Fri oss fra Viken | Karin Moe Røisland
Hvorfor skal Halden og Hallingsskarvet slås sammen, hva har vi felles? spør folk. Og ingen svarer.
Det pågår en heftig debatt om regionreformen. Først kom Finnmarksopprøret, så Vikenopprøret.
Jeg vil konsentrere meg om Viken, en region fra Halden til Hallingskarvet med 1,2 millioner innbyggere og uten Oslo som et naturlig senter i en hovedstadsregion.
I motsetning til i Finnmark er det ikke noe stort folkelig opprør i Akershus, Østfold og Buskerud mot regionen Viken. Kanskje er det farligere for demokratiet at reformen møtes med en blanding av likegyldighet og latterliggjøring.
Altfor stort
Jeg har ennå ikke støtt på innbyggere som forsvarer tvangssammenslåingen. Det stilles spørsmål ved hvorfor, hva har vi felles, og hvorfor skal ikke Oslo med?
Man mener det blir altfor stort, at byråkratiet vil vokse, at avstanden til de folkevalgte vil bli mye større, at demokratiet undergraves. Vi vil bruke Oslo-tjenester, sier folk, og hvorfor i all verden får Rogaland og Møre og Romsdal slippe unna tvangssammenslåing?
Jeg stiller meg også disse spørsmålene. Ingen gjør forsøk på å gi svar.
I den politiske debatten er det oppgavene som fremheves, oppgavene som skal komme i oktober, basert på Hagen-utvalgets forslag. Oppgavene som skal legitimere regionreformen.
Hvilke nasjonale interesser?
Men oppgavene i seg selv er ikke noe svar på spørsmålene ovenfor. Virkeligheten er at et tvangssammenslått Viken, med 1,2 millioner innbyggere, med store avstander, og Oslo utenfor, blir noe helt annet enn fylker som fortsetter som før eller som har valgt å slå seg sammen med naboen.
La meg understreke at jeg ikke er imot hverken kommunesammenslåinger eller fylkessammenslåinger. Hovedprinsippet bør være frivillighet, men av og til må frivillighet vike for nasjonale interesser.
Men jeg kan ikke se noen nasjonale interesser som begrunner Viken, og jeg har heller ikke hørt beslutningstagere som forsøker å forklare hvorfor. Så var heller ikke fylkestingene i Akershus, Østfold og Buskerud for dette. Befolkningen er ikke spurt.
Dette er annerledes for Agder, Trøndelag og Innlandet. Her er det naturlige fellesskap, det har gått prosesser, og folkevalgte står opp for de frivillige sammenslutningene.
Plutselig vedtatt, uten flertall
Utredningene om og forslagene til fylkessammenslåinger og regionreformer har vært mange og grundige. La meg bare nevne Christiansen-utvalget, NOU 1992:15, Wilhelmsen-utvalget, NOU 1997:12, Wilhelmsen-utvalget og NOU 2000:2 – alle med etterfølgende stortingsproposisjoner.
Gjennom mange studier og rapporter er oppgavefordelingen mellom fylkesmannen og fylkeskommunene blitt analysert og drøftet. Flere statsråder har de siste 20 år, uten særlig hell, forsøkt seg på større og mindre endringer i oppgavefordeling og fylkes- og regioninndeling
Det er selvfølgelig heller ikke enkelt å forene så mange ulike mål og interesser som preger enhver debatt om endringer i oppgavefordeling og forvaltningsstrukturer.
Så kan det virke som om nåværende regjering, i forlengelsen av kommunereformen, har ønsket å vise handlekraft.
Regionreformen ble plutselig vedtatt, uten de prosesser som preget kommunereformen.
En så stor reform burde hatt et bredt politisk og folkelig flertall bak seg. Dessverre er det ikke slik. Reformen ble til som et resultat av en hestehandel og ikke som en gjennomarbeidet og forankret reform.
Hvorfor ikke Rogaland?
Er det mulig å komme seg ut av denne fastlåste situasjonen? Det vil selvfølgelig bety en del når det blir klart hvilke oppgaver Regjeringen ønsker å overføre til regionene. Men det vil ikke løse det grunnleggende spørsmålet om hvorfor det skal være så ulike regioner.
Hvorfor skal Viken tvangssammenslås mens Rogaland får lov til å bli som de er, hvorfor vil det være så ille å la Finnmark fortsette som eget fylke når Møre og Romsdal ikke røres?
Behovet for en hovedstadsreform er åpenbar. Viken er ikke svaret på dette.
Hvorfor ikke la de «frivillige» regionene begynne? Der ligger alt til rette, der går det an å få prøvd ut det som omtales som å gi mer makt til regionene.
Bortsett fra Viken vil de såkalte regionene fortsatt bestå av ett eller to enkeltfylker som i de fleste tilfeller frivillig har funnet sammen. Argumentene om størrelse og oppgaver holder altså ikke.
Fylkesmann for 1,8 millioner
Regionreformen svarer heller ikke på problemene som følger av at statlige sektormyndigheter i stor grad har fått organisere seg ut fra egne effektivitets- og økonomimål.
Det har manglet styring for å unngå at inndelingen går på tvers av eksisterende kommune- og fylkesgrenser. Direktorater og tilsyn har vokst i antall og størrelse.
Fylkesmannens viktige oppgave som samordner av statlige sektormyndigheter er vanskeliggjort ved at sektormyndigheter har organisert seg i siloregioner på tvers av eksisterende fylker.
På den positive siden kan det nevnes at Hagen-utvalget har foreslått å redusere et voksende antall direktorater og tilsyn og overføre oppgavene til regionale myndigheter.
Nevnes bør også den kuriositet at fylkesmannen i Viken også skal være fylkesmann i Oslo, altså for nærmere 1,8 millioner innbyggere. Det er bra at Oslo og Akershus fortsatt vil ha felles fylkesmann.
La prestisje fare
Alle med en viss innsikt vil likevel mene at å legge inn Østfold og Buskerud i tillegg, selv med desentraliserte kontorer, er et stort risikoprosjekt.
Min konklusjon blir derfor: La prestisje fare, overfør oppgaver til de fylker og regioner som er klare for det, arbeid videre med spørsmålene om regionstørrelser, og ikke minst med å finne en god modell for hovedstadsregionens utfordringer.
Fri oss fra Viken, og skap en reform som kan vare.
