Kronikk

Det er typisk norsk å være god. Typisk svensk er å være best.

  • Claes Arvidsson
    Claes Arvidsson
    Forfatter og journalist

Statsepidemiolog Anders Tegnell på én av sine mange pressekonferanser om koronaviruset. Foto: Naina Helén Jåma/TT NYHETSBYRÅN/NTB

Det finnes et innslag av hovmod i den svenske selvforståelsen. Kan det forklare alenegangen i håndteringen av pandemien?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvis koronapandemien var en svensk-norsk landskamp, ville Norge vært klar vinner. Men det er jo som vi vet, ingen landskamp, men et maratonløp som Sverige og Norge lider seg gjennom. Den overgripende strategien i begge land er å oppnå en langsom smittespredning og sikre at helsevesenet ikke kollapser. Likevel er fortsatt det store spørsmålet for Sveriges vedkommende om strategien faktisk har bidratt til å oppnå flokkimmunitet.

Litt forenklet valgte Norge modellen «heller for mye enn for lite» – til forskjell fra Sveriges «heller for lite enn for mye». Norge har satset på å slå ned smitteutbruddene, mens Sverige har innført få restriksjoner for å sikre et så normalt liv som mulig og dermed minimere de sosiale og økonomiske kostnadene.

Men til tross for at hverken regjeringen eller folkehelsemyndighetene sier det offisielt, er Sverige siden i høst blitt mer norsk. Skjønt i en lightversjon.

Claes Arvidsson er en svensk forfatter bosatt i Norge. Foto: Privat

Historiske aner som stormakt

Det finnes ingen enkel forklaring på Sveriges alenegang. Det dreier seg om samspillet mellom den politiske kulturen på den ene siden og på den andre siden strukturer og lovgiving som former beslutningstagernes handlingsrammer. Så må vi selvsagt også stille spørsmålet om beslutningene gjennomføres på en god måte – og hvis ikke, hvorfor?

Med Gro Harlem Brundtlands ord er det «typisk norsk å være god». Typisk svensk er å være best.

Det finnes et innslag av hovmod i den svenske selvforståelsen. Sverige har historiske aner som stormakt. Landet ble dessuten fra begynnelsen av 1930-tallet en fremgangssaga bygget på den svenske modellen med passe store doser statsintervensjonisme og markedsøkonomi.

Det finnes et innslag av hovmod i den svenske selvforståelsen

At Sverige fra begynnelsen av 1960-tallet også ville være og var en moralsk stormakt, forsterket selvoppfatningen om at «vi vet best».

«Lagom» – passe mye er best

Entreprenører, oppfinnere og ikke minst ingeniører var selve grunnlaget for det svenske industriunderet og landets rikdom.

Så trådte eksperten inn på scenen. Sosial ingeniørkunst med sin tiltro til en politikk utarbeidet av eksperter er både ideologi og praktisk gjennomføring i Sverige.

Mot denne bakgrunnen er det ikke overraskende at statsminister Stefan Löfven og sosialminister Lena Hallengren hele tiden henviser til eksperten Anders Tegnell. Ifølge statsepidemiologen «eksperimenterer andre land», mens Sverige støtter seg på velprøvd kunnskap.

Tegnells mentor, den tidligere statsepidemiologen Johan Giesecke, har vært enda mer rett på sak: «Alle andre tar feil.»

Til bildet hører at Sverige iblant sammenfattes med begrepet «lagom», altså passe mye – og at det er det beste. Men den selvforståelsen har på ingen måte utelukket politiske beslutninger som er «ekstreme». Altså heller ikke i spørsmålet om korona.

Les også

Hvorfor ble Sverige annerledeslandet i pandemien? Det handler om Pippi, Alfred Nobel og Anders Tegnell.

Sterkt regionalt selvstyre

Den svenske grunnloven stadfester at medborgerne er beskyttet mot frihetsberøvelse og har som grunnleggende frihet å «forflytte seg innenfor riket og å forlate det». Terskelen er og skal være høy. Grunnloven regulerer til og med forholdet mellom regjeringen og de statlige myndighetene.

Sverige har ikke ministerstyre. Myndighetsutøvingen, de beslutninger som berører enkeltpersoner, skal skje uavhengig av regjeringen.

Koronapandemien har satt svakhetene i ansvarsfordelingen i forvaltningsmodellen på prøve

En annen del tar for seg den administrative inndelingen med et ytterst sterkt regionalt (med ansvar for helsevesenet) og kommunalt (med ansvar for eldreomsorgen) selvstyre.

Koronapandemien har satt svakhetene i ansvarsfordelingen i denne forvaltningsmodellen på prøve. For eksempel mangler det nasjonale retningslinjer for regioner og kommuner i spørsmålet om verneutstyr til anvendelse i situasjoner med mange pleietrengende.

Legg til at smittevernloven fra 2004 har som grunntanke at smittevern først og fremst er den enkeltes ansvar. Myndighetenes rolle i det perspektivet er å gi informasjon og råd som trengs, for at hver enkelt skal kunne «beskytte seg mot smitte som kan true liv eller helse». Med andre ord smittevern basert på tillit, ikke tvang.

Les også

Kronikk: Hvordan har koronaen påvirket folks tillit til myndighetene i Norden?

Drepende kritikk fra kommisjon

Med inspirasjon hentet fra Norge utnevnte regjeringen Löfven i juni 2020 – om enn motvillig – en koronakommisjon. Den skulle evaluere de tiltakene som var tatt for å begrense spredningen av covid-19. Da den gjorde sine undersøkelser, var ni av ti døde over 70 år. De fleste av disse hadde vært mottagere av pleie eller omsorg, og halvparten levde i særskilte boenheter for eldre.

I den første delrapporten som ble lagt frem i desember 2020, var kritikken drepende. Det ble pekt på strukturelle svakheter blant annet i spørsmål om bemanning og medisinsk kompetanse.

Det ble også rettet kritikk mot at folkehelsemyndigheten og Socialstyrelsen ikke umiddelbart satte i gang tiltak for å kartlegge eldreomsorgens behov for smittevern og minske smittespredningen. Smitten kunne dermed bite seg fast.

Når koronakommisjonen kommer med neste rapport, er det ikke vanskelig å gjette at kritikken vil handle om svakheter når det gjelder karanteneregler, testing og smittesporing.

Det samme gjelder det faktum at regjeringen aldri benyttet seg av de ekstra maktmidlene gitt i pandemiloven som gjaldt fra 18. april til 30. juni 2020.

Saken blir ikke bedre av at regjeringen deretter ikke tidsnok forberedte en ny midlertidig lov. Det drøyde til 10. januar, og loven skal gjelde til 31. september 2021.

Mager trøst for Löfven

I den første rapporten konstaterte kommisjonen at det er regjeringen som styrer riket, og at den derfor burde tatt de nødvendige initiativer.

Man legger ikke all skyld på den sittende regjeringen. Det er likevel en mager trøst for regjeringen Löfven, som har regjert siden 2014.

Til tross for at forslag til forbedringer i kriseberedskapen ble lagt frem i en rekke utredninger, hendte det ikke mer enn at en ny utredning ble igangsatt.

Konklusjonen er at svært mye talte for at Sverige skulle gå sin egen vei.

Men kanskje kunne bildet tross alt sett annerledes ut. I forbindelse med tsunamien i 2004 viste det seg at det var en avgjørende feil med kriseorganisasjonen at statsministeren ikke hadde det formelle ansvaret for å lede arbeidet.

Det førte til en ny ordning som ga statsministeren det formelle ansvaret. Ett av de første tiltakene Stefan Löfven gjorde som regjeringssjef, var å abdisere fra det ansvaret.

Det var så å si både et signal om å «la meg være i fred» og om en redusert sentral samordningsmyndighet i en akutt krise.

I Norge tok Erna kommandoen.

Oversatt fra svensk av Bjørg Hellum

  1. Les også

    Tegnell tar ingen selvkritikk. Löfven blir sittende med ansvaret.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Smittevern
  3. Koronaviruset
  4. Sverige
  5. Norge