Avsløringene er rystende, tragiske og bisarre. Ikke la pavens unnskyldninger stjele oppmerksomheten. | Ola Tjørhom

Den katolske overgrepsskandalen ­­— noen fakta.

Norske medier har den siste uken vært opptatt av pave Frans’ beklagelser av den endeløse rekken med katolske overgrep mot barn. Det startet med pavens brev av 20. august og gikk i reprise under besøket hans i Irland 25.–26. august. I NRKs nyhetssendinger sist søndag var de pavelige unnskyldningene et gjennomgangstema.

Interessen for rapporter som dokumenterer hva disse overgrepene faktisk innebærer, har vært langt mer beskjeden.

Frans er alles darling og utkonkurrerer lett ofrene når det gjelder medieoppmerksomhet. Dermed får selvsagte, gjentatte og ikke spesielt imponerende beklagelser fortrenge sakens tragiske realiteter.

Beklagelser uten tiltak

Heller ikke i møte med overgrepskrisen har pave Frans vist tydelig lederskap. Til tross for at Den katolske kirke er ute av stand til «å rydde opp på egen hånd», hadde han lenge innvendinger mot å overlate forbrytelsene til påtalemakten.

For få måneder siden forsvarte han en chilensk biskop som viste seg å ha spilt en svært aktiv rolle i å tildekke misbruk.

En av pavens nærmeste medarbeidere, kardinal George Pell, er under tiltale for overgrep i Australia. Og selv om de siste beklagelsene fra Frans utvilsomt er ekte, inneholder de ingen konkrete tiltak – bortsett fra anmodninger om «faste og bønn».

Overgrepenes karakter

Gjennom offentlig tilgjengelige rapporter fra seriøse – og nesten utelukkende eksterne – instanser, kan vi skaffe oss innsikt i overgrepenes omfang og karakter.

Her dreier det seg ikke om enkelthendelser eller «uskyldig tafsing». Det er snarere snakk om dypt sjokkerende handlinger, en skremmende kultur innenfor deler av det katolske presteskapet og en kirke som lenge hadde som hovedstrategi å feie problemene under teppet.

Den ferskeste rapporten fra en storjury oppnevnt av statsadvokaten i Pennsylvania utgjør bakgrunnen for pavens brev av 20. august. Fokuset er på deler av erkebispedømmet Philadelphia. Drøyt 300 navngitte prester anklages for overgrep mot mer enn 1000 barn. Selv om de fleste sakene er foreldet, fremstår avsløringene som rystende.

En prest misbrukte fem søstre fra samme familie og oppbevarte prøver av ofrenes kjønnshår og menstruasjonsblod. En annen overgriper hadde lenge vært HIV-positiv. I ett tilfelle var offeret et 18 måneder gammelt barn.

Omfattende materiale

John Jay College of Criminal Justice’ rapport fra 2011 med senere oppdateringer dokumenterer overgrep i hele USA i perioden fra 1950. Jeg refererer noen punkter fra det omfattende materialet:

• Nærmere 12.000 «sannsynlige anklager» er registrert.
• Klagene rettet seg mot vel 4.500 prester, dvs. ca. 5 prosent av landets samlede presteskap.
• 80 prosent av ofrene var under 18 år, hovedsakelig gutter mellom 11 og 14 år. Men overgrep helt ned til to-treårsalderen hadde funnet sted.
• Flere av overgriperne hadde forbrutt seg mot mer enn 10 barn i lang tid.
• 10 prosent av overgrepene skjedde under ruspåvirkning, inkludert narkotiske stoffer.
• Det vanligste ankepunktet er jevnlig seksuelt motivert berøring, men i 27 prosent av tilfellene handlet det om oralsex og i 25 prosent inngikk penetrering.

Utover disse to rapportene, foreligger ytterligere dokumentasjon fra USA og andre land. Nye rapporter renner stadig inn, mye tyder på at vi kun har sett toppen av isfjellet. Det ville ha vært fatalt hvis paven ikke hadde kommet med en beklagelse her.

Eksempler på overgrep

Noen enkeltstående eksempler utfyller bildet, jeg nøyer meg med å nevne tre:

• Erkebiskop Jozef Wesolowski, pavelig nuntius eller sendemann til Den dominikanske republikk, begikk hyppige overgrep – primært mot fattige gatebarn. Han ble hastig tilbakekalt til Vatikanet rett før han skulle stevnes sommeren 2013.
• Wiens mektige erkebiskop, nå avdøde kardinal Hans Hermann Gröer, ble i 1995 anklaget for overgrep mot et stort antall korgutter og studenter. Kort tid før avsløringen, rykket Gröer ut med en sterk fordømmelse av homofile.

• I 2007 begikk den polske tenåringen Bartek Obloj selvmord. I et etterlatt brev skrev han at grunnen var årelangt misbruk fra den lokale sogneprestens side. Presten rakk å forrette i Barteks begravelse før han ble ekspedert videre til en ny menighet.

Andre eksempler kunne ha vært nevnt. Alle pendler mellom det tragiske og det bisarre.

Tilsløring som strategi

Rapportene om krisen viser også at kirkeledelsens strategi lenge var fortielse og forsøk på å feie problemene under teppet. Prester som hadde begått overgrep, måtte i beste fall gjennomgå et kjapt «avvenningskurs». I verste fall ble de sendt videre til en ny tjeneste – hvor forbrytelsene fortsatte.

Forsøk på å få Vatikanet til å reagere mislyktes. Uten rettsvesenet og medienes innsats, hadde forholdene trolig forblitt i det skjulte.

Allerede i 2002 avslørte avisen Boston Globe gjentatte tilsløringsforsøk i det lokale erkebispedømmet. (For dokumentasjon, se boken Betrayal: The Crisis in the Catholic Church, 2003.)

Kardinal Bernard Law var hovedansvarlig for dekkoperasjonene, han ble «belønnet» med sentrale posisjoner i kurien og stillingen som erkeprest i Maria Maggiore-basilikaen.

En rekke andre katolske prelater, i USA og annensteds, er skyldige i lignende forsømmelser. Mange av dem forfekter en bastant, konservativ teologi.

Prosessen i Philadelphia tyder på at kirken ennå ikke har lært av disse feilgrepene. Statsadvokaten fant det i hvert fall nødvendig å sende et brev til pave Frans hvor han krevde at forsøkene på å presse ofre til taushet måtte opphøre.

Kirken har lenge hevdet at den vil «rydde opp i eget hus» og klare brasene selv. Denne strategien har vist seg å være totalt feilslått, og må oppgis.

Hva må gjøres?

Den katolske kirke er også organisert som en stat, Vatikanstaten, med egne kirkelige og statlige rettsinstanser. Effektive interne tiltak mot overgriperne burde derfor være realiserbare. Men slike tiltak har sjelden blitt iverksatt.

Alle misbrukssaker må derfor oversendes til sivile påtalemyndigheter. Her er det snakk om grove forbrytelser som krever rettslig behandling.

Sølibatet er kanskje ikke en påviselig årsak til overgrepskulturen. Men da sølibatært liv neppe bidrar til seksuell modenhet, bør ordningen avvikles.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.