Kronikk

Kronikk: Jeg er Charlie (men ikke si det til noen)

  • Einar Øverenget

Den farligste terroristen kan ta bolig i bevisstheten som denne lille, nærmest umerkelige nølingen: Er det kanskje like greit at jeg ikke gir til kjenne hvem jeg er? skriver Einar Øverenget. Her skjuler fire norske kjøpere av siste utgave av Charlie Hebdo sin identitet. Roald, Berit

Hvis vi begynner å venne oss til tanken om at det også kommer til å skje her, så inviterer vi terroristene inn i vår bevissthet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ukemagasinet Charlie Hebdo har aldri hatt et større opplag enn nå, og folk har stått i kø for å kjøpe bladet.

Innebærer det at terroraksjonen i Paris har hatt motsatt virkning av hva drapsmennene ønsket? Betyr det at vi er blitt mer bevisste på å ivareta ytringsfriheten? Er vi alle blitt Charlie?

Einar Øverenget. Rolf Øhman

Jeg er ikke overbevist. Om litt har det kanskje gått helt av moten å være Charlie.

En guddommelig frekkhet

Det faktum at det finnes mennesker som ser det formålstjenlig å skade eller drepe uskyldige forbipasserende for å fremme antidemokratiske mål, er ikke bare skremmende. Det mangler også enhver form for legitimitet.

Tross alt, med hvilken rett mener en person at han eller hun kan valse inn med våpen i hånd og forsøke å rasere de institusjoner og det lovverk et folkefellesskap møysommelig har bygget opp?

En guddommelig rett, er det enkelte som hevder. I så fall en guddommelig frekkhet.

Reaksjonene bør ikke la vente på seg – og har det tilsynelatende heller ikke.

«Jeg er Charlie» er blitt en yndet ytring, men hva betyr egentlig det? Ironisk nok, mange som sto i køen for å kjøpe Charlie Hebdo var ikke interessert i å bli fotografert da de gjorde det.

Terrorens budskap er mottatt. Vi protesterer nok – allikevel har tilvenningen startet. Den er allerede i gang: Det er bare naturlig at det snart skjer her, blir det hevdet.

Nei, vil jeg si, det er ikke det. Det er ikke naturlig i det hele tatt!

Det er bare å venne seg til det, hevdes det også. Igjen svarer jeg nei.

Det er ingen verdens ting som tilsier at terror skal inkluderes i utvalget av mulige responser på en ytring. Den bekymringen hører simpelthen ikke hjemme i et demokrati.

Ikke naturlig at det skjer her

Det er viktig å holde fast ved terroristens totale mangel på legitimitet. Det er ikke naturlig at det skjer her, vi må ikke begynne å venne oss til slike handlinger. Hvis vi gjør det, inviterer vi terroristen til å flytte inn i vår bevissthet og gjøre seg relevant for hva vi tenker, sier og gjør.

Til tross for sitt voldsomme uttrykk opererer terroren primært på et svært subtilt plan. La ikke de avskyelige og spektakulære voldsorgiene ta oppmerksomheten vekk fra hva terror i virkeligheten dreier seg om.

Anders Romarheim, forsker ved Institutt for forsvarsstudier, definerer terror på følgende måte: Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematiske bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke adferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen.

Med andre ord, volden og ondskapen til tross, det er ikke den som er målet, den er et middel. Det samme gjelder ofrene. Det er heller ikke de som er målet, de er også et middel.

Drapene var et middel

Noen vil kanskje mene at handlingen i Paris rettet seg spesifikt mot redaksjonen i Charlie Hebdo. Det gjorde den, men målet med handlingen gikk langt ut over å drepe akkurat disse menneskene. Budskapet var av en mer generell art, og drapet på redaksjonen i tidsskriftet var et egnet middel til å få det ut.

Det er ikke engang terroristen selv som er viktig. Filosofen Hannah Arendt påpeker at en terroraksjon strengt tatt ikke kjenner noen forskjell på bøddel og offer – de går gjerne samme skjebne i møte. Terroristen ser også seg selv som et rent middel – til et mål oftest definert gjennom en ideologi – og er i prinsippet like overflødig som offeret.

Og det er kanskje noe av det mest avskyelige ved terrorhandlingen. Den bryter fundamentalt med et viktig humanistisk prinsipp: Du skal ikke bruke andre mennesker som et rent middel, men også anerkjenne dem som et mål i seg selv.

Men her er vi også ved selve kjernen.

Terrorhandlingen har nettopp som mål å underkjenner individets egenverdi, og i ytterste forstand er målet å få mennesker til selv å underkjenne sin egenverdi gjennom å velge ikke å gi uttrykk for sine oppfatninger – og gjennom å la seg undertrykke til taushet.

Tar bolig i din bevissthet

Den farligste terroristen er nemlig ikke han som skyter på deg, men han som tar bolig inni deg.

Han kan ta bolig i bevisstheten som denne lille, nærmest umerkelige nølingen: Er det kanskje like greit at jeg ikke gir uttrykk for mine oppfatninger, at jeg ikke kritiserer, fordømmer eller bifaller – at jeg ikke gir til kjenne hvem jeg er?

Sant nok, jeg liker ikke det som skjer, men jeg vil da ikke bli drept.

Han kan komme til syne i den tilsynelatende fornuftige oppfordring om å tenke seg om: Er det virkelig så nødvendig å tegne karikaturer av profeten? Kan vi ikke heller finne måter å uttrykke oss på som ikke gjør det så fristende for andre å ty til vold?

Undergraver demokratiet

Og terroristen kan også forkle seg som en tilsynelatende fornuftig livsinnskrenkning: Kanskje jeg også skal holde meg inne, ikke bevege meg for mye omkring. Kan jeg ta bussen, toget, flyet? Kanskje jeg ikke skal dra til sentrum i dag.

Når individer innskrenker sitt liv og i så vel handling som ytring trekker seg tilbake fra fellesskapet, raseres det offentlige rom – og det på en måte som undergraver demokratiet.

Med ett finnes knapt nok et rom der mennesker kan tre frem og gi uttrykk for sin forskjellighet.

Vi er nok helt like i den forstand at vi alle tilhører arten homo sapiens, men vi er samtidig også helt ulike fordi vi er forskjellige individer. Denne individualiteten gir vi uttrykk for gjennom å si og gjøre ting, ikke fordi vi må det, men fordi vi velger det – og det er denne friheten som utgjør bærebjelken til demokratiet.

Og sist, men ikke minst, terroren kan ta bolig i oss som en oppfatning av at den egentlig er vår egen skyld. At vi simpelthen har fortjent den? For har ikke terroristene sagt tydelig nok fra om hva som skjer hvis vi gir uttrykk for bestemte oppfatninger. Derfor bør vi ganske enkelt innrette oss på det, og mane til forsiktighet i handling og ytring – og så vil terrorfaren avta.

Når terroren fungerer på sitt mest effektive, trenger den ikke engang terrorister. Man kan i stedet la borgerne terrorisere seg selv.

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.

Her finner du alle våre debattsaker om terrorangrepet i Paris.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Charlie Hebdo

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det er bekymringsfullt at samfunnsdebatten i økende grad handler om at enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg

  2. KOMMENTAR

    Her står politikerne opp mot terroristene. Men hvem vant til slutt?

  3. VERDEN

    Frykten for å ytre seg henger fortsatt igjen etter Charlie Hebdo-terroren. Nå rives sårene opp i rettssaken.

  4. VERDEN

    Fem år siden angrepet på Charlie Hebdo

  5. KRONIKK

    Ytringsfrihet: Det frie Norge og det skremte Danmark

  6. DEBATT

    Ytringsfriheten etter angrepet på Charlie Hebdo