de nevnte selskapene ble straffet for dette samarbeidet og for sin krigsprofitering etter krigen.

Jeg tok derfor kontakt med samtlige toppsjefer i disse selskapene og inviterte dem med på å støtte Roseslottets arbeid for å minnes krigsfangene.

Alle toppsjefene avslo.

Krigsfangenes skjebne er ett av de mørkeste og mest skammelige kapitlene i norsk historie.

Den russiske ambassadøren til Norge har besøkt Roseslottet to ganger og vist en rørende takknemlighet for måten vi minnes krigsfangene på.

8. mai la kvinner fra St. Petersburg ned blomster og takkehilsen ved minnesmerket over krigsfangene i Roseslottet.

Hva om det sentralt i Oslo settes opp et monument over krigsfangene, med en informasjonstavle om hva de var med å bygge i vårt land under krigen?

Er det ikke en god tanke at de offentlige etatene og selskapene som var med på å utnytte krigsfangene, finansierer et slikt monument?

Denne kronikken er basert på informasjon som blant annet kommer frem i NRK-dokumentaren «Hakekorsets profitører» av Erling Borgen.
Følgende forskere uttaler seg i dokumentaren og har faktasjekket denne kronikken: Hans Otto Frøland, professor og forskningsleder, NTNU, Ketil Gjølme Andersen, Norsk Teknisk Museum og Michael Stokke, Narviksenteret.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Hitlers gigantplan om jernbane fra Mo i Rana til Kirkenes

  2. Kan vi endelig få en åpen debatt om Hjemmefrontens likvidasjoner?

  3. Hvilke historier velger vi å fortelle om krigen?

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Krigsminner
  3. Sovjetunionen
  4. Statens vegvesen
  5. Orkla
  6. Hydro
  7. NSB