Kronikk

Hva bør lærere gjøre i møte med ekstreme utsagn fra elever?

  • Solveig Moldrheim
    Solveig Moldrheim
    Seniorrådgiver, Raftostiftelsen og PhD-kandidat, Universitetet i Bergen
Det er grunn til å tro at ekstreme utsagn i økende grad kan komme til uttrykk i klasserom, skriver Solveig Moldrheim.

Det beste verktøyet vi har, er en god relasjon til eleven.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenpostens podkastserie «Noen å hate» får vi følge historien om Philip Manshaus fra barndom til han radikaliseres. Det er en alvorlig fortelling, for vi vet utfallet av den: terror i form av mord på egen søster og drapsforsøk i moskeen Al-Noor Islamic Centre i Bærum 2019.

Rasisme dreper. Det er derfor helt nødvendig at vi finner frem våre beste verktøy og mest gjennomtenkte strategier i møte med den.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) tror at pandemien har ført til at flere nå tror på gruppefiendtlige og rasistiske konspirasjonsteorier. At flere har vært mer hjemme og på nett enn før, samtidig som pandemien i seg selv har gitt næring til konspiratorisk tankegods, gjør PST bekymret for økt radikalisering.

Det er derfor grunn til å tro at ekstreme utsagn i økende grad også kan komme til uttrykk i klasserom.

Et «hot moment» i klasserommet

Når en elev kommer med ekstreme ytringer på skolen, åpner det seg et komplekst landskap som læreren må manøvrere i. I engelskspråklig forskning kalles dette for et «hot moment» i klasserommet.

Det er mange hensyn å ta: Kanskje er elever fra gruppen det snakkes om, representert i klassen? Eller har elever nære venner eller familie fra gruppen? Kanskje sitter tilhørerne og tenker at «nå MÅ du reagere, lærer!»

Kanskje tenker læreren selv at hun ikke kan la dette gå upåaktet hen, hvis hun skal bevare egen integritet? Kanskje kjenner læreren forventninger fra foreldre, skoleledelsen eller skolens styringsdokumenter?

Og ikke minst: Læreren kjenner ønsket om å bidra til endring for eleven som uttrykker det ekstreme.

Det store spørsmålet er: Hvordan gjør man dette på best mulig måte?

Solveig Moldrheim har skrevet en doktorgradsavhandling om elevers fordommer i skolen. I den har hun intervjuet 33 ungdommer i alderen 16-21 år om praksis og erfaringer knyttet til fordommer, gruppebaserte skjellsord, humor og undervisningssituasjoner.

Relasjonens kraft

Vi kan fremsnakke og være gode rollemodeller, men holdninger lar seg ikke instruere. Vi mennesker lærer aller best fra dem vi selv liker, når vi samtidig kjenner at de liker oss og vil oss vel.

Dersom målet er at eleven skal kritisk reflektere rundt seg selv, sine handlinger og holdninger, må vi erkjenne at dette tar tid.

Det beste verktøyet vi har, er en god relasjon til eleven. Lærere ser ungdommen i sosiale situasjoner nærmest daglig, ofte over flere år. Lærere blir ofte glade i sine elever, og for elevene blir lærere ofte blant de betydningsfulle andre.

Vi mennesker lærer aller best fra dem vi selv liker, når vi samtidig kjenner at de liker oss og vil oss vel

Når et «hot moment» oppstår i klasserommet, er kanskje det viktigste å ivareta elever som kan føle seg krenket.

Samtidig må vi ikke støte ut eller rettferdiggjøre at de andre elevene stenger eleven som uttrykker intolerante budskap, ute fra fellesskapet.

Verdien av undring

I dag foregår mye av radikaliseringen på internett. Hvordan er det da mulig å åpne opp med andre og mer komplekse verdensbilder for elevene?

Når elever kommer med ekstreme og intolerante synspunkter i skolesammenheng, oppstår det også en mulighet. Eleven forventer nok en form for reaksjon, kanskje en reaksjon som bekrefter verdensbildet de har omfavnet?

Den svenske pedagogen og forskeren Christer Mattsson bruker empatisk nysgjerrighet i møte med elever som uttrykker intoleranse og ekstreme synspunkter. Han undrer seg i enesamtaler med dem og gjør det med vennlighet.

For: Det er når vi føler oss bra i møte med andre, at vi i størst grad er villig til å se kritisk på oss selv.

Vi kan fort bli brydd, usikre eller satt ut av folk som ytrer nedsettende og rasistiske utsagn. Det er lett å forstå at vi ønsker å skifte samtaletema og unngå ubehaget. Men verdien av å gå inn i temaet og vennlig stille de undrende spørsmålene, kan være stor.

Mattsson anbefaler samtidig tålmodighet. Endring skjer ikke over natten.

Hvem er du, og hvem vil du være?

Når fremtidstroen brister for gruppen eleven kjenner tilhørighet til, kan avmakten eller frykten ta over. Å fange hvordan verden henger sammen for en person som er på vei til å bli radikalisert, kan være nødvendig for å finne de riktige inngangene for å åpne opp andre måter å forstå verden på.

Det er ikke vanskelig å anerkjenne ønsket om å forstå og å bety noe. Å så en kime til tvil kan da være vesentlig: «Tenk om du tar feil?»

Vi har alle behov for å begripe verden og hvordan ting henger sammen. Konspirasjonsteorier kan gi fristende forklaringer – tenk å få være blant de få som har forstått noe! Det er ikke vanskelig å anerkjenne ønsket om å forstå og å bety noe.

Å så en kime til tvil kan da være vesentlig: «Tenk om du tar feil?»

«Hva ønsker du å bety for dine omgivelser?» Akkurat det spørsmålet kan den bekymrede læreren ta utgangspunkt i når han/hun skal åpne for samtale med elever som viser tilslutning til ekstreme ideologier.

Vi kan aldri være helt sikre

Når terroristers liv gjennomgås av mediene og forfattere i ettertid, dukker det unngåelige spørsmålet opp: Kunne terroren vært unngått? Kunne personen vært fanget opp før av noen som kunne avverget angrepet? Det er lett å være etterpåklok, men hvor fruktbart det er, er jeg usikker på.

Kanskje vi heller bør erkjenne at vi må leve med en viss usikkerhet i forebyggingsarbeidet. Det pågår allerede svært mye godt forebyggingsarbeid i skolen, hver dag, i hele landet, året rundt.

For hva er alternativet? I Storbritannia har skolene innført lister med kjennetegn som lærere skal være på utkikk etter, med tanke på å avdekke ekstremisme og eventuelt varsle sikkerhetstjenesten. Slike lister har, med god grunn, vært sterkt kritisert fordi de gjør noe grunnleggende med tilliten i relasjonen mellom lærer og elev.

Å tukle med det beste verktøyet vi har, er ikke veien å gå.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. De nye høyreekstreme
  2. Radikalisering
  3. Philip Manshaus
  4. Terror