Kronikk

Operaen har fått en venn på land

  • Thomas Thiis-Evensen
    Thomas Thiis-Evensen
    Professor dr.philos.
Nye Deichman bibliotek, tegnet av Lund Hagem og Atelier Oslo arkitekter, er nominert til Oslos bys arkitekturpris.

Les Thomas Thiis-Evensens kronikk om arkitektur.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Arkitektur kan ikke redde verden, men den kan gjøre verden til et bedre sted å være. Å løse livsfunksjonene er viktig, slik som de fysiske funksjonene. For det hjelper ikke om en bygning er aldri så «vakker», om det lekker fra taket.

Men funksjonene har også selv en uttrykkskraft som vil kunne gjøre den vakker, og dermed livet rikere å leve. Som det at våre viktigste livsfunksjoner uttrykkes i arkitekturen som opplevde uttrykk for sin bruk.

På hvilken måte? Ved at bruken tolkes med bilder som er hentet fra vår egen erfaringsverden. Den ene ved avbildning, altså at bygningen ligner på et motiv vi gjenkjenner, eller ved abstraksjon ved at den assosieres med et motiv vi kjenner igjen. Mellom de to er det glidende overganger.

Slik allmenn gjenkjennelighet er særlig viktig å betone i våre fellesbygg som huser samfunnets politiske og kulturelle nøkkelfunksjoner, slik som rådhus, museer, kirker og idrettsanlegg. De skal brukes av mange, uansett bakgrunn og sosiale erfaringer, og må umiddelbart kunne oppleves både som tegn på sin hensikt og at de er viktige, uttrykt ved sin plassering.

Paviljongene i Bomarzo-parken i Italia ble oppført i sen-renessansen som et uttrykk for naturens skjulte og mytiske krefter.

Den avbildende arkitekturen

Et ekstremt eksempel på avbildende arkitektur er paviljongene i Bomarzo-parken i Italia. De ble oppført i sen-renessansen som et uttrykk for naturens skjulte og mytiske krefter fremstilt som rasende ansikter. Vinduene er stirrende øyne. Døren er en gapende munn som brøler ut lydbølger formet som en trapp.

Kanskje vi blir skremt. For det levnes ikke et øyeblikks tvil om budskapet.

Det samme med Vikingskipet i Hamar som avbilder nettopp en båt. Den er trukket på land fra Mjøsa og hvelvet over i opplag med baug-spydene ned i bakken. Hva har det med funksjonen å gjøre? Riktignok tegner skroget en oval, perfekt for skøyteløp. Men like viktig, den billedgjør stedet der den ligger ved vannet mellom de krumme åsene. Og samtidig et motiv fra helleristningene som var vinterlekenes piktogram.

Det var dette vi i juryen øyeblikkelig så, selv om arkitekten benektet det og insisterte på at ideen bare var å lage «et spent volum som balanserte på to punkter». Kanskje en god illustrasjon på munnhellet om at den siste du skal spørre om hva en form skal uttrykke, er kunstneren selv.

For det er en båt. Derav navnet.

Den assosierende arkitekturen

Den assosierende arkitekturen angår de grunnleggende retningsdannelsene den betoner. Disse oppleves straks med et arketypisk innhold som vi gjenkjenner fra våre egne kroppserfaringer i balingen med tyngdekraften og naturfenomenene.

Tre eksempler. En vertikal som stiger, vil alltid betone det på toppen som viktigere enn det som er nede, der den starter. En diagonal form som synker, vil derimot alltid betone bakken som den faller ned mot.

Og en konkav form vil alltid virke mottagende, fordi den åpner seg for det som er utenfor.

Slik gjentas innholdet i vertikalen, konkaven og diagonalen gjennom historien.

Men ikledd høyst forskjellige stiler og funksjoner som viser til de like forskjellige samfunnsideene det samme innholdet skal betone.

Vertikalen og konkaven

Tårnet og spiret i kristen arkitektur peker mot himmelen der gudsmakten hersker. Gotikkens vertikaler og spissbuer uttrykker den samme: blikkontakten oppover som gir håp om beskyttelse. Tårnets styrke er også Le Corbusiers tema i kirken Notre-Dame du Haut fra 1955. Det står ved inngangen og stritter imot et skrånende betongtak som truer med å velte det.

Det himmelvendte innholdet har også minaretene og triumfsøylene i Roma og Paris. Maktpersonene på toppen se ned på oss og vi må se opp til dem. Det er triumfens retorikk – vi er overmannet. Liksom høyhusene i Chicago med sjefskontoret på toppen også er bilder på kapitalmakten. De konkurrer om å bygge høyest.

Oslo rådhus’ to portstolper ønsker velkommen til byen.

Også rådhuset i Oslo fra 1930-årene har tårn. Ikke bare ett, men to, som er like. Vi kjenner dem igjen som to portstolper i kjempeformat som sett fra byen ønsker velkommen til fjorden, og fra innseilingen ønsker velkommen til byen.

Og i byen fortsetter velkomsten med den konkave Fridtjof Nansens plass. Gjestene tas imot fra sjøen og sluses rett inn i sentrum.

Samme som den ovale Petersplassen i Roma som innfattes av to favnende søylerekker. Søylerekkene « – liksom to utslåtte armer, skal ta imot alle de troende». (Arkitekten Gian Lorenzo Bernini). Og derfra lede dem rett inn til under den høyreiste tårnkuppelen laget av Michelangelo, Diagonalen.

I Norge er bruk av diagonalen med sitt jordbundne innhold, blitt Snøhettas signatur. Det runde biblioteket i Alexandra faller skrått ned i bakken som et bilde på det viktigste symbolet i egyptisk ikonografi: Soldisken som i sin bane går ned under horisonten.

Og utenfor kysten av Lindesnes vippes en lukket teine ned til en undersjøisk restaurant. Holdt fast av gangbroen til den ene siden, lik en fortøyning som også kan vippe den opp.

Bonvicinis vippende glasskulptur flyter som isklumper i sjøen utenfor operaen.

Hva med den skrånende Operaen i Bjørvika?

Hva har den med funksjonen opera å gjøre? Ingenting, hvis man med opera bare assosierer med Wagners voldsomme tonebølger. Operahuset er en tolkning av sitt sted, av stranden som den ligger på for enden av bukten. Men det er en norsk strand, belagt av hvite isflak som glir opp av vannet og tørner sammen.

Et bilde som italienerinnen Bonvicini øyeblikkelig forsto med sin vippende glasskulptur som flyter som isklumper i sjøen mot innseilingen.

Nå har Operaen fått en venn også på land. Med det nye Deichman bibliotek, tegnet av Lund Hagem og Atelier Oslo arkitekter og nominert i år til Oslos bys arkitekturpris.

Som en krystallinsk kube i glass er den skråskåret i retning Operaen for å vise til kontakten. Midt på skråflaten går man inn under en baldakin, gjenkjent som et av historiens mest brukte symboler på monumentalitet. Baldakinen er enorm. Den er tagget opp langs kanten av mindre blokker som trappes utover og nedover mot hjørnet, og holdes oppe av bølger på undersiden. Alt assosieres til en kalvet isbre under oppløsning.

Ser vi noe mer? Med en betrakters privilegium, og under henvisning til munnhellet over, ser jeg også bøker og bokhyller. Ikke gjennom glasset inn til det himmelstormende sentralrommet med sine gallerier – men i fasadene.

Etasjene stables på hverandre som separate «hyller,» og vinduenes tettstilte vertikaler er som rader med smale «bokrygger».

Slik assosieres arkitekturen både til sitt sted og sin bruk, begge deler uttrykt med motiver som vi kjenner igjen.

Les også

  1. Lyset er slått på i Munchmuseet: – Ser ut som et vanlig kontorbygg som ikke har pusset vinduene

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Operaen