Kronikk

Granskningsrapporten om Forfatterforeningens æresrett er påfallende svak | Fløgstad, Rem og Søbye

  • Kjartan Fløgstad
  • Tore Rem
  • Espen Søbye

Kjartan Fløgstad (t.v.), Tore Rem og Espen Søbye er svært kritiske til granskningsrapporten om Forfatterforeningens æresrett

Rapporten mangler kildekritisk sans og innfrir ikke grunnleggende krav til drøfting.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

15. november 2018 la Den norske Forfatterforenings styre frem en storstilt beklagelse overfor dem som var blitt dømt av foreningens æresrett etter krigen, forfattere som hadde samarbeidet med okkupanten eller svekket kulturfronten.

Foreningens leder beskrev en prosess preget av «følelser, uriktige opplysninger og direkte feil» og hevdet at avgjørelser ble fattet «på svært sviktende grunnlag». Paneldeltagerne brukte ord som «uhyrligheter» og «skamplett».

Umiddelbart slo advokat Cato Schiøtz fast at dikteren Alf Larsen, en av våre krasseste jødehatere, var blitt «rehabilitert». Tidligere historieskriving var «underkjent».

Da Forfatterforeningens styre ville sette strek over historien, ble det felt knallharde dommer over fortiden.

Ulykksalig unnskyldning

På årsmøtet i mars 2019 fikk styret selv i oppdrag å nedsette en granskningskomité som skulle foreta en «historisk og juridisk gjennomgang» av æresrettens grunnlag. Nå har vi resultatet. I Aftenposten 12. mars forkynner de fire utvalgsmedlemmene at de har behandlet det rettslige grunnlaget på «helhetlig» vis.

Den uforbeholdne konklusjonen er at æresretten hadde et «strafferettslig preg», og at det ikke fantes «et tilstrekkelig foreningsrettslig grunnlag for æresrettens virke». Den oppfylte ikke «de krav til rettssikkerhet som mennesker hadde og har rett til å forvente i en rettsstat».

Slik legitimeres den ulykksalige unnskyldningen.

Mangler kildekritisk sans

Vitenskapelig er rapporten påfallende svak. Den mangler kildekritisk sans og innfrir ikke grunnleggende krav til drøfting. Den lener seg tungt på Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahls problematiske Men viktigst er æren (2013), samt på partsinnlegg fra advokat Schiøtz. Kildearbeidet er særdeles mangelfullt.

Mest påfallende er det at utvalget har unnlatt å oppfylle halvparten av sitt mandat, å gjennomgå æresrettens historiske grunnlag. I den grad historien behandles, gjøres den så fremmed som mulig.

Æresretten fremstår som et uttrykk for middelalderske laugstanker og banal nasjonalisme, der kunstnere ble tvunget til å stå i stammefellesskapets tjeneste.

Slik blir det umulig å forstå det nazistiske kultursystemet og situasjonens alvor. «Norge var knapt berørt av verdenskrigen,» heter det på karakteristisk vis (s. 18).

I rapporten er krigen i det hele tatt ingen utpreget stor eller alvorlig sak, mens etterkrigsoppgjøret omtales som «opprørende» (s. 17) og «brutalt» (s. 23). De 17 som ble sanksjonert, ble utsatt for brudd på rettssikkerhet og ytringsfrihet, mens krigens virkelige ofre knapt levnes oppmerksomhet.

Toppjurister brukt som rådgivere

I På æren løs. Krigen, litteraturen og Æresretten forsøker vi å skrive frem den historiske konteksten for æresrettens virke. Samtidig viser vi hvor godt forberedt det sivile, utenomrettslige oppgjøret var.

Oppgjøret med det nazistiske litteratursystemet var gjennomgripende, og Forfatterforeningens æresrett var bare ett lokalt tilfelle. Andre kunstnerorganisasjoner, LO, Videnskaps-Akademiet, Advokatforeningen og Presteforeningen hadde alle lignende prosesser.

Fra 1943 var Justisdepartementet og Hjemmefronten i tett dialog om dette sivile oppgjøret. Og i selve æresrettsprosessene la departementet til rette for at toppjurister som Erik Solem ble trukket inn som rådgivere.

Hvis disse ikke representerte rettsstatsprinsippene og den rådende rettsbevisstheten sommeren 1945, hvem gjorde det da? Hvordan skulle en forening ellers skikke seg, uten gjennom å ha løpende kontakt med Justisdepartementet og landets fremste jurister?

Skulle disse fagfolkene ha bedt Forfatterforeningen om å se gjennom fingrene med medlemmer som hadde tatt oppdrag for okkupasjonsmakten, under henvisning til at vedtektene fra fredstid ikke ga hjemmel for å håndtere svik i krigstid?

Ytterliggående om ytringsfrihet

Ytterliggående er rapporten også i ytringsfrihetsspørsmålet. Rapportskriverne reagerer på at André og Ejlert Bjerkes ytringsfrihet ble «innskrenket» (s. 9).

For en inntekt av flere hundre tusen kroner i dagens pengeverdi hadde far og sønn Bjerke, anonymt, oversatt skjønnlitteratur for Gunnar Stenersens Forlag, det verste naziforlaget. Å oversette for dette forlaget behandles av utvalget som en ytring som har lovens beskyttelse.

Hvis Forfatterforeningen ikke kunne sanksjonere slike handlinger, hva skulle den da kunne sanksjonere? Hvis ikke denne deltagelsen i det totalitære litteratursystemet medførte et brudd på foreningens vedtekter om å «vareta de norske forfatternes tarv», hva kunne da gjøre det?

Og mener utvalget at det også var et brudd på ytringsfriheten da forfatterne påla hverandre å la være å publisere under okkupasjonen, gjennom forfatterstreik?

Oppsiktsvekkende merknad

Den 107 sider lange rapporten er preget av formaljuridiske øvelser, løsrevet fra historien. Den er enstemmig, men munner ut i en oppsiktsvekkende merknad.

Utvalgets eneste historiker, Guri Hjeltnes, har nemlig ønsket å «legge større vekt på den historiske sammenheng æresretten sto i, landet hadde gjennomlevd fem år under en rasistisk førerstat». Oppgjøret var dermed «forståelig og nødvendig for å lufte ut holdninger og adferd i et samfunn under nazistyre».

Spørsmålene som naturlig reiser seg, kan kun besvares av Hjeltnes. Er konsekvensen av hennes merknad at hun har tatt dissens? Eller er det slik at hun, som direktør for Holocaustsenteret, stiller seg bak rapportens konklusjoner?

Mange fikk lange og ærerike karrierer

Æresretten ble avviklet av en forening som gjennomførte en prosess basert på en flertallsbeslutning. Den rådførte seg med den fremste juridiske ekspertisen. Den lot alle få forsvare seg i korrespondanse og fikk opprettet en ankeinstans.

Alle hadde mulighet til å anke dommen inn for det ordinære rettsvesenet, men ingen av dem gjorde det.

Det var ikke slik at de sanksjonerte forfatterne ganske enkelt ble gjort «æreløse», slik utvalget, i en av sine mange avskrifter av Solhjell og Dahl, påstår (s. 103). Navnene på de sanksjonerte ble ikke offentliggjort. Og en rekke av de sanksjonerte kom tilbake som forfattere og fikk lange og ærerike karrierer.

Dette faktum er bare ett av mange som helt glimrer med sitt fravær i «æresrettsutvalgets» rapport. Også skånsomheten taler til dette oppgjørets fordel.

  • Debatten og den redaksjonelle dekning om Forfatterforeningens æresrett har pågått lenge i Aftenpostens spalter. Her kan du lese om den i kronologisk rekkefølge:
  1. Les også

    Reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til dem som ble dømt i «æresretten»: Arrogansen er formidabel | Arnfinn Moland

  2. Les også

    Til Forfatterforeningen: Vi legger neppe krigshistorien bak oss gjennom fortielse og forskjønnelse | Fløgstad, Søbye og Rem

  3. Les også

    Kritikerne tolker Forfatterforeningens unnskyldning uriktig | Cato Schiøtz

  4. Les også

    Vi kan både forstå opprettelsen av æresretten og beklage dens virke | Styret i Den norske Forfatterforeningen

  5. Les også

    Forfatterforeningens vurdering i saken om æresretten er noe dramatisk | Trond Solvang

  6. Les også

    André Bjerke ble frikjent i 1946 | Vilde Bjerke

  7. Les også

    Krigsoppgjøret med forfatterne måtte komme | Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye

  8. Les også

    Tar kraftig oppgjør med Forfatterforeningens unnskyldning i ny bok

  9. Les også

    Æresretten brøt med grunnleggende rettsstatsidealer | Woxholth, Hjeltnes, Kierulf og Sunde

  10. Les også

    André Bjerke var uskyldig | Vilde Bjerke

  11. Les også

    Forfatterforeningen driver et svarteperspill om skammen | Ingunn Økland

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Æresretten
  2. Forfatterforeningen
  3. Andre verdenskrig
  4. Kjartan Fløgstad
  5. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Juridisk utvalg: Æresretten brøt med grunnleggende rettsstatsidealer

  2. KULTUR

    Forfatterforeningen driver et svarteperspill om skammen

  3. DEBATT

    Æresrettsutvalgets historieskriving svikter i kildearbeidet

  4. DEBATT

    Det fantes ingen juridisk oppskrift for politiske utrenskninger som Forfatterforeningen kunne følge

  5. KULTUR

    Granskningskomité: Æresretten oppfylte ikke kravene til rettssikkerhet som kunne forventes

  6. KRONIKK

    Krigsoppgjøret med forfatterne måtte komme | Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye