Kronikk

En unik uavhengighet

  • Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet
Prisen til Liu Xiaobo er et talende eksempel på Nobelkomiteens uavhengighet, skriver Thorbjørn Jagland. Her er komiteen under fjorårets seremoni i Oslo rådhus. Fra venstre: Kaci K. Five, Sissel Rønbeck, Inger-Marie Ytterhorn, Aagot Valle og Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad.

NOBELKOMITEEN. Tiden er kommet for å gå litt dypere inn i diskusjonen om Den norske Nobelkomiteens uavhengighet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Les også:

THORBJØRN JAGLAND

Komiteens historie. I Norge synes debatten å være preget av de sterke kinesiske reaksjoner på prisen til Liu Xiaobo. «Kina skjønner ikke at komiteen er uavhengig fordi den består kun av tidligere politikere», har mange hevdet.

For å hjelpe det kinesiske kommunistpartiet å forstå at det i vårt system finnes uavhengige institusjoner, kunne man vise til komiteens historie. Den viser nettopp at komiteen har handlet uavhengig ikke bare av norske myndigheter, men også av andre lands myndigheter. Den har heller ikke latt seg fange inn av innenrikspolitiske krangler i andre land. Og heller ikke av intensiv lobbyvirksomhet. I våre dager er det blitt en økende utfordring å være uavhengig av den sterke dynamikken som medier, forskere og kommentatorer skaper.

Komiteen har klart å nyttiggjøre seg forskningen og ekspertene, uten å bli fanget inn av dem, noe som årets pris viser.

La oss se på noen fakta.

Modig

Prisen til en av Hitler-regimets tidlige motstandere, Carl von Ossietzky, er trolig en av de modigste i komiteens historie. Komiteen kjente helt opplagt til regjeringens utenrikspolitikk, som i stor grad gikk ut på å forsøke å holde Norge utenfor konflikten som bygget seg opp mellom Tyskland og de andre europeiske stormaktene. Dette fikk man bekreftet ved at komiteen sprakk og kong Haakon ble nektet å delta på prisutdelingen.

Nobelprisen til dr. Martin Luther King jr. sees i dag på som en selvfølge, men var ikke det den gang. Den svarte befolkningens krav om likeverdighet skapte store stridigheter i amerikansk politikk. Komiteen tok stilling uavhengig av disse stridighetene.

Berlinmurens fall

Willy Brandt fikk prisen i 1972 for sin forsoningspolitikk østover. Komiteen må ha tenkt på at det ville bli sett på som et forsøk på å påvirke nordmennene i den pågående EF-striden å gi prisen til en av de sterkeste forkjempere for europeisk integrasjon. Nei-fløyen brukte da også dette mot prisen. Men komiteen holdt fast ved at Brandts østpolitikk var av en slik historisk dimensjon at den måtte belønnes. Det er nok å nevne avtalene om Berlin som kom og deretter Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa i 1975 for å underbygge dette. Noe som uten tvil dannet opptakten til Berlinmurens fall.

Komiteen så seg uavhengig av stridighetene i norsk politikk og ga Brandt fredsprisen.

Prisen til Andrej Sakharov ble en annen del av bakteppet for Berlinmurens fall. Hvilket dilemma kan det ikke ha vært å gi prisen til den fremste opponenten til styresmaktene i vårt naboland?

Siden kom prisen til Dalai Lama. Kinesiske myndigheter reagerte like sterkt da som mot prisen til Liu Xiaobo. Enda komiteen ikke hadde en forhenværende stats— og utenriksminister som formann.

Komiteen visste at prisen til president Barack Obama ville være kontroversiell. Særlig i USA, tatt i betraktning den innenrikspolitiske situasjonen i landet. Partiene i Kongressen er mer opptatt av å kveste hverandre enn hva som tjener landets interesser. Det har vi sett ikke minst i forbindelse med håndteringen av den økonomiske krisen. Presse og kommentatorer ikke bare farges av dette, det synes som om de blir en del av spillet.

Faren var åpenbar stor for at mange ville kaste seg over oss.

Men Nobelkomiteen måtte se på følgende: At verden ved president Bush’ avgang var preget av konfrontasjon på nær sagt alle om råder. Det internasjonale nedrustningsregimet var i ferd med å bli avviklet fordi USA ville gjennomføre ensidige rustningstiltak, bl.a. å etablere atomskjoldet over Europa uten samtaler med russerne. Så kom Barack Obama og sa han ville forhandle. Vi fikk START-avtalen. Forholdet mellom Russland og NATO er blitt gjenopptatt.

Realpolitikk

Fred krever også realpolitikk. Vi kan ikke bare hylle de rene og ranke. Hvis vi vil ha en fredelig utvikling i verden må vi også gi honnør til dem som lar seg besudle av den gjenstridige virkeligheten. Men hadde vi lyttet til det amerikanske innenrikspolitiske bråket som også alltid farger oppfatninger i Norge, ville vi ikke ha sett skogen for bare trær.

Prisen til Liu Xiaobo er et talende eksempel på Nobelkomiteens uavhengighet. Den ville bli mislikt av norske myndigheter og av det mest statsbærende partiet. Det er lett å snakke om menneskerettigheter når man sitter i pansrede biler, men vanskeligere når det blir snakk om kroner og øre. Det visste komiteen, men hvordan kunne vi unngå å gi prisen til en mann som ble puttet i fengsel for elleve år bare fordi han hadde brukt sin ytringsfrihet – som i dommen mot ham ble kalt å «undergrave folkets diktatur»? Det sto mellom å bli likt av norske myndigheter og handelsmenn og å bære videre arven fra de mange andre priser som tidligere komiteer hadde gitt.

Norske forskere

I år viste komiteen sin uavhengighet igjen, men i forhold til andre sterke drivkrefter enn de demokratisk valgte. Med utgangspunkt i at noen norske forskere mente at prisen ville gå til bloggerne i Egypt og Tunis, begynte norske medier å melde dette, noe som så spredde seg til de internasjonale nyhetsbyråene.

En journalist fra Reuters kom til mitt kontor og ville ha en kommentar. Jeg spurte hvorfor de mente at komiteen ville komme frem til dette resultat. Vedkommende svarte at det var fordi en norsk forskningsinstitusjon hadde sagt det. De er vant til at forskere baserer sine oppfatninger på grunnlag av faktisk informasjon og at når medier melder noe så er det på grunnlag av kilder.

Ryktet om bloggerne var så hardnakket at det skapte mye turbulens blant dem i de to nevnte land. Jenta som var nevnt fra Tunis ble beskyldt for å fremheve seg selv og måtte gjemmes bort for ikke å lide fysisk overlast.

Jeg nevner dette fordi dynamikken i mediesamfunnet er slik at når en sier noe, sier snart hundre det samme og til slutt blir det sannhet.

Det sto mellom å bli likt av norske myndigheter og handelsmenn og å bære videre arven fra de mange andre priser som tidligere komiteer hadde gitt

Holdt hodet klart

Nå er de fleste glade for at Nobelkomiteen holdt hodet klart og var uavhengig. Ikke av fakta, for vi baserte våre vurderinger på eksperter på den arabiske verden. Vi klarte å være uavhengig av den virtuelle virkelighet som ble skapt.

Når man diskuterer hvem som bør sitte i Nobelkomiteen, bør man ikke tape av syne at det viktigste for komiteens uavhengighet er personenes integritet og ikke hvor de kommer fra. Det viktigste er at man kan skaffe seg nok kunnskap til å være uavhengig. Det gjør komiteen ved å bruke eksperter og forskere både fra Norge og utlandet.

Jeg skal ikke blande meg opp i hvem som skal sitte i komiteen. Stortinget står helt fritt. Men jeg tror det er viktig at man holder fast ved at partiene utpeker ut fra styrkeforholdet på Stortinget. Dette er et fast kriterium som ikke åpner for spill og forhandlinger. Det betyr ikke at partiene må utpeke tidligere politikere fra sitt parti. De kan utnevne hvem som helst. Som de noen ganger har gjort. Fremskrittspartiet utpekte Kåre Kristiansen fra KrF. Arbeiderpartiet Gidske Anderson, Høyre Francis Sejersted og KrF Ole Danbolt Mjøs.

Men det var de som gjorde det på grunnlag av kjente kriterier som ikke kan diskuteres. Slik er Nobelkomiteen blitt et sirkulært prosjekt utgått fra Stortinget og som representant for norsk offentlighet. Det har sikret en unik uavhengighet av alle myndigheter og andre sterke påvirkningsfaktorer. Men rotfestet i de fakta som ekspertene kan gi – når de opptrer som eksperter og forskere og ikke som synsere.

Slik er Nobelprisen blitt en enestående suksess.

Les også

  1. Skiller ut det kommersielle

  2. Til søsterskapets pris

  3. Imperialistisk pristildeling

  4. Raymond Johansen vil diskutere Nobelkomiteen

  5. Nobels ånd

Les mer om

  1. Kronikk