Kronikk

Det katolske medlemsjukset er fortsatt juks | Ola Tjørhom

  • Ola Tjørhom
    professor emeritus ved Universitetet i Agder

I februar 2015 bar politiet ut beslag fra kontorene til Oslo katolske bispedømme. Et stort antall personer var ført inn i medlemslistene fordi de i telefonkatalogen sto oppført med navn som tydet på at de kom fra et katolsk land. Cornelius Poppe / NTB scanpix

I enkelte situasjoner synes Den katolske kirke å frikoble seg fra fellesskapets moral og samfunnsmessige forpliktelser.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tiltalebeslutningen mot Oslo katolske bispedømme ble nylig kunngjort. Økonomisjefen anklages for grovt bedrageri, med en strafferamme på inntil seks år. For Oslo katolske bispedømmes del innebærer påstanden en millionbot. Biskop Bernt Eidsvig slipper tiltale fordi tilstrekkelige bevis for straffskyld ikke foreligger.

Ledelsen i Oslo katolske bispedømme har utvilsomt tatt i bruk forkastelige metoder når medlemmer ble registrert som basis for tildeling av statsstøtte. Mens Tromsø stift refunderer urettmessig overført støtte, gjør Oslo katolske bispedømme det motsatte. I en rettssak som startet 2. desember, vil krav om refusjon bli avvist. I stedet stevnes staten for «bevisst og tilsiktet forskjellsbehandling» – med henvisning til Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter samt Grunnloven. Under rådende omstendigheter, er slikt sterk kost.

Her viftes det indirekte med «antikatolisisme»-kortet. Som katolikk, betrakter jeg imidlertid Oslo katolske bispedømmes agering som pinlig. Følgende momenter inngår i begrunnelsen for dette.

Les også

Dumsnill statsstøtte til trossamfunn

Biskopens ansvar

I henhold til egne utsagn har biskop Eidsvig vært kjent med Oslo katolske bispedømmes rekrutteringspraksis, men ikke med sakens «dimensjoner». Dette kan være et holdbart argument for å unngå påtale. Samtidig er det vrient å forestille seg at andre offentlige ledere ville eller kunne ha avstått fra å ta ansvar for handlinger som har pågått rett foran nesen på dem.
Biskopen har vært informert om og advart mot klart lovstridige metoder. Det er påfallende at han har unnlatt å gripe inn. Selv om rettslig tiltale uteblir, burde en vel – i det minste – kunne forvente en personlig beklagelse av egne forsømmelser.

Vilje til å ta ansvar er spesielt viktig i en kirkelig kontekst. For kirken skal være et solidaritetsfellesskap hvor vi «bærer hverandres byrder». Som hyrde for dette fellesskapet, er biskopen på fundamentalt vis ansvarlig for alt som skjer her.

Tillit er en forutsetning for å ivareta bispeembetet. Rådende katolsk ordning forutsetter at Eidsvig langt på vei selv må vurdere om det vil være mulig å opprettholde tilstrekkelig tillit. Men i denne forbindelse vil det knapt være lett.

Les også

Medlemsjuks-regning kan overstige 80 millioner

Registreringsjuks

Den praksisen som ble avdekket i tilknytning til medlemsjukset, er både moralsk og juridisk uforsvarlig. Til og med Oslo katolske bispedømmes lederskap innrømmer dette, om enn nokså motvillig. Med telefonkatalogen som kilde, har personer med katolsk klingende navn eller tilsvarende etnisitet blitt oppført i listene – uten å be om samtykke. I skaren av «tvangsinnmeldte», inngår mange som aldri har hatt tilknytning til katolisismen.

Med sikte på den initierte rettssaken, hevder ledelsen i Oslo katolske bispedømme at Den katolske kirke er en global størrelse som ikke krever nyinnmelding ved flytting over landegrensene. Slikt kan en muligens argumentere for som et slags teologisk-kirkelig prinsipp, men ikke som offentlig eller juridisk praksis. Dette må ledelsen ha innsett. Jeg gikk selv jevnlig til messe i tiden før medlemsjukset ble avdekket. På samlinger i kirken så vel som i menighetsblader og allehånde skriv, ble vi teppebombet med informasjon om at alle måtte la seg registrere. Dette skjedde på en rekke språk. Og det ble understreket at støtteberettiget medlemskap forutsatte at en var i besittelse av norsk personnummer.

Nå påstås det at denne fremgangsmåten er unaturlig og unødvendig for katolikker. Det virker hult. Og hulheten øker når saken ses i lys av gjentatte medieoppslag om lignende misbruk av sjenerøse statlige tilskuddsordninger annensteds.

Uavhengig av det rettslige utfallet, vil den nylig påbegynte rettssaken trolig være et feilgrep. For her legger en seg på en kurs som kolliderer med folks rettsfølelse. Og til tross for at Oslo katolske bispedømme for tiden styres av innleide omdømmerådgivere, er det vanskelig å se hvordan kirken skal kunne opprettholde et minstemål av tillit innenfor offentligheten.

Les også

Biskop ville slette møtereferat om medlemsjuks

Moralsk frikobling

Mye er blitt skrevet om medlemsjukset, men lite om forviklingenes årsaker. Jeg tror følgende forhold kan ha spilt en rolle her: For konservative katolikker, innenfor kurien og blant kirkens medlemmer, har det lenge vært et stadig gjentatt omkvad at verden er en syndens pøl og at folk flest mangler elementær verdibevissthet. Dette går hånd i hånd med forestillinger om den katolske institusjonens moralske perfeksjon.

Nå har blant annet den endeløse rekken med seksuelle overgrep vist at kirken slett ikke er perfekt. Håndteringen av disse rystende forholdene internt er fortsatt mangelfull. Fordømmelsen av samfunnet tikker likevel og går. I pave Benedikts tale til «byen og verden» påsken 2010, var modernitetens moralske oppløsning hovedtemaet. Overgrepskrisen ble ikke nevnt med ett ord, til tross for at den befant seg på et toppunkt.

Les også

Vil avhøre flere kirke-ansatte om medlemsjuks

I enkelte situasjoner synes Den katolske kirke å frikoble seg fra fellesskapets moral og samfunnsmessige forpliktelser. Dette kan skyldes illusjonen om egen fullkommenhet og terpingen på verdens syndighet. Krav om at katolske prester hverken skal straffeforfølges eller dømmes av påtalemakten, er et uttrykk for nevnte etiske fristilling. Selv om overgrepskrisen har påtvunget kirken visse unntak her, blir prinsippet fastholdt.

De siste tiårenes mange kriser innenfor Den katolske kirke skyldes ikke minst at en holder seg med en bastant hierarkisk og prestestyrt struktur, med en «ufeilbarlig» pave på toppen og et maktfullkomment lederskap. Her finnes ikke snev av demokratiske innslag. Dermed forsvinner muligheten for demokratisk utøvd kontroll ved leke katolikker som – i motsetning til mange av kirkens prelater – skjønner hvordan verden er skrudd sammen.

Regelrett «antikatolisisme» har tidvis forekommet her til lands, men sjelden i dag. Den norske kirke rammes av en mye sterkere – og ofte feilslått – kritikk innenfor offentligheten. Når medier omtaler og rettsvesenet setter bom for ulovligheter, arter det seg som en berettiget påpekning til Den katolske kirke om å få orden på sysakene. Selvkritisk tenkning er ingen utbredt syssel blant hjemlige katolikker. Korrektiver utenfra blir derfor avgjørende.


Les også

Biskop og økonomisjef siktet for grovt bedrageri og medlemsjuks

Les også

Tatt for medlemsjuks. Nå lager de blad for romfolk.

Les også

Målungdom krever lavere straffer for medlemsjuks

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Den katolske kirke
  2. Krim
  3. Religion

Relevante artikler

  1. ØKONOMI

    En million i bot til Oslo katolske bispedømme

  2. NORGE

    Oslo katolske bispedømme må betale tilbake millionstøtte

  3. KOMMENTAR

    Dumsnill statsstøtte til trossamfunn

  4. KRONIKK

    Avsløringene er rystende, tragiske og bisarre. Ikke la pavens unnskyldninger stjele oppmerksomheten fra overgrepsofrene.

  5. KRONIKK

    En biskop for mangfoldets Oslo | Harald Hegstad

  6. VERDEN

    Paven beklaget presters overgrep mot barn. Da ble han selv beskyldt for å ha dekket over skandalen.