Kronikk

Er det egentlig grunnlag for å kritisere hjemmefronten? | Olav Njølstad

  • Olav Njølstad
    Olav Njølstad
    Professor i historie. Direktør, Det Norske Nobelinstitutt
Bilde av hjemmefronten under andre verdenskrig. Bildet er tatt av motstandsmannen Oskar Hasselknippe. Han ble etter krigen redaktør i VG.

Marte Michelet kommer med sterke påstander. Men holder de vann?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det norske Holocaust var nazistenes største krigsforbrytelse i Norge under andre verdenskrig. I boken Hva visste hjemmefronten? argumenterer Marte Michelet for at dette mørkeste kapitlet i vår okkupasjonshistorie i virkeligheten var enda mørkere enn historikerne hittil har forstått eller villet ta inn over seg.

Ifølge Michelet ble sentrale medlemmer av den organiserte hjemmefronten varslet om den forestående deportasjonen av jødene høsten 1942. I stedet for å iverksette en større redningsaksjon, valgte de imidlertid å forholde seg passive til varslene. Hun mener mange flere jøder kunne ha blitt reddet i sikkerhet dersom hjemmefronten hadde vist større ansvar og handlekraft.

Sterke påstander. Men holder de vann?

Olav Njølstad.

Nedenfor vil jeg si litt om hva hjemmefronten visste om den planlagte jødeaksjonen, men mest om hvordan den militære og sivile motstandsbevegelsen definerte sine oppdrag og vurderte sin sårbarhet høsten 1942.

En viktig bok

Men la meg først si dette: Marte Michelet har skrevet en viktig bok. Hun stiller betimelige og til dels ubehagelige spørsmål om både utefronten og hjemmefrontens passivitet i forhold til aksjonen mot jødene. At noen av spørsmålene med fordel kunne vært mer åpne, og mindre moraliserende og insinuerende i sin form, reduserer ikke viktigheten av å stille dem.

Det er et sentralt poeng hos Michelet at den sivile og militære motstandsbevegelsen ikke bare burde, men i høyeste grad kunne ha gjort mer for å redde jødene. Her tegner hun et bilde av en slagkraftig hjemmefront som unnlot å mobilisere de kapasitetene som sto til dens disposisjon.

Men er det egentlig grunnlag for å kritisere hjemmefronten, her forstått som de ledende grupperinger innenfor den sivile og militære motstandsbevegelsen, for at den ikke engasjerte seg sterkere i de norske jødenes skjebne høsten 1942?

For å kunne svare bekreftende på dette uten å moralisere eller gjøre seg skyldig i etterpåklokskap, må man etter min oppfatning kunne påvise eller i det minste sannsynliggjøre tilstedeværelsen av fire nødvendige forutsetninger:

For det første: At det forelå et pålitelig og konkret forhåndsvarsel om hva jødene hadde i vente, og at varslet kom tidsnok til at hjemmefronten kunne ha rukket å iverksette en større redningsoperasjon.

Det er en helt sentral påstand hos Michelet at dette var situasjonen. Senest i begynnelsen av september fikk ledende motstandsmenn et så konkret varsel om den forestående jødeaksjonen at de må ha forstått at det dreide seg om liv og død for de norske jødene, og at tiden var knapp. Jeg slutter meg til de av Michelets kritikere som mener at hun ikke har lykkes å belegge denne påstanden, men det betyr ikke at hun ikke kan ha rett. Det etterlatte kildematerialet åpner for ulike tolkninger.

Når det er sagt, så lykkes Michelet etter min oppfatning langt på vei i å sannsynliggjøre at summen av tilgjengelig informasjon – fra rapporter om hva jødene ble utsatt for i Tyskland, Polen og andre europeiske land til strategiske varsler om at de norske jødene kunne stå for tur – var alarmerende nok til at både norske myndigheter i London og de best informerte aktørene innenfor hjemmefronten må ha forstått at sikkerheten til landets nær 2000 jøder var truet.

Marte Michelet ga i høst ut boken «Hva visste hjemmefronten?»

For det andre: At hjemmefrontens illegale eksporttjeneste faktisk hadde kapasitet til å hjelpe et så ekstraordinært stort antall flyktninger ut av landet på kort varsel.

Det er umulig å vite om en storstilt redningsaksjon i den organiserte hjemmefrontens regi kunne ha reddet flere jøder enn de mer enn 800 som kom seg trygt til Sverige takket være hjelp fra privatpersoner og mer improviserte transporttjenester.

Michelet tar for lett på hvor belastet hjemmefrontens etablerte fluktapparat var og hvor risikofylt det ville være å øke belastningen ytterligere. Det gjaldt for de involverte motstandsmenn- og kvinnene (å hjelpe folk å flykte, kunne medføre dødsstraff). Det gjaldt for motstandsbevegelsen i stort (hver arrestert sjåfør eller grenselos var en potensiell katastrofe for nettverket han/hun inngikk i). Og det gjaldt ikke minst for flyktningene selv. Som vi straks skal se, kan hjemmefrontens ledere dessuten hatt grunn til å frykte at fluktapparatet de disponerte innen kort tid kunne bli stilt overfor nye, krevende utfordringer.

For det tredje: At det å iverksette en slik redningsaksjon ville være i overensstemmelse med hjemmefrontens oppdrag, slik den selv tolket det.

Ville en storstilt redningsaksjon for jødene falle innenfor hjemmefrontens oppdrag?

For å starte med Milorg, den militære motstandsbevegelsen, så er svaret nei. Milorg ble dannet av patriotiske nordmenn, de fleste unge menn, som nektet å akseptere at den norske krigføringen mot okkupanten på norsk jord var over i og med den militære kapitulasjonen i juni 1940. Målet var å bidra militært til frigjøringen av Norge og dermed også til nedkjempingen av Hitler-Tyskland.

Målsettingen definerte hva Milorg skulle og ikke skulle befatte seg med. Milorgs operative leder på Østlandet høsten 1942, Jens Chr. Hauge, var i ettertid veldig tydelig på at å aksjonere for å redde jødene, var en «umulighet» og at det var avgjørende for motstandsbevegelsens overlevelse å vite hva den kunne og ikke kunne befatte seg med.

Gunnar Sønsteby i kapteinsuniform utenfor Møllergata 19, hovedpolitistasjonen i Oslo, i mai 1945.

Michelet siterer ikke bare Hauge, men også Sønsteby og andre Milorg-folk på dette, men føler åpenbart trang til å distansere seg fra deres «kyniske» uttalelser.

Men dette dreier seg ikke om kynisme. Det dreier seg om realisme basert på dyrekjøpte erfaringer. 1942 var et mørkt år for Milorg, med gjentatte opprullinger av lokale og regionale nettverk, tallrike arrestasjoner og en rekke henrettelser. Tilbakeslagene resulterte i en skjerpet bevissthet om nødvendigheten av å ivareta egen sikkerhet og gradvis bygge opp Milorgs militære slagkraft med tanke på innsats i den avgjørende frigjøringen av Norge. Fra et slikt perspektiv var en redningsaksjon for jødene en avsporing som et skadeskutt Milorg hverken kunne eller burde involvere seg i.

Hva med den sivile del av Hjemmefronten?

Sivorgs hovedoppgave var å slå vern om norske verdier, tradisjoner og institusjoner som ble utsatt for fremstøt fra okkupasjonsmakten og NS med sikte på å gjennomføre en nasjonalsosialistisk revolusjon i Norge. For den sivile motstandsbevegelsen hadde 1941 og 1942 så langt vært gode år. Forsøkene på å nazifisere oppdragelsen og skoleundervisningen av norske barn hadde mislyktes. Også idrettsbevegelsen, kirken og rettsvesenet hadde holdt stand.

På denne bakgrunn er det grunn til å spørre hvorfor sikkerheten til nær 2000 norske jøder, som i 1942 ble utsatt for en stadig skarpere forfølgelse fra naziregimets side, ikke var et prioritert anliggende for den sivile Hjemmefronten. Var jødene ikke norske nok? Ble de ikke oppfattet som en fullverdig del av det norske verdi- og kulturfellesskapet?

Olav Njølstad har skrevet en kritikerrost biografi om Jens Chr. Hauge. Her fra lanseringen i 2008. I midten sitter Thorbjørn Jagland. Til høyre: Arnfinn Moland, mangeårig leder for Hjemmefrontmuseet.

Jeg tror Marte Michelet kan ha rett i at noe av svaret på passiviteten kan ligge nettopp her. Dette sier jeg ikke på basis av noen representativ undersøkelse av holdningen til jøder blant medlemmer av hjemmefronten, for noen slik undersøkelse finnes ikke. Men det er påfallende at de to motstandsmennene jeg selv har studert inngående, og skrevet biografier om, nemlig Jens Chr. Hauge og professor Leif Tronstad, begge kommer med sterkt nedsettende uttalelser om jødene i sine private dagboksnedtegnelser under krigen, Tronstad sogar etter at jødedeportasjonene var et faktum.

Hverken Tronstad eller Hauge var antisemitter. Begge var uredde motstandere av nazismen og okkupasjonsregimet. Like fullt var de fordomsfulle overfor jøder og ga uttrykk for at de henholdsvis mislikte og til dels foraktet dem på generell basis.

Hvis Hauge og Tronstad ikke var alene om slike holdninger innenfor den militære og sivile hjemmefronten, noe de neppe var, kan vi ikke se bort fra at det på alle nivåer i hjemmefronten gjorde seg gjeldende en reservasjon i forhold til å hjelpe jødene som i mindre grad ville ha gjort seg gjeldende hvis det gjaldt en annen gruppe av befolkningen.

Men kanskje skyldtes hjemmefrontens passivitet helt andre forhold?

Dette bringer oss til den fjerde og siste forutsetningen som jeg mener må være til stede for å kunne rette en berettiget kritikk av hjemmefronten: At det i de avgjørende ukene høsten 1942 ikke fantes andre utfordringer og trusler som opptok og uroet Hjemmefrontens ledere vel så mye som ryktene om en mulig forestående aksjon mot jødene.

Det finnes en sentral samtidig kilde som faktisk kaster lys over dette, og det er Gunnar Jahns dagbok. Jahn var direktør i Statistisk sentralbyrå og et sentralt medlem av den sivile motstandsbevegelsen. Ifølge Michelet nevner ikke Jahn jødene med ett eneste ord i dagboken før 27. oktober 1942: «Da noterer han kort at politiet har iverksatt massearrestasjon av jødiske menn. Det er også eneste gang han skriver noe som helst om jødene i dagboken,» slår hun fast.

Oslo 15. april 1940. Høyesterett utnevner Administrasjonsrådet som skal ha ansvaret for den sivile forvaltning. På bildet er rådet fotografert ved tiltredelse. De tre foran er f.v. tysk minister (ambassadør) Curt Braüer (i sjakett og stripete bukser), fylkesmann og leder for Administrasjonsrådet Ingolf Elster Christensen og høyesterettsjustitiarius Paal Berg (med papir i hånden). I rekken bak, f.v. direktør ved SSB Gunnar Jahn, sorenskriver Ole Fingal Harbek, ukjent, direktør for den statlige industriforsyning, Jens Bache-Wiig, universitetets rektor Didrik Arup Seip. Statsfysikus Andreas Diesen står mellom Christensen og Berg. Helt t.h.dosent på NLH på Ås, Rasmus Mork. Det var bare embetsmenn og fagfolk som ble utnevnt.

Hadde Michelet lest dagboken mer nøye, ville hun ha sett at Jahn tvert imot nevner jødene og deres skjebne en rekke ganger i tiden som fulgte. Han var opprørt over beslagleggelsen av jødenes formue. 26. november noterer han også at da han om morgenen kom til kontoret, fikk han vite «at politiet var kalt sammen for å arrestere alle jødiske kvinner». Noen dager senere, 1. desember, kommenterer han at det nå også var forberedt razzia på halv-jøder og kvart-jøder.

Dette er viktige opplysninger, fordi de viser at en så sentral motstandsmann som Jahn ikke mottok noe varsel hverken før arrestasjonen av jødiske menn i slutten av oktober eller av jødiske kvinner og barn en måned senere. Dette burde ha gitt grunn til kritiske refleksjoner hos Michelet, for hun gjør flere steder et poeng av at Jahn var en av dem som Arvid Brodersen og Tor Gjelsvik la vekt på å varsle når de mottok viktig informasjon fra sine tyske kontakter, Moltke og Steltzer.

Ville de virkelig ikke ha varslet Jahn hvis Steltzer, slik Michelet hevder, hadde varslet dem om den forestående jødeaksjonen allerede i september?

Michelet unnlater dessuten å nevne at Jahn, da han første gang kommenterer arrestasjonene av jødiske menn, knytter aksjonen direkte til drapet på en statspolitimann i Halden-området noen dager i forveien. Jahn mener altså å vite at beslutningen om å aksjonere mot jødene ble tatt i Norge kort tid før arrestasjonene fant sted. Hva han bygger disse antagelsene på, vites ikke. Men han ville neppe skrevet som han gjorde hvis det i ledende kretser innenfor den sivile hjemmefronten var en utbredt oppfatning at jødeaksjonen hadde vært under forberedelse i lang tid.

Jahns dagbok gir som sagt et unikt innblikk i hva som opptok og bekymret sentrale hjemmefrontledere i tiden rundt jødeaksjonen. I oktober og november 1942 var Jahns fokus rettet mot unntakstilstanden i Trøndelag og henrettelsen av uskyldige sonofre på Falstad og i Trondheim i kjølvannet av Majavatn-affæren.

Gang på gang viser han til ryktene som går om at tyskerne forbereder militær unntakstilstand også i Oslo. 23. oktober mener han å vite at de praktiske forberedelsene er i full sving, og at NS og Gestapo har utarbeidet en liste med navn på 180 Oslo-borgere som skal tas som gisler straks unntakstilstand blir erklært. Hans eget navn figurerer øverst på listen sammen med blant andre biskop Berggrav og Paal Berg.

I dagene som fulgte meldte radiosendingene fra London to ganger at det fantes slike dødslister for alle store byer i Norge. Jahn var opprørt. «Dette bringer jo alle de som står på slike lister sterkt i faresonen», skrev han 30. oktober. Mellom 9. november og 1. desember kommenterer han jevnlig ryktene som svirrer om en forestående unntakstilstand. Det fremgår at folk, ham selv inkludert, er i sterk villrede om hva de bør gjøre.

Selv fulgte han til slutt oppfordringen fra en bekjent om å sove borte om nettene, slik at Gestapo ikke fant ham hjemme hvis de gikk til aksjon. 1. desember skriver han at han har inntrykk av at halve byen har sovet ute i natt. «Det er en meget enerverende tilstand,» kommenterer han. «Ryktene svirrer og ingen vet noe sikkert.»

Hvis sentrale hjemmefrontledere som Jahn fryktet at de selv sto i fare for å bli arrestert, og at tyskerne forberedte seg på å slå til mot flere hundre motstandsfolk over hele landet, kan det ikke utelukkes at det har påvirket deres vilje til å stille hjemmefrontens allerede hardt belastede eksporttjeneste til disposisjon for å hjelpe jødene å flykte.

Ryktene om unntakstilstand bidro i hvert fall til å trekke Jahns oppmerksomhet bort fra det som skjedde med jødene nettopp i de ukene da jødenes skjebne ble avgjort.

Slik har Marvin Halleraker sett høstens store debatt.

Det er en svakhet ved Michelets bok at den ikke i tilstrekkelig grad tar opp denne typen kontekstuelle problemstillinger i diskusjonen om hjemmefrontens handlingsrom i september-desember 1942. Dette må likevel ikke overskygge det fortjenestefulle i Michelets prosjekt. Hun utfordrer de forklaringene okkupasjonshistorikerne til nå har gitt på hvorfor norske myndigheter i London og de ledende kretser innenfor hjemmefronten ikke gjorde mer for å forhindre det kommende folkemordet på norske jøder (London-regjeringen ser ikke ut til å ha foretatt seg noe som helst).

Hennes eget narrativ er trolig for enkelt og unyansert. Men med Michelets bok er det blitt vanskeligere å lukke øynene for at svaret til dels må søkes i det norske samfunns holdning til jødene både under og før krigen.

Kronikken er basert på et foredrag Njølstad holdt på et seminar i regi av HL-senteret og Universitetet i Oslo 20. desember.

Les også:

Les også

Ståle Dingstad: Det var nasjonen, ikke bare hjemmefronten, som sviktet.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Jens Chr. Hauge
  3. Holocaust
  4. Antisemittisme
  5. Milorg