Kronikk

Kronikk: Trump og forsvaret av Europa | Øyvind Østerud

  • Øyvind Østerud
    professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Tysklands forbundskansler Angela Merkel, USAs president Donald Trump, Italias statsminister Paolo Gentiloni og Frankrikes president Emmanuel Macron under G7-møtet på Sicilia i slutten av mai. Her fikk Trumps uttalelser, eller rettere: det han ikke sa, alarmen til å gå i Europa.

Europas reaksjoner på det Trump har sagt eller ikke sagt om Nato, overser elementære storpolitiske forhold.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Tysklands forbundskansler Angela Merkel, USAs president Donald Trump, Italias statsminister Paolo Gentiloni og Frankrikes president Emmanuel Macron under G7-møtet på Sicilia i slutten av mai. Her fikk Trumps uttalelser, eller rettere: det han ikke sa, alarmen til å gå i Europa.

Etter det internasjonale toppmøtet på Sicilia i slutten av mai, gikk alarmen over Europa. Donald Trump nevnte ikke den gjensidige forsvarsforpliktelsen i Nato.

Angela Merkel uttalte at vi ikke lenger kunne stole på våre venner og at Europa måtte ta ansvar for egen sikkerhet. Norske kommentatorer og politikere har uttalt at Nato er i oppløsning og at vi nå må se til EU.

Overser elementære forhold

Disse reaksjonene overser elementære storpolitiske forhold:

  • USA betaler nær 75 % av fellesbudsjettet i Nato.
  • Europas samlede militærkapasitet er langt under halvparten av den amerikanske.
  • Tyskland er en militær dverg og EU er ytterligere militært svekket når Storbritannia går ut.
  • EU har også en langt mindre samlet militærmakt enn hvert enkelt av de større medlemslandene, som har ulike forsvars- og sikkerhetspolitiske prioriteringer.
  • EU-styrker har først og fremst spilt en rolle der USA og Nato ikke har vært motivert for videre engasjement, som i det tidligere Jugoslavia.

Hviler på amerikansk egeninteresse

Det er heller ikke slik at USAs sikkerhetsgaranti overfor Europa hviler på traktatbestemmelser og politiske taler, hverken nå eller under den kalde krigen. Den hviler på amerikansk egeninteresse og strategiske behov.

Europa er nå som før et frontområde mot både Russland og Midtøsten. Nå som før ligger den umiddelbare garantien i de amerikanske styrkene i Europa. USA har fortsatt to brigader og mer enn 50.000 soldater på tysk jord.

Flybasen i Ramstein ved Kaiserslautern spilte en viktig rolle som militært brohode under krigen i Afghanistan. Da general de Gaulle uttalte at han ikke stolte på den amerikanske militærgarantien og derfor måtte ha en egen kjernefysisk avskrekkingsstyrke, kunne han gjøre dette i trygg forvissning om at han likevel var beskyttet bak de amerikanske basene i Tyskland.

Et splittet Europa

Nøkkelen til Nato som militærallianse er USAs interesser som ledende global makt.

Europeiske land har vært splittet ved hver eneste krise utenfor forsvarsområdet – i synet på oppløsningen av Jugoslavia, i den første Gulfkrigen, i spørsmålet om intervensjonene i Irak, Afghanistan og Libya, i synet på Midtøsten, krigen i Syria og forholdet til Israel.

Dette har også sammenheng med at europeiske lands sikkerhetsinteresser beveget seg i ulike retninger da den kalde krigen ikke lenger holdt dem sammen. Tyskland ble først og fremst opptatt av gjenforeningen og det tidligere Øst-Europa; Frankrike oppdaget sterkere utfordringer mot Middelhavet og Nord-Afrika; Storbritannia ble klarere atlantisk orientert. Ikke noe land i EU er mer USA-vennlig enn Polen, av geografiske og historiske grunner.

Overnasjonalt?

Motsetningene vil forsterkes hvis forsvarsutgiftene skal økes radikalt og EU overta mer av Natos militære rolle.

Når medlemslandene i EU motstrebende har akseptert Tysklands dominerende økonomiske rolle, skyldes det Tysklands svake posisjon som militærmakt.

EU som militær stormakt kan bare utvikles på to måter:

  • Enten som en slags overnasjonal stormaktskonsert i militære og forsvarspolitiske spørsmål, bygd på felles interesser og felles kommando.
  • Eller med Tyskland som leder og hegemonisk makt, slik USA sitter i førersetet i Nato. Begge disse modellene skaper større problemer enn de løser.

Mangfold av sikkerhetspolitiske interesser

EU som stormaktskonsert er blokkert av mangfoldet av sikkerhetspolitiske interesser, uenighet om fordeling av felles utgifter, ulik geopolitisk orientering og ulike syn på fagmilitære prioriteringer.

Splittelsene under krisene etter den kalde krigen har avdekket mangfoldet av nasjonale prioriteringer. EU har selv tatt konsekvensen av dette forsvarspolitiske mangfoldet ved å opprettholde medlemslandenes veto og legge sikkerhetspolitikken under Unionsrådet.

Derfor er europeiske styrker først og fremst et supplement til Nato. De er ingen erstatning for den atlantiske alliansen. Beslutningssystemet i EU er helt uegnet for en effektiv militærallianse. Det vil skape dyp splittelse å forsøke å endre det til flertallsvedtak der noen blir overkjørt.

Tysk militært hegemoni?

Den andre tenkelige modellen, tysk militært hegemoni med kontroll over europeiske atomvåpen, er om mulig enda mer umulig. Det vil bety slutten på EU, og det vet tyske politikere og militære godt.

Det vil bli oppfattet som en uholdbar provokasjon i Polen, og det vil underminere skinnet av likeverdighet i forholdet mellom Tyskland og Frankrike.

Samtidig vil det underminere den politiske borgfreden innad i Tyskland, der motstanden mot en slik tysk opprustning er sterk.

I tillegg står det sterke økonomiske interesser bak den tyske tilbakeholdenheten i militære og militærpolitiske spørsmål. Antityske stemninger og sprekkdannelser i EU over militære spørsmål, vil ramme Tysklands økonomiske fordeler ved europeisk integrasjon.

Ringvirkningene av eurokrisen og Brexit

Et sterkt europeisk lederskap i forsvars- og sikkerhetspolitikken vil virke splittende på samarbeidet, i tillegg til ringvirkningene av eurokrisen og utfordringen foran Brexit. Denne politiske realiteten ble forsterket av østutvidelsen av EU, ikke minst med polsk motstand mot alt som smaker av tysk hegemoni.

Historisk sett var USA en sentral aktør både i gjenoppbyggingen av Tyskland og som drivkraft bak EU-prosjektet. I en viss forstand ligger denne historiske arven fortsatt over Europa. Europa kan ikke skape et alternativ til Nato uten å avdekke et mangfold av sprikende interesser. Det vil bli vanskelig nok å få til en opprustning mot 2 % av BNP til forsvaret slik Nato krever – forsterket og gjentatt av Trump-administrasjonen.

Det Trump sa?

USAs geopolitiske rolle og strategiske interesser er ikke grunnleggende endret med valget av Donald Trump.

Forsvarsminister James Mattis er en engasjert Nato-tilhenger. Ikke noe av dette er berørt av hva Trump sa eller ikke sa på toppmøtet på Sicilia. Forsvaret av Europa er hverken bedre eller dårligere stilt i 2017 enn det var i 2016.

Dette vet også Angela Merkel, selv om hun står foran en valgkamp og gikk litt langt over en seidel øl etter møtet på Sicilia.

Endelig er det verdt å huske at også Trump er midlertidig. Han kan tape et valg om vel tre år.

Les mer om

  1. Nato
  2. EU
  3. USA
  4. Donald Trump
  5. Sikkerhetspolitikk
  6. Angela Merkel