Kronikk

Norske Waffen-SS-frivillige og folkemord

Norsk historieforskning har hittil forsømt å undersøke i hvilken grad nordmenn som kjempet for Hitler under annen verdenskrig tok del i folkemordet på Østfronten. Hva vi foreløpig vet, også fra frontkjempernes egne beretninger, gir klare ledetråder, skriver BERNT ROUGTHVEDTog TERJE EMBERLAND. De er forskere og forfattere med bakgrunn henholdsvis fra Høyskolen i Alta og fra Holocaustsenteret i Oslo.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I DE SISTE UKENE er søkelyset blitt rettet mot de norske Waffen-SS-frivillige i Divisjon Wiking. For første gang blir det stilt spørsmål om deres rolle under den systematiske nedslakting av jøder og krigsfanger som fant sted i løpet av felttoget gjennom Galicia og Ukraina sommeren og høsten 1941. Mens man i Sverige og Danmark for lengst har startet forskningen omkring egne Waffen-SS-frivillige, har norske historikere til nå vist liten interesse for dette. Litteraturen om emnet er derfor i hovedsak av amatørhistorisk art. Fraværet av vitenskapelig forsvarlig forskning har også gjort det mulig for de norske Wiking-frivillige og deres apologeter å råde grunnen alene med sine til dels sterkt forvrengte påstander.En som har påtatt seg rollen som Wiking-veteranenes forsvarer, er journalisten Egil Ulateig. Det foreligger ikke et fnugg av nytt bevismateriale mot dem, slår han indignert fast i Aftenposten 17.11.2004. I sin bok "Veien til undergangen" gjennomgår Ulateig indisiene for at Divisjon Wiking — med rundt 300 norske frivillige i sine rekker - var aktive deltagere i folkemordet som de tyske okkupasjonsstyrkene iverksatte. Her konkluderer han med at "det ikke foreligger et eneste bevis for at nordmenn deltok i krigsforbrytelser i Ukraina i krigens første dager".I sin iver etter å frikjenne de norske frivillige glemmer Ulateig at det er vesentlige forskjeller på det som historiefaglig regnes som et dokumentert faktum, og det som i juridisk forstand konstituerer "fellende beviser" mot enkeltpersoner. Dette fører til at han påberoper seg undersøkelser iverksatt av det tyske rettsorganet Zentralstelle für Landesjustizverwaltung på 1970-tallet og rettssaken mot et medlem av divisjonsstaben under Nürnberg-prosessen til støtte for sin konklusjon. Siden ingen av disse sakene førte til domfellelse av enkeltpersoner, frikjenner Ulateig like godt hele SS-Divisjon Wiking for delaktighet i folkemordet.R ASEKRIG MOT "JØDE-BOLSJEVIKENE".Ulateigs vurdering av de norske frontkjempernes egne beskrivelser av ugjerninger har den samme pseudojuridiske innfallsvinkel. I bladet Hirdmannen (16.08.1941) forteller en norsk SS-soldat at han sammen med en annen Wiking-frivillig skyter en jødisk sivilist på tre meters hold slik at "hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut". Ulateig konkluderer at "overgangen fra observatør til gjerningsmann kunne være svært kort". Dette er tydeligvis et forsøk på å så tvil om hvilken rolle nordmannen spilte under drapet: Var det ham som skjøt eller sto han "bare" og betraktet det hele?På samme måte forsøker han å bortforklare beskrivelsen av drap på jøder i Lemberg-området som en norsk Wiking-frivillig gir i Vestfold Presse 10.01.1942: "Et sted fikk vi tak i 12 jøder som vi satte til å arbeide for oss. Dårligere arbeidere har jeg aldri sett. Det viste seg etterpå at samtlige 12 var mordere. Det ble holdt standrett og gjort kort prosess med dem." Ulateig ber oss legge merke til at "det står i rapporten at de 12 ble anklaget for å ha vært mordere, og skutt ved standrett". "Alle armeer brukte standrett under den annen verdenskrig," legger han unnskyldende til.En slik fremstilling avslører den viktigste svakheten ved Ulateigs argumentasjon. Han underslår helt enkelt at dette felttoget som Divisjon Wiking var en del av, ikke kan sammenlignes med det andre armeer foretok seg under den annen verdenskrig. Det tyske angrepet på Sovjetunionen 21. juni 1941 var i realiteten innledningen på et helt nytt kapittel i militærhistorien. Hitler-regimet planla "Operasjon Barbarossa" som en ren utryddelseskrig. Aldri før har et folkemord vært grundigere forberedt og mer systematisk gjennomført. Intensjonen var å knuse nazismens ideologiske hovedfiende kommunismen, og fremfor alt jødene, som ble oppfattet som "bolsjevismens intellektuelle støttespillere, bærerne av den morderiske organisasjonen og partisanenes hjelpere". "Vår overlevelse er avhengig av at de utryddes," fastslår man i instruksene til de tyske troppene. Dette medførte at Divisjon Wiking ikke bare førte krig mot Den røde armé, men faktisk også mot den jødiske sivilbefolkningen.H JELP TIL "EINSATZ-GRUPPER".I første rekke var det de såkalte Einsatz-gruppene, spesialopprettede styrker med mannskaper fra det tyske Sikkerhetspolitiet og Sicherheitsdienst, som hadde ansvaret for å gjennomføre den etniske rensingen. Men det var aldri intensjonen at de skulle operere uavhengig og alene. Massemordene skjedde i full forståelse med Wehrmacht. Selv om Einsatz-gruppene handlet på oppdrag av sjefen for Sicherheitsdienst, Reinhard Heydrich, ble de stilt til "disposisjon for øverstkommanderende for hærgruppene eller armeene". Folkemordet skjedde altså innenfor armékommandoens ansvarsområde, og disse ble holdt løpende orientert om drapsenhetenes arbeid.Einsatz-gruppene samarbeidet også med de antisemittiske og antikommunistiske ukrainske nasjonalistene, som ofte utførte bøddeltjenesten for den tyske okkupasjonsmakten. Men dette skjedde i samarbeid med Einsatz-gruppene. I et telegram til lederne for drapskommandoene presiserte Heydrich at man skal oppmuntre lokale antikommunistiske og antisemittiske elementer til slik "selvrenselse".Det var også forventet at frivillige i Waffen-SS skulle delta i folkemordet. Himmler ga blant annet ordre til enheter fra Waffen-SS som deltok i "renselsen" av de hviterussiske Pripjetmarkene om at de skulle slå hardt til mot "fiendtligsinnede og rasemessig mindreverdige folkegrupper" i området: "Samtlige jøder må skytes. Jødekvinner kastes i sumpen."Wiking-veteranene og deres apologeter benekter likevel at divisjonen var en del av Hitlers utrenskningsapparat. Et hovedargument er at divisjonskommandøren Felix Steiner skal ha motsatt seg Hitlers utrenskningsordre og talt både Føreren og Himmler midt imot. Dette gir et fortegnet bilde av mannen.D ET ER DOKUMENTERT at Felix Steiner ga den beryktede "kommissærbefalingen" videre til sine offiserer. Dette var en ordre om at kommunistenes "politiske offiserer" skulle henrettes straks de ble tatt til fange. Dette var også en del av Hitler-regimets utrenskningsprogram overfor de russiske jødene. Disse ble, som nevnt, betraktet som "bærere" av det kommunistiske system.Utsagn fra norske frivillige i Wiking tyder også på at Steiner ikke bare forventet at "kommissærbefalingen" ble fulgt i divisjonen, men at han også selv demonstrerte hvordan den skulle iverksettes. To nordmenn som deltok i 15./Germanias angrep på sovjetiske kolonner sør for Tarnopol 5. juli, forteller at de tok 300 russere til fange i Mikulince. Krigsfangene ble stilt opp i rekker:"Divisjonskommandøren, Steiner, gikk så langs rekkene og pekte på dem som han syntes så "minst germanske" ut. Disse fikk ordre om å stille opp til høyre. Omkring to hundre stykker som divisjonskommandøren ikke likte ansiktet på, ble plukket ut på denne måten, og vidd til døden. Etter at "utsorteringen" var over, ga Steiner ordre til forskjellige avdelinger om å ta hver sin slump av disse 200 fangene, føre dem vekk og skyte dem. Det ble gjort."F RA AVSKY TIL DELTAGELSE. Hvordan opplevde så nordmennene i divisjonen disse massemyrderiene? Antagelig reagerte mange med avsky på det de ble vitne til - i alle fall i begynnelsen: "Alle nordmenn i vår avdeling reagerte voldsomt overfor tyskernes hensynsløshet," forteller en av dem senere. En annen karakteriserte tyskernes fremferd mot jødene som "hårreisende". Kildematerialet tyder imidlertid på en holdningsendring blant mange av nordmennene etter at Divisjon Wiking inntok Lemberg (Lvov) i begynnelsen av juli. Her fikk de se hauger av forkullede lik i byens fengsler; medlemmer av den ukrainske nasjonalistbevegelsen likvidert av NKVD, Stalins politiske polititropper. Einsatz-grupper hadde allerede inntatt byen og utnyttet det redselsfulle synet til å oppildne til "gjengjeldelsesaksjoner" overfor byens jøder. Etter dette gir flere norske frivillige uttrykk for et intenst jødehat, blant annet i brev til Hirdmannen. "Alle disse skjenselsdådene er det jødene som har stått i spissen for," skriver en (04.12.1941), og legger til: "Det er ikke en eneste av oss norske som kommer hjem som jødevenner. Aldri kommer man til å høre et eneste godt ord om jødene fra oss." En annen skriver (23.08.1941): ". . . har jeg ikke været jødehater før, så har jeg lært å bli det her."Det er dokumentert at medlemmer av den ukrainske nasjonalist-militsen, understøttet av Einsatz-gruppe C (Sonderkommando 4B), hadde hovedansvaret for massakren av jødene i Lemberg. Også flere Wehrmacht-soldater deltok i "gjengjeldelsesaksjonene" etter at overkommandoen i 17. armé ga sin uttrykkelige støtte til dette. Hva så med de frivillige i Divisjon Wiking? Beretningen i Vestfold Presse i januar 1942 kan være indikasjon på at noen av dem deltok.Mens Ulateig forsvarer drapet på de 12 jødene som en henrettelse av mordere, får beretningen en helt annen karakter i lys av det vi ellers vet om massakren i Lemberg: Det "arbeid" jødene i byen ble satt til, og som antagelig den norske SS-mannen henviser til, var å bringe likene etter NKVD-massakren ut av fengslene og begrave dem. Tyskerne "grep jødene på gaten eller i hjemmet og tvang dem til å arbeide i fengslene", forteller et vitne. "Noen fikk ordre om å bryte opp betongen for å grave frem lik." Så snart dette "spesialarbeidet" var fullført, startet nedskytingen av de angivelige morderne - altså alle jøder i byen, både menn, kvinner og barn. Minst fire tusen jødiske sivile ble henrettet som "mordere" av de tyske okkupasjonsstyrkene i denne byen. Egil Ulateig vil vel ikke karakterisere dette som "legitim" standrett?Ennå er ikke de norske Wiking-frivilliges rolle under felttoget klarlagt. Det historiske etterforskningsarbeidet må nå settes i gang. En grundig kartlegging av dette er viktig: Hva de norske SS-soldatene gjorde i Ukraina, er blant annet av stor betydning for vår vurdering av det norske NS-regimets karakter. Men aller viktigst er vår forpliktelse overfor millioner av uskyldige ofre for den nazistiske "rasekrigen".

<b>Østfronten, </b>januar 1943. Rekognoseringspatrulje fra Waffen-SS på ski. Kildene etterlater ingen tvil om at norske frontkjempere var tett innpå folkemordet i øst, skriver artikkelforfatterne. De utga i høst biografien om den kjente norske frontkjemperen Per Imerslund. Foto: ARKIVFOTO/SCANPIX

Les mer om

  1. Kronikk