De må leve i bokstavmørket
Ingen vet hvor mange asylsøkere som bor i Norge uten å kunne lese og skrive, men antallet øker. Nå må de få opplæring som funker.
Tenk om bokstavene i avisen så ut som kvister? Teksten på TV-en artet seg som meningsløse kruseduller? Hva om du ikke forsto bokstaver?
Dette er virkeligheten for Norges analfabeter. Hvor mange de er, vet vi ikke – vi har aldri tatt oss tid til å kartlegge problemet.
Skam og redsel
Oslo på begynnelsen av 90-tallet:
"Skriv under her", sier damen bak skranken. Vi er på politihuset på Grønland. Moren min har nettopp fått fornyet sitt norske pass, og hun må signere. Damen rekker henne pennen og setter fingeren på underskriftslinjen. Moren min krymper seg og tar forvirret imot pennen. Hun sender damen bak skranken et avvæpnende smil og sier: "Tegne onderskrift?"
Hun trekker pusten dypt. En blanding av skam og redsel fyller blikket hennes. Langsomt tegner hun bokstaven S. Bokstaven ligner på en omvendt Z, men hun fortsetter. A ligner på et mislykket syvtall. Moren min biter tennene sammen, det er en lang kø bak oss. Til slutt dytter hun pennen bort til meg, og jeg skriver fort navnet hennes.
Jeg var ni år da jeg forsto at min mor var analfabet.
Stadig flere analfabeter
Hun er ikke alene. Ifølge en rapport fra nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk (VOX) har en fjerdedel av asylsøkerne som kommer til landet manglende eller ingen utdanning. (VG 25.10.11) Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet ble høsten 2011 varslet om at det kommer stadig flere analfabeter til Norge. Ingen vet eksakt hvor mange analfabeter som bor her i Norge fordi man aldri har kartlagt denne gruppen.
Seniorrådgiver Lars Østby ved Statistisk sentralbyrå forklarer at kunnskapen om analfabetisme blant asylsøkere i Norge er et svart hull (VG 25.10.11). Og han mener at det er viktig at det kommer på plass et system der man registrerer hva slags utdanning våre nye landsmenn har: "Vi synes jo at det er den siste store mangelen i vår innvandringsstatistikk", sa Østby.
Tilbake til 90-tallet. Allerede i 1994 nedsatte daværende regjering et utvalg som skulle vurdere opplæringstilbudet for fremmedspråklige. I NOU-rapporten Opplæring i et flerkulturelt Norge fra 1995, står det: "Utvalget finner det uheldig at det ikke er spesielle tilskudd til analfabeter".
Blir ikke fulgt opp
I en reportasje i Aftenposten (24.11.2012) lister avisen opp alle utvalg som er nedsatt av Regjeringen som aldri er blitt fulgt opp. Alle regjeringer – fra Brundtland-regjeringen i 1995 til Stoltenberg-regjeringen i 2013 – må bære sin del av ansvaret.
Integrerings-tiltak blir liggende
Det regjeringsoppnevnte Inkluderingsutvalget, som leverte sin utredning i 2011, skriver: "En undersøkelse basert på OECDs kriterier for lese— og mestringskompetanse viser at 2 av 3 av de ikke-vestlige innvandrerne i utvalget hadde utilstrekkelige leseferdigheter i forhold til kravene i dagens arbeids- og hverdagsliv."Utvalget etterlyser en reform for voksenopplæringen siden kvaliteten på språkopplæring avhenger av kommunen flyktninger kommer til. Det er slett arbeid at man i flere tiår har tatt imot flyktninger uten å kartlegge hva slags kompetanse flyktninger har med seg. Så hvordan klarer så mange analfabeter seg i et toppmoderne og høyteknologisk land som Norge, der språket er selve smøremiddelet i samfunnsmaskineriet? For mange familier ligger svaret og hjelpen hos barna.
Dropper ut, men klarer seg
Årene går. Min mor dropper ut av voksenopplæringen, men hun klarer seg. Jeg er alltid med på møter på trygdekontoret, legekontoret, Posten, banken, på foreldremøter, og ikke minst på sykehuset. Med tre leger satt jeg og tolket for min mor samtaler om en alvorlig operasjon som min lillesøster skulle gjennomgå.
Min historie er ikke enestående. Den norske offentligheten møter mange flyktninger via barna. Ifølge en undersøkelse fra Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet sier 21 prosent av Nav-ansatte at de av og til eller ofte bruker klientens barn som tolk. Hver tredje lege sier de noen ganger eller ofte lar pasientens barn tolke. Det samme sier hver tredje lege!
Personer som trenger tolketjeneste har krav på et tilbud som ivaretar ens egne interesser, og det offentlige er avhengig av konkret og riktig informasjon for å gjøre jobben sin. Spesielt når det gjelder rettighetsbasert hjelp eller inngripende situasjoner, som for eksempel legebesøk, er det viktig at kommunikasjonen er god. Hvor mange kan oversette et Nav-skjema på "faremosk" eller en resept på latin? Kryss kan havne i gal rubrikk og gi økonomiske konsekvenser. Helseopplysninger kan gå tapt, følgene av det kan bli fatale.
Trenger tilpasset opplæring
Rett før sommeren bestemte Regjeringen seg for å forby bruk av barn som tolker. Hva nå? Problemet er for komplekst til å tro at det løser seg med forbud. Vi trenger en kartlegging av analfabeter i Norge, og vi må gi dem tilpasset opplæring. Tilbudet må være godt nasjonalt og ikke prisgitt den kommunen man kommer til.
I boken Innvandrerens supermakt skriver Gerhard Helskog om det amerikanske verdikompasset. Han skriver: "Den som ikke behersker språket kan ikke være fri."Skal vi vente at folk skal delta og være en del av samfunnet, må vi ha bunnplanken på plass. Dette stopper ikke med de voksne, dette er noe som også vil gå ut over generasjonen etter. Resultatene fra nasjonale prøver i 2010 fortalte oss at på flere østkantskoler i Oslo leser mer enn halvparten av femteklassingene så dårlig at de kan risikere å bli evige skoletapere (Dagsavisen 28.03 2011). Analfabete foreldre kan neppe hjelpe dem med leksene.
Mellom legen og foreldrene
Ikke alle barn tar skade av å tolke for sine foreldre. Men ingen skal være nødt til å sitte mellom legen og sin egen mor eller far og oversette symptomer og behandling. Alle har rett til utdanning, og lekser er en del av modellen.
Vil vi kalle oss et opplyst informasjonssamfunn kan vi ikke akseptere at mennesker må leve i et bokstavmørke – og at antallet analfabeter er et sort hull vi ikke makter å lyse opp. Dét bør samfunnet tegne onderskrift på.
