Dødsgrepet

Taliban har tatt strupetak på Afghanistan. Grepet strammes stadig, slik at kvinnene i landet sakte skal slippe opp for luft og stilne. Innstramningene har også slått lufta ut av vestens statsledere. Men dette er ikke tiden for taushet. Nå trenger vi en bred diskusjon om hvordan afghanerne kan sikres et levelig liv.

Klokken seks om morgenen på julaften lød et pling i mobilen.

«Har du hørt ryktene om at kvinner ikke får jobbe lenger?»

Tekstmeldingen kom fra Kabul. Den var fra en ung kvinne jeg møtte for et knapt år siden da jeg dro til Afghanistan for å dokumentere Talibans første år ved makten. Hun har fortalt meg om sin bejaende barndom, lykkelige studietid, nådeløse fall og nå: kansellerte fremtid.

22-åringen var blant de beste på sitt kull jusstudenter. Drømmen var å bli dommer. Ariana var blant afghanerne som elsket Amerika, nye impulser og mulighetene utdanning ga. Hun var en av jentene Vesten heiet på, smykket oss med og skjøv foran oss i vår visjon om Afghanistans utvikling mot demokrati, som vi skulle bistå med – inntil Taliban smadret drømmene hennes, og vi vendte oss vekk.

«Det vil være slutten på livet for oss. Hjertet mitt takler ikke mer,» sa hun.

Det var gått tre dager siden Taliban kunngjorde at landets universiteter skulle stenges for kvinner, med umiddelbar virkning. Nok et løftebrudd. Som vanlig skyldte Taliban på kvinnene selv. «Vi beordret dem å gå med hijab, men de innrettet seg ikke. I stedet kledde de seg i kjoler som om de skulle på bryllupsfest,» sa minister for høyere utdanning, Neda Mohammad Nadim på statlig TV.

Vestlige regjeringer, muslimske ledere og FN fremmet protester. Taliban trakk på skuldrene.

Ryktet Ariana hadde hørt, viste seg å stemme. I tretiden på julaften sendte hun dekretet som forbød kvinner å jobbe i nasjonale og internasjonale organisasjoner. Så leste hun inn en talemelding. Jeg måtte spille den av flere ganger for å forstå hva hun sa gjennom hulkene.

«Vi er verdens verdiløse. Vi er uten rettigheter. Jeg kan ikke engang kalle meg et menneske.» Hun gråt. «Vi må gifte oss med en mann noen velger for oss, vi må leve under andres regler, hvem er vi egentlig? Å kunne jobbe var eneste grunn for meg å være i live.»

Et splittet Taliban

Nye protester fra verdens utenriksministre, tre dager etter de forrige, fulgte Talibans julebudskap. Bevegelsens utpekte leder, Haibatullah Akhundzada, var taus, mens talsmannen hans viste til islamsk lov.

Den øverste lederen har et mantra som kan oppsummeres slik: «Vi gjør akkurat som vi vil», eller mer presist «Vi gjør som jeg vil». Maktstrukturen i Taliban er viktig for å forstå bakgrunnen for det som har skjedd siden den tidligere terrorgruppen tok makten i august 2021. I Kandahar, sør i landet, sitter Haibatullah omgitt av teologiske rådgivere. Det er derfra dekretene sendes ut når han har bestemt noe. Dekretene, som straks blir lov, er i ferd med å bringe Afghanistan tilbake til styresettet på 90-tallet, slik det var inntil Taliban ble desimert i amerikanske luftangrep etter 11. september 2001.

Litt lenger nord, i Kabul, sitter regjeringen. Enkelte ministre har for første gang åpent ytret misnøye mot de nye restriksjonene, og dermed mot lederen. Blant dem som innad står opp mot sjefen, har vi kjenninger som utenriksminister Amir Khan Muttaqi, som kom med løfter under møtet i Oslo for et drøyt år siden. Reist seg har også mannen bak de fleste terrorangrepene i Afghanistan under forrige regime, den mektige innenriksministeren Sirajuddin Haqqani. Kritisk til innskrenkningene er også Talibans tidligere leder mulla Omars sønn – forsvarsminister Mohammad Yaqub.

Ordet moderat er galt å bruke om disse mennene, men de er mer pragmatiske og strategiske enn presteskapet i Kandahar. De vil at Afghanistan skal bli internasjonalt anerkjent, de ønsker innflytelse i regionen, og de nye restriksjonene svekker landets omdømme og bidrar til ytterligere isolasjon. Spenningen er nå så stor mellom disse ministerne i Kabul og det de kaller «Kandahar-militsen», at de på begge sider har begynt å mobilisere tropper. Både innenriksministeren og forsvarsministeren har kommando over flere tusen egne krigere og tilgang til store mengder militært utstyr som den amerikanske hæren etterlot seg.

Misbrukte muligheter

Da Taliban tok over makten i fjor, ga de inntrykk av å ha endret seg siden sist de styrte. Vesten viste seg villig til å være tålmodig, selv om vi mislikte at kvinner ble utelatt fra regjeringen og at knapt noen etniske minoriteter eller andre politiske grupper enn Taliban var representert. Deler av den afghanske statskassen, som den tidligere vestligstøttede presidenten Ashraf Ghani hadde deponert i amerikanske banker, ble frosset. Det skulle være vårt pressmiddel.

Egentlig var det nesten for enkelt for Taliban. Om de bare hadde inkludert noen politiske motstandere, holdt løftene fra forhandlingene i Doha året før om ikke å støtte terror, og åpnet opp ungdomsskolene for jenter, kunne de ha vært på vei til en anerkjennelse.

I stedet skjedde dette: Kvinnedepartementet ble omgjort til departementet for dyd og mot synd. Utdanning skulle foregå «i sømmelighet», og skoleklassene ble kjønnsinndelt, universitetene fikk adskilte innganger og forelesningssaler for menn og kvinner. Både småbarn og studenter kunne bare undervises av sitt eget kjønn, eller av eldre mullaer. Det første store slaget kom i mars i fjor da ungdomsskolene og videregående skoler for jenter ikke ble åpnet.

Virkeligheten viste seg verre enn dekretene. Fotsoldatene tok seg til rette. Kvinnelige studenter ble pisket opp om de satte sag på en benk. De kunne bli slått om de viste en hårlokk. Talibans vakter truet dersom jentene overtrådte sin tilmålte tid på universitetsområdet, før guttene fikk resten av dagen. Av dem som fullførte studiene årets første semester, fikk bare guttene vitnemål. Jentene fikk beskjeden: Dere får vitnemålet når Vesten hever sine sanksjoner. Ariana var en av disse jentene.

I løpet av denne sommeren kom det nye innstramninger rundt klesdrakt og tildekning av ansiktet. Det kom nye restriksjoner for transport og krav om å ha med seg en mannlig slektning ved lengre reiser. I løpet av høsten ble det forbudt for kvinner å gå inn i parker, tivoli, treningsstudioer og offentlige bad. Ved adventstider utførte Taliban sin første offentlige henrettelse, i løpet av desember er hundretalls afghanere pisket som straff for sedelighetsbrudd i flere provinser.

I skrivende stund har flere utenlandske organisasjoner, inkludert Afghanistankomiteen i Norge og Flyktninghjelpen midlertidig suspendert sin virksomhet i protest mot at kvinner ikke lenger får komme på jobb. De har uttalt at de aldri vil erstatte sine kvinnelige ansatte med menn. Samtidig opplever de press fra FN om å gjennomføre prosjekter med kun menn. Såkornet ligger lagret, skal det råtne om ikke kvinnene får komme tilbake på jobb?

Sterkere lut?

I halvannet år har verden vært tålmodig. Det store spørsmålet er: Hvilke maktmidler har vi mot vår gamle motstander, en tidligere terrorhær med all verdens tid?

I tjue år ble enorme pengesummer pumpet inn i Afghanistan, til utvikling og utdanning, og til våre egne militære styrker som skulle trene og utstyre den afghanske regjeringshæren for å kunne stå imot Taliban. Bortimot tre fjerdedeler av den tidligere regjeringens budsjett kom fra Vesten.

Mye av pengene forsvant. Utro tjenere perfeksjonerte kunsten å stjele. Afghanske generaler og offiserer blåste opp hærens antall og stakk papirsoldatenes lønninger i lomma. Bare det siste året før Taliban tok makten, ble en milliard dollar i kontanter fraktet ut av det fattige landet.

Taliban har mindre å rutte med enn forrige regime, men blir reddet av oss. Helsevesenet er i sin helhet finansiert av Verdensbanken. Hva slags liv og hvilket samfunn er vi med på å opprettholde?

Jeg har det siste året støttet dialog med Taliban, heiet på møtene i Oslo og på Norges arbeid for å sikre FN et robust mandat i dialogen med Taliban. Til slike diplomatiske møter i Kabul dukker de turbankledde opp, nikker og svarer, men ender opp med å gjøre som de vil. Kan vi bruke sterkere lut? Kan vi holde tilbake midlene om de ikke respekterer helt elementære menneskerettigheter?

Afghanerne som står opp mot Taliban, har en formidabel oppgave. Kvinneaktivist og tidligere minister i Ashraf Ghanis regjering, Jamila Afghani, som jeg ble kjent med under arbeidet med «Afghanerne», ber om en enhetlig strategi og engasjement fra det internasjonale samfunnet. Hun ønsker en mer prinsipiell, kompromissløs holdning med hensyn til kvinnelig deltagelse i Afghanistan og ber oss kreve at de siste dekretene umiddelbart blir omgjort.

Å reise seg

Jamila har forlatt Afghanistan. Vesten har forlatt Afghanistan.

Mens Jamila måtte flykte, har vi muligheten til å kjempe i sikkerhet. Men i Norge har debatten om hvordan vi kan hjelpe afghanerne vært så å si fraværende langs hele det politiske spektret.

Det var mer symptomatisk enn overraskende at vår statsminister i nyttårstalen ikke nevnte Afghanistan, som han har investert så mye politisk prestisje i. Som utenriksminister gikk han i bresjen for dialog med Taliban. Siden har norske diplomater vært ivrige pådrivere for Doha-avtalen, som banet vei for Talibans seier. Det forplikter.

Men det er som om et traume har lagt seg over politikerne som en gang brydde seg. Kanskje er det fordi de har feilet så totalt. De trodde de kunne føre krig med en hånd og bygge landet med den andre, mens de lukket øynene for korrupsjonen som gjorde at regimet mistet legitimitet. Det er som om tjue år med norsk engasjement er glemt.

At det ikke er riktig å isolere Taliban, er norske organisasjoner i Afghanistan enige om. Det er også Norges offisielle linje. Det må nevnes at utenriksministeren holder en dialog med dem som jobber på bakken i landet og med det afghanske sivilsamfunnet.

Men vi har sluttet å heie på jenter som Ariana. De sitter jo bare der. Helst vil vi glemme at de finnes. Hun ringer meg ofte. Hun fortalte nylig om faren, som en formiddag hadde dratt til nabolagets moské. En mann hadde reist seg etter bønnen og ropt: «Hvem sier at jenter ikke skal lære? Hvem våger å hindre døtrene og søstrene våre fra skolegang? Hvorfor er vi alle tause?

«Gud er stor!» svarte en mann støttende. «Allahu Akbar!» lød ekkoet.

«Jeg er rede til å dø for mine døtres rett til utdanning,» fortsatte mannen der han sto midt i menigheten. «Å nekte dem det, er den største synd. De som er enig med meg, reis dere!»

Akkurat da kom Taliban-soldater for å gripe ham, fortalte Ariana. Men så reiste tilhørerne seg, en etter en. Til sist sto alle, også Arianas far, og de ropte til soldatene: «Arrestér oss alle! Dere får ikke ham som reiste seg, uten at dere tar oss alle!»

Å skape et mer rettferdig Afghanistan går ikke uten at kvinnene kjemper selv. Det går ikke uten at afghanske menn støtter dem. Men det går heller ikke uten at vi, resten av verden, stiller makt bak kravene våre. Den diskusjonen må det politiske Norge ta. Hvem reiser seg først?