Kronikk

Et liberalt demokrati kan ikke nekte besøkende politikere å drive valgkamp | Thomas Hylland Eriksen

  • Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog, Universitetet i Oslo og president, European Association of Social Anthropologists (EASA)

Tyrkere i Nederland demonstrerte foran det tyrkiske konsulatet i Rotterdam. Protestene gjaldt nederlandske myndigheters nei til at tilreisende tyrkiske politikere skulle få drive valgkamp i Nederland. Foto: Yves Herman / Reuters

Langdistansenasjonalisme er sjelden en god idé, men den kan ikke forbys i land med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den diplomatiske krisen mellom Tyrkia og Nederland har en prinsipiell side som ikke er blitt diskutert i den løpende nyhetsdekningen: Hva er implikasjonene av at innvandrere engasjerer seg politisk i sitt opprinnelsesland?

Det er på ingen måte ukjent at minoriteter med innvandrerbakgrunn følger bedre med på den politiske utviklingen i sitt opprinnelige land enn der de faktisk bor. Det er rimelig å anta at engasjementet svekkes når botiden øker, og det skjer ofte, men ikke alltid.

Generelt er amerikanere med italienske besteforeldre totalt uinteressert i italiensk politikk, mens mange amerikanere med jødiske besteforeldre er lidenskapelig opptatt av Israel. Som antropologen Øivind Fuglerud har vist, var første generasjons tamilske innvandrere sterkt engasjert i den politiske kampen på Sri Lanka, mens det er få tegn til et lignende engasjement i annen generasjon.

Påvirker politikk i opprinnelsesland

Av og til kan minoritetsgrupper ha avgjørende betydning for den politiske utviklingen i deres forfedres hjemland. Hindunasjonalismen i India, som har vært den mektigste politiske bevegelsen i landet siden slutten av forrige århundre, har mottatt viktig støtte fra indere i eksil, ikke minst i USA.

Det samme gjelder for sikhenes selvstendighetsbevegelse i Punjab, og det er tidvis tette forbindelser ikke bare mellom jøder i diaspora og Israel, men også mellom irsk-amerikanere og IRA. De ønsker på direkte måter å påvirke den politiske utviklingen i land der de ikke bor selv.

Moblilserer velgere i diaspora

De tyrkiske politikernes forsøk på å mobilisere velgergrupper i diaspora er ellers hverken unikt eller nytt. Tidlig på 2000-tallet gikk Chiles regjering faktisk til det skritt å opprette en ny, virtuell provins i landet, bestående av Chilenos en el extranjero, chilenere i utlandet.

  • Foran folkeavstemnningen i Tyrkia: Intens ordkrig mellom statsministrene i Nederland og Tyrkia

Under militærdiktaturet flyktet over en million chilenere fra landet. De og deres barn lever nå over hele verden. Riktignok satset chilenske myndigheter mest på kulturtiltak, men det ble også på et tidspunkt foreslått at chilenere i eksil burde få stemmerett ved presidentvalg, selv om de i mange tilfeller ikke hadde chilensk statsborgerskap. Dette forslaget viste seg imidlertid raskt å være ugjennomførbart.

Motstandskamp i eksil

Det finnes naturligvis mange situasjoner der langdistansenasjonalisme er nødvendig og eneste alternativ. Det gjelder særlig blant dem som har flyktet fra autoritære regimer og som bidrar til motstandskampen fra sin eksiltilværelse.

De kan operere både som individer, organisasjoner og medier. Den opposisjonelle radiostasjonen Democratic Voice of Burma ble eksempelvis drevet fra Oslo i en årrekke, og blant andre kurdiske og palestinske organisasjoner drevet av eksilanter har omfattende nettsider med politisk innhold.

Manglende alternativer

Så kan man spørre seg hva som er forskjellen mellom denne typen politisk aktivitet og regulær politisk deltagelse, som å stemme ved den kommende folkeavstemningen i Tyrkia.

Én viktig forskjell er at opposisjonelle i eksil har konkrete planer om å reise tilbake til sitt hjemland når den politiske situasjonen er forandret. En annen prinsipiell forskjell er at opposisjonell politikk ikke anerkjenner regimet i hjemlandet, og derfor ikke har noe annet alternativ enn å arbeide utenfra.

Lakmustest på lojalitet

De aller fleste innvandrere har, til forskjell fra opposisjonelle eksilanter, slått seg ned i landet der de bor. Det innebærer ikke nødvendigvis at de har sluttet å se på mexicansk tv eller å heie på det tyrkiske fotballandslaget.

Da Storbritannias innenriksminister Norman Tebbit i 1990 foreslo, som en lakmustest på lojalitet, at innvandrere fra India burde holde med det engelske og ikke det indiske cricketlandslaget, møtte han stor motstand.

Det skyldtes ikke at indere i Storbritannia nektet å integrere seg, men at preferanser innen idretten ble ansett som en privatsak. Den britiske staten kunne saktens kreve at innvandrere skulle delta i samfunnet og følge loven, men hadde ikke rett til å bestemme over deres følelsesliv.

Dobbel tilhørighet

Selv om mange i senere tid har tatt til orde for å begrense religionsfriheten, er den fremdeles en lovfestet rettighet i hele Vest-Europa. Du kan kreve at folk skal stoppe på rødt lys, men du kan ikke bestemme hvordan de har det når de gjør det.

Ganske mange innvandrere (herunder etterkommere) har dobbel tilhørighet, og der det er tillatt, er dobbelt statsborgerskap vanlig.

Amerikanske statsborgere i Norge stemmer ofte ved kommunevalg her, men mange av dem stemte også ved presidentvalget i november, på samme måte som mange tyrkiske statsborgere i Vest-Europa vil stemme ved den tyrkiske folkeavstemningen.

En verden av både – og

Så hva er problemet? Faktum er jo at ganske mange mennesker har kompliserte former for tilhørighet, uten at det nødvendigvis plager dem nevneverdig, iallfall ikke til de får beskjed om at de har et ‘identitetsproblem’.

Var det så riktig av Nederland å nekte tyrkiske politikere innreise for å drive valgkamp? Svaret er nei.

De lever i en verden av både – og snarere enn enten – eller. Kort sagt: Hvorfor skulle ikke tyrkiske borgere bosatt i Nederland kunne engasjere seg i tyrkisk politikk, og hva er galt med at deres politikere kommer til landet for å drive valgkamp?

Svekker deltagelsen

Problemet har to sider. For det første svekker et slikt engasjement deltagelsen i landet der man faktisk bor. Problemets omfang skal ikke overdrives, men det er opplagt at hvis du bor i Rotterdam, men har bedre peiling på tyrkisk enn nederlandsk politikk, har du dårlige forutsetninger for å påvirke utviklingen i din hjemby.

Dessuten vil politikere som trives med å slå mynt på skillelinjer mellom oss og dem, kunne score billige poenger ved å snakke om innvandrere som ikke ønsker å integrere seg.

Slipper konsekvensene

For det andre slipper man å ta konsekvensene av sine politiske handlinger når man ikke bor i landet der de blir realisert.

Historikeren Benedict Anderson, som var den første til å bruke begrepet langdistansenasjonalisme (i forelesningen ‘Long-distance nationalism’ fra 1992), snakker blant annet om en sikh i Canada som er varm tilhenger av separatistbevegelsen i Punjab og støtter den da væpnede kampen økonomisk.

Han blir spurt av forskeren hvorfor han ikke reiser tilbake og bosetter seg i Punjab, hvor han kunne hatt større påvirkning. Da svarer han at det ville ha vært altfor farlig, fordi det var så mange voldelige sammenstøt der, og dessuten var det tryggere og bedre for barna hans å vokse opp i Canada.

Nostalgi for hjemlandet

Denne informanten støttet altså en væpnet kamp (som forlengst er avblåst) og en identitetsmessig polarisering som han ikke var villig til å ta konsekvensene av. Slike eksempler finnes det mange av.

Av forståelige årsaker blir migranter ofte grepet av nostalgi for hjemlandet og vil i en del tilfeller være mottagelige for konservativ nasjonalisme som gir løfter om tradisjonsbevaring og kulturell renhet.

Dermed kan de komme til å støtte bevegelser som bidrar til økt vold og polarisering, eller partier som går mot liberale friheter de selv nyter godt av i sitt eksil. De er med på leken, men slipper å smake steken.

Feil å nekte valgkamp

Var det så riktig av Nederland å nekte tyrkiske politikere innreise for å drive valgkamp? Svaret er nei.

Et liberalt demokrati kan ikke nekte besøkende å delta på møter og fremme politiske synspunkter. Langdistansenasjonalisme er sjelden en god idé, men den kan ikke forbys i land med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet.

Den adekvate reaksjonen fra myndighetene ville derfor ikke være å opptre fiendtlig overfor tyrkiske politikere på stemmefiske, men å formulere seg omtrent som sørlendingen på bedehuset – han ble som kjent konfrontert med at Jesus hadde gjort vann om til vin: ‘Me veit det, men me liga det ikkje. ’

Interessert i å lese mer om Tyrkia og folkeavstemningen der? Her er noen kommentarartikler:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nederland
  2. Tyrkia
  3. Folkeavstemning
  4. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Dobbelt statsborgerskap forutsetter at det nye hjemlandet kan kreve borgernes er lojalitet.

  2. VERDEN

    Derfor hagler nazi-beskyldninger og reprimander mellom allierte land

  3. VERDEN

    Sinte tyrkere slakter nederlandske kyr, boikotter blomster og skviser appelsiner

  4. VERDEN

    Først trakk Erdogan nazikortet mot Tyskland. Nå kaller han Nederlands regjering for nazilevninger.

  5. VERDEN

    Dette er det diplomatiske slagsmålet alle sider tror de vinner på

  6. VERDEN

    Tyrkia utviser Nederlands ambassadør og stanser politisk kontakt med landet