Kronikk

Advarsel: Kina blir ideologisk | Stein Ringen, professor i statsvitenskap

  • Stein Ringen
På bildet: Den kinesiske presidenten Xi Jinping og konen Peng Liyuan.

Når mektige, kinesiske ledere griper til ideologi, er det alltid farlig, og andre må passe på.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Under Xi Jinpings kraftfulle ledelse vokser det frem et nytt Kina: mer pågående og aggressivt. Spenningene bygger seg opp igjen. Nabolandene er mest utsatt, slik vi ser det med Kinas ekspansjon og opprettelse av baser i Sør-Kinahavet.

De to tiårene mellom Deng Xiaoping og Xi Jinping var en gullalder for Folkerepublikken. Økonomien vokste i rasende fart. Landet levde i fred. Det var håp om liberalisering. «Jo mer vi bringer Kina ut i verden», sa daværende president Bill Clinton, «desto mer frihet vil verden bringe til Kina.»

Det var også en periode med grå, teknokratisk, kollektiv ledelse. Det var bra for Kina.

Nå er alt annerledes. Den økonomiske veksten har sakket kraftig av. Kina har tydd til aggresjon i sitt eget nabolag. I stedet for politisk liberalisering er det enda tettere kontroll, den nye lederen har et enmannsvelde i hendene.

Stein Ringen, professor emeritus universitet i Oxford

Avhengig av sine ledereDen kinesiske partistaten er usedvanlig avhengig av sine ledere. Det var Maos absolutte makt som forårsaket katastrofene Det store spranget fremover og Kulturrevolusjonen. Det var takket være Dengs autoritet at Kina kunne gå i gang med økonomisk reform.

Men disse to lederne, riktignok sterke menn begge to, var radikalt forskjellige. Mao var ideologisk. Deng var pragmatisk.

Mens Maos ideologi førte til katastrofe, var Dengs pragmatisme produktiv og varte ved gjennom de gylne årene.

Etter at Xi ble generalsekretær i partiet, har han samlet alle maktens tøyler i sine egne hender. Systematisk og skritt for skritt har han uten opphold konsentrert makten – politisk, økonomisk, militært – til Beijing, for partiet og seg selv. Han har styrket sin egen autoritet med en snev av personkult, som da han nylig fikk salvet seg selv som «kjerneleder».

Krydrer talene med ideologi og disiplin

Han griper også tilbake til ideologien. Partistaten behøver legitimitet. Når den nå er mindre i stand til å stole på økonomisk vekst, blir den mer avhengig av ideologi. Xi formaner kadrene om å «omfavne Mao Zedongs ånd» og «gi høy prioritet på din dagsorden til arbeid innenfor den ideologiske sfære». De grå lederne skrøt av økonomisk dyktighet. Den nye krydrer sine taler med ideologi og disiplin.

Ideologi er en farlig kraft. Politiske ledere lager sine egne ideologier, men så, når disse slår rot, blir lederne fanger hos sin egen skapning. Ideologier forklarer historien og skjebnen på en måte som virker sannferdig for alle som er innkapslet i dem. De blir trossystemer og gjør folk, både lederne og de som ledes, til troende . Ideologiens destruktive kraft har vist seg i hitlerismen, stalinismen og maoismen. Troen på ideologiske sannheter rettferdiggjør de mest brutale midler. Når mektige ledere griper til ideologi er det alltid farlig, og andre passe på.

Nasjonal storhet

Xis ideologi er ikke marxismen, som ikke lenger er troverdig. Han ser tilbake i Kinas historie og på dens evige tema, nasjonal storhet. Det er tradisjonen han har konsentrert inn i sitt slagord «Den kinesiske drømmen».

Xi lanserte «Den kinesiske drømmen» i november 2012 i forbindelse med en utstilling om nasjonal fornyelse i nasjonalmuseet i Beijing, foran partiets nye stående komité. Han snakket om kinesisk foryngelse som «den kinesiske nasjons største drøm de senere år» og hvordan «hver persons fremtid og skjebne er nært knyttet til nasjonens fremtid og skjebne.»

Dette er stoffet ideologien består av. Xi gjenoppliver en visjon om nasjonalisme, styrke og ære som finner gjenklang i kinesernes fantasi og tradisjon. I denne fortellingen er nasjonen alt og folket, «hvert menneske», sekundært.

Den kinesiske drømmen ble raskt fortellingen alle som behøver eller ønsker å vise sin lojalitet, later som de respekterer. Den er over alt, i offisielle politiske dokumenter og på offisielle og halvoffisielle nettsteder. Den er crescendoet som statsminister Li Keqiang nylig avsluttet sin rapport til den nasjonale folkekongressen med. Den var til og med mottoet til årets aggressivt, patriotiske nyttårsgalla i statsfjernsynet.

Ideologi foran folket

Ideologi er aldri uskyldig. Å flørte med den innebærer å slippe løs krefter som kan komme ut av kontroll. En stat som har en énmanns ideologisk ledelse er fundamentalt forskjellig fra en stat med pragmatisk og kollektivt lederskap. En ideologi som setter nasjonen foran folket er ultra-farlig.

Et stort og mektig land, en sterk stat, en ambisiøs og slu leder – til sammen utgjør det en kraft som er til å regne med. Et stort og mektig land, en sterk stat, en ambisiøs og slu leder, en aggressiv ideologi – det utgjør til sammen en kraft man må frykte.

Oversatt av Aasmund Willersrud


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Professor Stein Ringen vekker ofte debatt. Les flere av hans kronikker i Aftenposten:

Lærdommen fra Athen:

Les også

Demokrati er ingen naturlig styreform

Bombingen av Dresden var en krigsforbrytelse:

Les også

Seierherrenes forbrytelser

Høyere utdanning:

Les også

  1. Vi bør lære av USA

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Demokrati
  3. Kina