Kronikk

Et barn, et speil

  • Trude Trønnes-christensen

Jeg slipper det jeg har i hendene og sier at jeg skal løpe en tur. Ha det, mamma, roper guttene. Dette er den moren barna mine speiler seg i, skriver Trude Trønnes-Christensen. Foto: NTB Scanpix

Min frihet går på bekostning av min tilgjengelighet for mine barn, skriver Trude Trønnes-Christensen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Kort skjørt, trong topp og sminke. Ho er eit barn, men ho latar som ho er vaksen.»

Trude Trønnes-Christensen Foto: privat

skriver Kjetil Aarseth i Aftenposten 19. juli. 11. juli skriver Navid Modiri om sin fire år gamle datter som allerede er redd for hva andre tenker om kroppen hennes.

To fedre setter spørsmålstegn ved vårt samfunns barnekultur. De setter gjennom sine debattinnlegg fokus på jenter, kroppspress og hvordan små kropper plutselig heller vil vise seg frem, i stedet for å leke seg frem.

Ja, noe har kanskje skjedd med barna våre.

Les også:

Les også

Debattinnlegg om barn og utseendefokus skaper stort engasjement

Mormor var alltid tilgjengelig

Min mormor gikk med uformelige kjoler fra hun var 50, gikk hun noen gang med bukser? Det husker jeg ikke. Hun gikk med kjøkkenforkle også, noen ganger tok hun det nesten ikke av i løpet av en dag. Hun hadde to forskjellige gå bort-kjoler. Den fineste av dem var turkis. Mormor var pen og velstelt, men hun brukte ikke tid foran speilet. Hvis jeg ser henne for meg ser jeg henne på kjøkkenet, med grytene i skapet, oppskriftene i hodet og epler i hagen hun laget eplekaker av. Hun var så tilgjengelig.

Finnes det sånne som mormor lenger?

Klemmene hennes var myke og takknemlige. Hun tok ikke en klem, hun ga en klem. Så hun på TV? Jeg husker hun hørte på radio mens hun gjorde noe annet. Mens hun gjorde noe for oss. Mormor tenkte aldri på seg selv, det fantes ikke et «jeg» i hennes vokabular, det fantes bare et «vi». Det var vi, det var flokken, som gjaldt.

Finnes det sånne som mormor lenger?

En alltid travel mamma

Jeg, for eksempel, jeg er god til å tenke på meg selv. Jeg er ikke alltid tilgjengelig.

Ikke nå, sier jeg til barna mine. Jeg har tre av dem. Mamma har så mye å gjøre, sier jeg, og forsvinner inn i arbeidsoppgaver, sitter i lenestolen med dokumenter ved føttene, laptopen på fanget, jeg er stresset, irritert, de kommer til å huske meg slik: en sur og irritert mamma som alltid var så travel, som alltid hadde så mye å gjøre. Eller kanskje glemmer jeg meg helt bort, leser nyheter og surfer på sosiale medier.

Så slipper jeg det jeg har i hendene og sier at jeg skal løpe en tur.

Så slipper jeg det jeg har i hendene og sier at jeg skal løpe en tur.

Ha det, mamma, roper guttene.

Dette er den moren barna mine speiler seg i.

Dette er den kvinnen min 17-årige datter måler seg mot. En mor som har minst 15 gå bort-kjoler, som handler klær i samme butikk som henne, som låner shortsen hennes. En kvinne som bruker nok tid foran speilet, som har kjøkkenforkle på fordi det ser pent ut når gjestene kommer.

Var der som en bauta

Mormor var liksom fra et annet sted, hun. Det var et lite hav av avstand mellom oss. Men slik ble jeg også tydelig gjennom henne, kontrasten mellom oss tegnet opp meg. Jeg var barnet som lekte ute i hagen hennes, og jeg var fri, fri fordi jeg også kom fra et annet sted.

Jeg behøvde ikke strekke meg inn i hennes tid, hennes verden. Det skulle være slik. Vi var to ulike typer og grensedragningen var klar. Hun var klart tegnet opp som en voksen, med sine annerledes klær og hår satt opp med hårnåler hun hadde i en boks under speilet på badet.

I denne distansen lå også en bestandighet i mormor. Hun forandret seg ikke, rutinene var faste, eplene ble høstet, eplekaken ble stekt, hun var alltid tilgjengelig i huset en plass, bordet ble dekket og hun hørte fortsatt på radio, de samme programmene. Men det viktigste av alt: Hun var der i huset, for meg, for oss. Hun var der som en bauta.

Sånne som mormor finnes ikke lenger

Før jeg fikk barn tenkte jeg at målet med å være mamma må være å veilede disse små til å komme enda litt lenger på livsveien enn man klarer selv, være en avsats for dem, hjelpe dem opp og frem. Å være en fødselshjelper til trygge og gode liv gjennom uforbeholden og uselvisk kjærlighet.

Min mormor var en slik avsats. Uforbeholdent og uselvisk var hun der. Satte aldri seg selv foran oss, vi var nummer én og vi visste det.

Hva som har skjedd med barna våre? De speiler oss.

Og her jeg sitter nå foran laptopen min og bjeffer, ser jeg jo dette: Sånne som mormor finnes ikke lenger.

Det finnes ikke slike avsatser. Vi lever i en tid hvor eget behov er viktigere enn flokkens betingelser, og får vi lyst på noe har vi lov, fordi vi fortjener det. Vi er en gjeng med individualister. Det er ikke mye uselvisk over meg.

Hva som har skjedd med barna våre? De speiler oss.

Frihet på bekostning av tilgjengelighet

De barna fedrene i sine debattinnlegg snakker om er kanskje nettopp det, ikke noe annet enn levende speilbilder av det voksne samfunnet.

De viser oss, ja: Oss.

For min frihet må nødvendigvis gå på bekostning av min tilgjengelighet for mine barn.

For min frihet må nødvendigvis gå på bekostning av min tilgjengelighet for mine barn. Mitt fokus på meg selv må vel gå på bekostning av mitt fokus på barna mine?

Og jeg vet at dette er vanskelig å snakke om, fordi vi berører likestillingen vi har kjempet frem. Og hvem ønsker seg vel ikke likestilling, like muligheter og likeverd.

Har forsynt meg grådig

Jeg gjør. Jeg har forsynt meg grådig av all tilkjempet rett og folder hendene i takkebønn for mulighetene jeg har som kvinne av i dag.

Men jeg er også mamma. En moderne mamma. Som ikke står ved kjøkkenbenken, som har gått ut i verden, og det hender jeg lurer på om jeg har latt barna mine, flokken min, bli igjen.

Ha det, mamma, sier de.

Les også:

  1. Les også

    Dette bør du være obs på når ettåringen skal begynne i barnehagen

  2. Les også

    «Pensjonistene synes nok det er ille, men nå reagerer vi ikke engang når små jenter går med bikini på stranden»

  3. Les også

    Gutter opplever også kroppspress

  4. Les også

    Barna slanker seg

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Foreldrepermisjon
  3. Likestilling

Flere artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    Det er én ting Kaci Kullmann Five angrer på

  2. A-MAGASINET
    Publisert:

    Magnus Marsdal: «Enkelte på høyresiden har så lyst til at vi på den radikale venstresiden skal være privilegerte hyklere»

  3. VERDEN
    Publisert:

    Kimi (9) døde da lillebroren (3) skjøt henne. Hvorfor klarer ikke familien å kvitte seg med våpnene sine?

  4. DEBATT
    Publisert:

    Kjære statsminister, dette aksepterer jeg ikke. Nok er nok. Det stinker av Frps retorikk.

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Klemmepause, bedre tid med barna og lykke for firbente og alle introverte

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    Bilturen hjem til jul kunne knapt gått verre. Så forsvinner Harry Potter.