Kronikk

Pensjonsreformen er de ressurssterkes reform | Harald Engelstad

  • Harald Engelstad, pensjonsekspert og sosiolog
De som har mye fra før, får mest ut av pensjonsreformen, mener kronikkforfatteren.

Våre barns pensjon er ikke sikret, den er ødelagt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den viktigste målsettingen med ny folketrygd var å redusere statens brutto pensjonskostnader. Dette blir gjennomført ved at alle med gamle pensjonsregler får redusert sine opptjente pensjonsrettigheter ved trekk for levealderjustering, ved at de nye opptjeningsreglene er hardere enn de gamle, og at alle løpende pensjoner underreguleres.

Man må jobbe lenger for å oppå samme pensjon som før. Ifølge NAV er det meget få som utsetter uttak av folketrygden til etter 67 år. Det betyr at nesten alle får lavere årlig pensjon. De første årene har kostnadene likevel økt fordi flere nye kull samtidig kunne ta ut pensjonen tidlig. Myndighetene antar at fra 2020 vil pensjonskostnadene gå ned. Hovedhensikten med Pensjonsreformen ser dermed ut til å bli oppfylt.

Harald Engelstad er pensjonsekspert og sosiolog.

Lønn og pensjon på én gang

Den andre viktige målsettingen var å endre pensjonsreglene slik at utsatt pensjonering gir høyere pensjon. Myndighetene hevder at reformen virker fordi flere står lenger i arbeid ut over 62 år sammenlignet med tidligere. Det er positivt at folk jobber lenger. Men hva som skyldes pensjonsregler, hva som skyldes generasjonstrekk og hva som skyldes konjunkturer, er ikke så lett å sette tall på. I privat sektor er det færre lavtlønte enn før som kan slutte tidlig med AFP.

De gamle restriksjonene på arbeidsinntekt ved siden av pensjon ble opphevet. Man håpet på at flere ville ta jobber etter pensjonering. At så mange kombinerer lønn og pensjon, blir betraktet som en suksess ved Pensjonsreformen. Det som har skjedd, er at mange høytlønte har valgt å ta ut folketrygd – og i privat sektor også AFP – på toppen av lønn fra 62 år, mens de fortsatt er i jobb. At folk takker ja til å ta ut 200.000 og 300.000 kroner på toppen av lønn, til særdeles gunstige skatteregler, bør vi kanskje ikke undre oss over. Men vi bør kanskje spørre om dette er klokt samfunnsmessig. Er det en suksess at så mange begynner å «spise av» pensjonen før de blir avhengig av den?

Flere minstepensjonister

instepensjonsfellen». Det sikrer Pensjonsreformen ved at reglene er lagt opp slik at den som har jobbet noe, alltid vil få noe mer enn den til enhver tid gjeldende minsteytelse som skal hete garantipensjon. Modellen er sosialøkonomisk. For alle vil få lavere pensjon i fremtiden, også de med minsteytelser, sammenlignet med de gamle reglene. Levealderjusteringen sørger for dette. En person som har deltidsinntekt i mange år, og som får omsorgsopptjening etter nye regler, vil få noe høyere alderspensjon enn den garantipensjonen som vil gjelde for samme kull som ikke har tjent noe, og ikke betalt noe skatt. Men hva om personen som får litt mer enn garantipensjonen finner ut at pensjonen hun får er lavere enn den minstepensjonen hun hadde fått med de gamle reglene?

Ettersom vi alt nå ser at mange vil ta ut folketrygden så tidlig som mulig, med livsvarig reduksjon som følge, og det forhold at underreguleringen av pensjonene vil redusere mange til minstepensjonister etter en tid som pensjonist, kan vi forutsi at det nye systemet trolig ikke vil gi færre, men flere folketrygdpensjonister med minsteytelser.

Kompliserte regler

Vi som jobber med pensjoner utenom statsapparatet, og som ikke har noe å forsvare, vet at pensjonsreglene ikke er blitt enklere. Det nye folketrygdsystemet er langt mer komplisert, fordi det er flere puslebiter bak hver pensjon. NAV sender ut et flere siders skriv til alle som får sin første alderspensjon, men de tør ikke vise regnestykket som ligger bak. Når folk flest ikke kan kontrollere sin inntekt, er rettssikkerheten blitt dårligere.

Den nye folketrygden skulle bli mer sosial. Det er mer rettferdig å premiere dem som jobber lenge enn dem som slutter tidlig. Alle vi som arbeider, vet at det er forskjell på jobber og mennesker, og at ytterst få kan jobbe til 70 år. Men eliten fortsetter å snakke som om alle har samme muligheter og ønsker å jobbe lenge.

Undertegnede hører til de heldige, som kan jobbe lenge i en godt betalt jobb. Ved både å jobbe og utsette folketrygden til jeg blir 70 år, øker jeg min årlige pensjonsutbetaling, i forhold til de gamle reglene, med rundt 63.000 kroner. Det tilsvarer reduksjonen for tilsammen 17 gifte minstepensjonister i mitt årskull som hver vil få 3700 kroner mindre utbetalt i året. Ifølge sosialdemokratene er dette «mer sosialt rettferdig». Pensjonsreformen er de ressurssterkes reform.

Nærmere 90.000 personer har latt seg friste til å ta ut folketrygden tidlig, mange også privat AFP, på toppen av lønn eller tjenestepensjon. Vi har ikke nok kunnskap om hvordan denne gruppen vil takle det å ha mellom 3000 og 5000 kroner mindre utbetalt i måneden fra 67 år livsvarig, enn det de ville hatt om de hadde utsatt uttaket av disse pensjoner til 67 år. De fleste «har hørt» at «det lønner seg å ta ut tidlig», særlig på NAV. Hvordan opplever de det når de passerer 80 år og begynner å få behov for å kjøpe flere tjenester? Skal det offentlige premiere dem som har pådratt seg lave pensjoner med lavere priser på offentlige tjenester?

Følgen av Pensjonsreformen og innføring av obligatorisk tjenestepensjon er at en betydelig del av de totale pensjonskostnadene er dyttet over på arbeidsgiverne. Dette har gjort arbeidskraften dyrere og svekket landets konkurransekraft. Taperne er arbeidsgiverne som har fått høyere lønnskostnader og arbeidstagere som har fått lavere samlede pensjoner. Den største gruppen tapere er privatansatte som har de laveste innskuddssatser og er uten AFP. Det de har oppnådd i tjenestepensjon, er langt lavere enn det de har tapt i folketrygd.

Staten blir rikere

I politikernes markedsføring av Pensjonsreformen ble det gjerne sagt at vi måtte redusere folketrygdytelsene av hensyn til våre barn. Har politikerne forstått hvor lite våre barn vil få i alderspensjon fra folketrygden? En person født i 2000 som jobber i 40 år med en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 500.000 kroner, og som greier å stå i jobb til 67 år etter ørten jobbskifter, vil få en folketrygd tilsvarende minstepensjon for enslig etter gamle regler (ca. 185.000 kroner).

Om Norge er blitt et fattig land i mellomtiden, vil de nok akseptere det. Men det er mer sannsynlig at Norge fortsatt er et rikt land i 2067, og fortsatt har et Pensjonsfond fordi de fleste av oss bærer på en nasjonstillit. Vi synes det er riktig og lurt å betale forholdsvis høy skatt som gir trygghet og sikrer helsetilbud, pensjon, skole og så videre. Og den nasjonstilliten er viktigere enn forholdstallet mellom yrkesaktive og pensjonister. Folketrygden har dessuten alltid vært finansiert av løpende skatter og avgifter. Med lavere pensjonskostnader vil det neppe bli behov for å tære på fondet i vesentlig grad, blant annet på grunn av økt skatt fra pensjonister.

Pensjonsreformen fører til at Staten blir rikere mens pensjonene blir lavere. Her ligger kimen til en kommende generasjonskonflikt. Vi har ikke sikret våre barns pensjoner. Vi har ødelagt den. I den neste pensjonsreformen vil neppe sosialøkonomene få en stor plass. «Økonomisk bærekraftig» vil trolig bli utvidet til «sosialpolitisk bærekraftig».


Les også

  1. Hva kan vi lære av pensjonsreformen? | Haakon Riekeles

  2. Pensjonistforbundet svarer Aftenposten: Pensjonsreformen «biter» feil | Jan Davidsen

  3. Jobbekspertene: Taper jeg på endring i pensjonsreglene?

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Pensjonsreformen
  2. Skatter og avgifter
  3. Pensjon
  4. Lønn