Kronikk

Integreringsfeltets ideologiske ghettoer | Anne Britt Djuve

  • Anne Britt Djuve, forskningsssjef Fafo
løpet av to uker har Fafos forskningssjef Anne Britt Djuve deltatt på tre ulike konferanser om innvandring og integrering og undres over at teoretikerne, kritikerne og praktikerne i så begrenset grad titter over gjerdet til hverandre. Bildet er fra regjeringens dialogkonferanse om integrering av flyktninger på sensommeren 2016 der de ulike gruppene møttes for å snakke sammen.

Hvorfor er innvandringsteoretikerne så lite interessert i hva innvandringskritikerne holder på med? Og kan innvandringspraktikerne bare tenke positivt?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I løpet av de siste 14 dagene har jeg deltatt på tre ulike konferanser om innvandring og integrering: En i regi av Norsk sosiologforening, en i regi av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og en i regi av Nettavisen i samarbeid med LIM (Nettverket for likestilling, integrering og mangfold) og SSI (Senter for Sekulær Integrering). Med andre ord – teoretikerne, praktikerne og kritikerne.

Det var en oppsiktsvekkende mangel på gjengangere på de tre arrangementene.

Spesielt synes jeg det er merkelig at teoretikerne er så lite interessert i hva kritikerne holder på med – dette er en viktig del av den offentligheten forskere skal formidle til.

Kritikerne går for øvrig interessant nok av med en solid seier i kampen om hvem som har størst andel deltagere med synlig innvandrerbakgrunn. På den annen side setter de uten blygsel opp et «all-male-panel».

Slik oppsummerer professor Brochmann integreringsarbeidet:

Les også

  1. Grete Brochmann: Norge har så langt ikke lyktes godt nok i å innlemme flyktninger i arbeidslivet

  2. Faktaene om innvandring som skremmer - og beroliger

Rapporten ble lagt i skuffen

Både teoretikerne og kritikerne hadde satt av godt med tid til en historisk gjennomgang av feltet fra 90-tallet til i dag. Teoretikerne, ved Arnfinn Midtbøen fra Institutt for samfunnsforskning (ISF), dvelte ved det indre livet på instituttet og diskusjonene knyttet til hva man kunne og ikke kunne publisere av forskning på innvandrere.

Diskusjonene medførte blant annet at den første studien av pakistanere i Norge havnet i en skuff og aldri ble publisert.

Kritikerne på sin side hadde invitert Unni Wikan, som i 1995 fikk stor oppmerksomhet med debattboken Mot en ny norsk underklasse. Boken tar blant annet til orde for at det burde stilles mer krav til innvandrere. Wikan fikk hard medfart fra innvandringsvennlige på venstresiden, og ikke minst fra sine egne: Sosialantropologene, som på den tiden hadde en dominerende posisjon i norsk integreringsforskning.

Tankegodset var riktignok ikke helt nytt – allerede i 1991 kom Rune Gerhardsen med sin bok Snillisme på norsk, som har noe av det samme budskapet. Rune Gerhardsen fikk også kritikk, men slapp unna den interne justisen blant norske sosialantropologer.

Trangt ytringsrom

Det desidert styggeste angrepet på Wikan kom noen år og bokutgivelser senere, fra en sosialantropolog: I en artikkel i daværende Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning i 2003 ble Wikan «hitlet» på det groveste; det ble trukket en direkte linje fra Holocaust til Wikan. Artikkelen ble møtt med rungende taushet fra det norske antropologmiljøet, med unntak av Tordis Borchgrevink, som tok til motmæle og forsvarte Wikan, og i likhet med undertegnede trakk seg fra redaksjonsrådet i tidsskriftet. De øvrige ble sittende.

Det er vanskelig å tenke seg at episoden ikke har fått betydning for hva norske sosialantropologer har ytret seg om i ettertid.

Teoretikerne og kritikerne hadde altså til felles et ønske om å diskutere rommet for debatt, om enn med nokså ulikt fokus. Praktikerne derimot var eksplisitt opptatt av å snevre inn rommet: De ville helst snakke om det som går bra med integreringen.

Dette opplever jeg stadig: Etter at jeg har sagt ja til å holde et innlegg, får jeg en henvendelse fra arrangøren som lyder noe sånt som dette: «Du, vi hadde tenkt at i denne konferansen skulle vi fokusere på det positive. Det som går bra! Det er jo så mye fokus på det negative!»

Regnestykket går i minus

En annen innleder på denne konferansen henviste til stor glede for forsamlingen til en undersøkelse fra USA som viser at store virksomheter med etnisk sammensatt stab har bedre lønnsomhet enn virksomheter med blendahvit stab, og konkluderte: «Mangfold lønner seg! Nå må vi slutte å snakke om hvor mye innvandring koster, og heller fokusere på at mangfold lønner seg!» Stor jubel blant praktikerne, ingen spurte om dette er overførbart til flyktninger i Norge.
Beklager folkens, det er det ikke. Det koster penger å ta imot flyktninger.

Jeg har brukt mye tid det siste halvåret på å krangle med Erling Holmøy i SSB om hans beregninger til Brochmann 2. Men vi krangler kun om hvor stort underskuddet er, det er hevet over enhver tvil at regnestykket går i minus.

Spådom og prognose

Kritikerne er mer opptatt av å snakke om alt som går galt. Jon Hustad er på linje med teoretikerne i sin analyse av at det er for mye sludder i introduksjonsprogrammet og at det er vanskelig å integrere flyktninger når tersklene inn i arbeidsmarkedet er så høye som i Norge. Men løsningsforslaget, å skrote den norske modellen, er han mer alene om. Han var taus om mulige utfordringer som kan følge av dette for etterkommeres integrering, ghettoisering, utvikling av parallellsamfunn og radikalisering.

Jeg har brukt mye tid det siste halvåret på å krangle med Erling Holmøy i SSB om hans beregninger til Brochmann 2. Men vi krangler kun om hvor stort underskuddet er, det er hevet over enhver tvil at regnestykket går i minus.

Hustad misbrukte også flittig Holmøys regnestykker. Holmøy har laget en såkalt fremskriving der han har tatt utgangspunkt i hva den enkelte innbygger genererte i inntekter og utgifter for statskassen i 2013. Altså beregnes yrkesdeltagelsen til en som innvandrer i dag 40 år frem i tid på grunnlag av en innvandrer som i dag har 40 års botid – litt forenklet fortalt. Det fungerer som en illustrasjon, men kan ikke betraktes som en prognose.
Det gjøres også forutsetninger om for eksempel levealder for landgruppene som ikke er særlig realistiske. Det er åpenbart store usikkerhetsmomenter knyttet til de statsfinansielle konsekvensene pr. innvandrer 40 år frem i tid. Hustad presenterer Holmøys beregninger som om de var en fasit for hva «innvandrere koster» og ganger opp beregnede årlige utgifter med forventet levealder. Det blir ikke pent – og er ikke særlig etterrettelig. Men det understøtter Hustads syn på innvandring og integrering.

Forsiktig endring

Ting har skjedd på integreringsfeltet siden 1995.

Blant teoretikerne er det blitt mindre stuerent å husholde med hva «folk flest» har godt av å vite. Blant praktikerne er det blitt mer stuerent å snakke om å stille krav til innvandrerne. Og kritikerne er rett og slett blitt mer stuerene. Faktisk så stuerene at de sitter i regjering.

Fortsatt befinner de tre miljøene seg likevel i hver sin ideologiske ghetto, med begrenset vilje til å kikke over gjerdet. Kanskje er likevel den viktigste endringen at sekulære muslimer har krevd og tatt sin plass i offentligheten. Mullaene glimrer fortsatt med sitt fravær fra integreringskonferansene.


Takk for at du leser Aftenposten! Bli abonnent hos oss og få full tilgang til de viktigste nyhetene, de mest vesentlige debattene og interessante kommentarer og analyser. Klikk her for å bli abonnent.

Les mer om

  1. Integrering
  2. Innvandring