Lite tillitvekkende fra Gyldendal
Det er spesielt nedslående at forlaget avviser bevis på omfattende og alvorlige feil i en av deres bøker.
Gyldendal kom i Aftenposten torsdag med svar til vår utgivelse Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?. Der avviser forlaget våre funn. Kronikken inneholder fire sentrale påstander.
Påstand 1: Hovedfunnene står støtt
Gyldendal skriver at «[h]ovedfunnene står støtt», og at feilene vi har funnet, handler om «fortolkning, utvalg og valg av perspektiv».
I boken vår undersøker vi blant annet 32 konklusjoner fremsatt av Marte Michelet som omhandler mange av hovedfunnene i boken hennes Hva visste hjemmefronten?. Disse konklusjonene støttes i liten grad av kildematerialet. Dette er ikke spredte tilfeller, men et gjennomgående trekk i Michelets bok.
Det er heller ikke kun snakk om tolkningsspørsmål. I stor utstrekning handler dette om beviselige feil. Sentrale konklusjoner i Hva visste hjemmefronten? er basert på sviktende grunnlag og på premisser som ikke holder mål.
Gyldendal har så langt ikke kommet med et konkret tilsvar til noen av våre funn.
Michelet og Gyldendal påstår også uriktig at mange av feilene er rettet i en ny utgave av boken. Kun noen få feil er endret. Det er dessuten ikke mulig å rette opp mange av feilene uten at flere av hovedkonklusjonene må forlates.
Påstand 2: Banebrytende funn
Forlaget skriver at Michelet har lagt frem «banebrytende funn». De skriver at bokens «unike prosjekt» er at hun har sett krigen fra jødenes perspektiv: «Det helt særegne med Michelets tilnærming er at hun gikk til stoffet med følgende spørsmål som rettesnor: Hvis du var jøde i Norge under den tyske okkupasjonen, hvem hadde du i ryggen? Det er dette som er bokens unike prosjekt. Det er dette som representerer hennes nybrottsarbeid (...)».
Gyldendal gir Michelet æren for «å løfte forståelsen av det norske holocaust inn i den allmenne bevisstheten i Norge». Den jødiske erfaringen er «[i] tiår etter tiår» utelatt fra den norske okkupasjonshistorien, men etter Michelets bøker «er det ikke lenger mulig», skriver forlaget.
Gyldendal tegner et feilaktig bilde av nesten 50 år med norsk holocaustforskning. Michelet er ikke den første som ser hendelsene fra jødenes perspektiv, og hun er ikke den første som har tatt opp temaet i allmennheten.
Forskningen på norsk antisemittisme og holocaust i Norge fikk sin begynnelse med Oskar Mendelsohn (Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, 1986), Per Ole Johansen (Oss selv nærmest, 1984) og Ragnar Ulstein (Svensketrafikken bind I, 1974). Før dette hadde temaet i liten grad vært gjenstand for historisk forskning.
Spesielt siden starten av 2000-tallet har dette forskningsfeltet produsert en stor mengde med masteroppgaver, doktorgradsavhandlinger, artikler og bøker. Til dags dato er det skrevet minst 150 arbeider om norsk-jødisk historie og norsk antisemittisme.
Et av de temaene det er forsket mest på, er norsk antisemittisme. Spesielt offentlige debatter og behandlingen av norske jøder i pressen er blitt tematisert. Norske gjerningsmenn i holocaust har blant annet vært behandlet i flere doktorgradsavhandlinger den siste tiden. Det norske holocaust skal det forskes videre på – mange spørsmål er fortsatt ubesvarte.
Michelets bøker er to slike bidrag. At de har fått så stor oppmerksomhet i offentligheten, gjør det spesielt viktig at de bygger på et solid kildegrunnlag. Michelets bok er ikke problematisk fordi den tematiserer norsk antisemittisme og norske overgrep mot jøder. Vi kritiserer boken fordi den baserer en utgreiing om det mørkeste kapittelet i norsk historie på flere feilaktige premisser.
En leser av vår bok vil raskt oppdage at vi ikke avviser økonomiske motiver i deler av flyktningtransporten. Og det er konsensus om at det fantes tilfeller av antisemittisme i motstandsbevegelsen. Spørsmålet er om fremstillingen av disse temaene i Michelets bok har grunnlag i kildene.
Påstand 3: Harde ord
Forlaget skriver at de er oppgitt over «de uvanlig harde ordene som brukes mot Michelet». Leser man Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?, vil man se at det ikke stemmer for vår del.
Funnene våre er beskrevet med et nøkternt språk innenfor en veletablert kildekritisk tradisjon. Vi bruker begreper som «sitatkutt», «endringer i sitater», «feiltolkninger» og «selektiv kildebruk» og spekulerer ikke i om dette er gjort bevisst. Vi kritiserer boken, ikke personen Michelet. Vi ønsker at Gyldendal skal vise til hvor vi eventuelt skal ha brukt harde ord.
Påstand 4: Påståtte motiver
Gyldendal skriver at kritikk mot motstandshelter og krigshistorikere «kan såre og opprøre», og at Bruland og Tangestuen «forsvarer sin egen forskning». Som en respons på vår bok uttalte Michelet at «Det fremstår som et mønster at mange forskere er mer lojale med hjemmefronten enn med ofrene for jødeforfølgelsen».
Samtidig som Gyldendal skriver at de er oppgitt over at det brukes harde ord om Michelet, tillegger de altså oss motiver vi ikke har. Insinuasjonen om at vi ikke skulle være ‘lojale’ mot jødene, er spesielt illelydende.
Vi har skrevet denne boken fordi det er essensielt at sakprosa om forsøket på å utrydde de norske jødene har et solid grunnlag i kildematerialet. Det er spesielt viktig at historieverker om dette temaet ikke preges av sitatkutt, feiltolkninger og selektiv kildebruk.
Vi har selv tidligere avdekket flere tilfeller av pengeutpressing og antijødiske holdninger. I vår bok presenterer vi nye kilder om dette, og den tegner ikke et flatterende bilde av motstandsbevegelsen.
Men Michelet tar feil folk. Uten grunnlag i kildematerialet blir enkeltpersoner som Alf T. Pettersen fremstilt som profittdrevne menneskesmuglere. I den grad det står mye om motstandsfolk i vår bok, er det fordi Michelets bok handler mye om motstandsfolk, og vår bok er en gjennomgang av den.
Vi håper debatten kan bevege seg bort fra spekulasjoner om våre motiver og insinuasjoner om at vi forsøker å forsvare «nasjonale heltebilder», og over til våre faktiske funn.
Når kommer et dementi av Michelets påstander om hjemmefronten?
Eksempel: Jødisk flukt
Gjennomgangen av kildebruken og disse 32 konklusjonene i Michelets bok spenner over 300 sider. Omfanget og alvorlighetsgraden av uoverensstemmelsene i boken blir først tydelig når man leser vår bok i sin helhet.
En av Michelets hovedkonklusjoner er at antijødiske holdninger i fluktapparatet i stor utstrekning førte til mindre hjelp til jødiske flyktninger, og at navngitte flyktningloser var profittdrevne. Denne konklusjonen er bygget på mange og alvorlige feil, der summen av disse feilene er at konklusjonen i liten grad støttes av kildematerialet. Vi kan nevne noen av feilene her:
• Sitatkutt gjør at navngitte personer i fluktapparatet feilaktig fremstår som fordomsfulle mot jøder.
• Michelet hevder at et brev som ikke har noe med jøder å gjøre, er skrevet i koder og egentlig omhandler hvitvasking av penger presset fra jødiske flyktninger.
• Michelet gir inntrykk av at studentene kom fortere over grensen høsten 1943 enn de norske jødene høsten 1942, når det egentlig var omvendt. Det gjør at det fremstår som om hjemmefrontens ressurser i større utstrekning ble satt inn fordi «studentene i motsetning til jødene var det motstandsledelsen oppfattet som ‘alminnelige nordmenn’».
• Michelet hevder at Gunnar Sønsteby stengte sine ruter for jøder ved å vise til en rapport han skrev, selv om det er tydelig i kilden at den ikke omhandler jødiske personer.
• Michelet hevder gjentatte ganger at arkivdokumenter er blitt fjernet eller har forsvunnet, på tross av at de som regel ligger i arkivet akkurat der de skal være.
• Michelet endrer et «de» til et «jeg» i et sitat, og denne endringen får det til å virke som om penger fra jøder har havnet i private lommer.
• Michelet insinuerer at Alf T. Pettersen (et sentralt medlem av fluktorganisasjonen Carl Fredriksens Transport) sluttet i jobben sin i politiet for heller å tjene penger på flyktningtransport. Derimot beviser dokumentene at han fikk sparken på grunn av antinazistiske uttalelser. De ligger lett tilgjengelig i arkivene, på tross av at Michelet hevder at de ikke er bevart.
• Michelet peker på at antallet jøder som kom over svenskegrensen i en periode sank, uten å vise til at flukttallene sank enda mer for ikke-jødiske flyktninger.
• Michelet bruker et intervju med en norsk jøde for å hevde at en flyktninglos presset penger fra jøder på flukt, men unngår å sitere fra stedet i kilden der den jødiske nordmannen sier at han ble hjulpet av noen «som ikke forlangte betaling i det hele tatt».
Dette er noen av mange feil som feilaktig støtter opp under en av Michelets hovedkonklusjoner. Vi finner også lignende problemer ved andre deler av boken.
Nedslående svar
Mange av feilene i Michelets bok er hypotesebekreftende. Når et mønster av gjentatte feil fører til en tolkning av historien som ikke har grunnlag i kildematerialet, får summen av disse feilene store konsekvenser.
Dessuten fører feilene ved flere tilfeller til en dominoeffekt: Feiltolkning av en kilde – for eksempel at en hendelse blir feildatert – kan føre til at også neste kilde blir feiltolket. Dette fordi vurderingen er basert på et misvisende grunnlag. I tilfeller der feilene støtter opp under samme konklusjon, er det spesielt alvorlig.
At Michelets bok har sluppet gjennom det Gyldendal kaller en «omfattende kvalitetskontroll», er én sak. At forlaget i tillegg avviser bevis på omfattende og alvorlige feil i en av deres bøker, er spesielt nedslående. Slik Gyldendal uttrykker seg nå, fremstår de som lite tillitvekkende, og de går på tvers av akademiske tradisjoner.
