Kronikk

Hva var Aftenpostens ansvar for Libya-katastrofen? | Rune Ottosen

  • Rune Ottosen
    Professor emeritus, OsloMet - storbyuniversitetet

Luftangrep mot Muammar Ghadaffis styrker 20. mars 2011. Foto: GORAN TOMASEVIC/Reuters/NTB scanpix

Har Aftenpostens analyser og vurderinger bidratt til å fremprovosere den situasjonen vi nå befinner oss i?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er ingen uenighet om at situasjonen i Libya er kaotisk og at sikkerhetssituasjon for den libyske befolkningen er verre enn før bombingen i 2011. Utvalget under ledelsen av Jan Petersen diskuterer ikke dette fordi det var utenfor utvalgets mandat.

Det bør ikke hindre oss andre i å snakke om dette. Mediene har her et særskilt ansvar siden journalister og redaktører også var aktører i prosessen som førte til bombing.

En pådriver for bombingen

Nå er mediene selv bare i begrenset grad tema for utvalgets arbeid. Men det lille som nevnes, slår fast at mediene var en pådriver for bombingen, snarere enn kritisk motvekt. Som utvalget skriver: «I denne perioden publiserte flere norske aviser ledere og kronikker som argumenterte for at Norge hadde et ansvar for å stanse Gaddafis brutale fremferd i Libya».

Rune Ottosen. Foto: Erlend Aas/NTB scanpix

Utvalget skriver også: «Det er derfor mye som tyder på at advarslene fra blant andre libyske opposisjonsgrupper i eksil, enkelte regionale aktører og menneskerettighetsaktivister ble akseptert uten noen form for kritisk gransking, og at de kan ha bidratt til å hausse opp trusselbildet i internasjonale medier».

Det avisen bør spørre seg om

Spørsmålet er om ikke disse mediene, deriblant Aftenposten, bør se selvkritisk på sin egen dekning og spørre seg om deres analyser og vurderinger har bidratt til å fremprovosere den situasjonen vi nå befinner oss i.

Petersen-utvalget frikjenner langt på vei norske myndigheter, basert på en analyse om at politikerne hele tiden handlet i god tro. Konklusjonen er at Norge handlet i tråd med folkeretten og holdt seg innenfor rammen av sikkerhetsrådets resolusjoner 1970 og 1973. Disse hjemler bruk av militærmakt for å forsvare sivilbefolkningen, men gir ikke grunnlag for regimeskifte.

Muammar Ghadaffi var leder av Libya fra 1969 til 2011. Han døde etter å ha blitt tatt til fange 20. oktober. Dette bildet er fra 2007. Foto: Nasser Nasser/AP/NTB scanpix

Nå innrømmer utvalget at sterke aktører hele tiden hadde regimeskifte som mål. Men siden Norge trakk seg ut militært før Gaddafi ble drept, kan ikke Norge klandres, er resonnementet. Denne retoriske øvelsen er interessant, men etter mitt syn ikke særlig troverdig.

Utvalget frikjenner norske politikere fordi deres bekymring for mulige sivile tap etter et hypotetisk angrep fra Gaddafi ansees som god nok grunn til å slippe 588 bomber.

Hvorfor ikke motsagt?

Den britiske parlamentarikerkommisjonen slår fast at det ikke var en reell trussel for et militært angrep fra Gaddafi mot sivilbefolkningen i Benghazi. Av fotnote 3 i rapporten går det frem at utvalget har lest denne rapporten.

Hvorfor løfter ikke da utvalget frem argumentene i rapporten og motsier dem hvis de har en annen vurdering? Hvis argumentene fra den britiske kommisjonen aksepteres, må dette vel legges til grunn i vurderingen av Regjeringen og Stortingets håndtering av saken?

Libya-utvalgets leder Jan Petersen presenterer utvalgets rapport under et pressemøte i Ridehuset på Akershus festning i Oslo 13. september. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Hvis den britiske kommisjonens virkelighetsbeskrivelse legges til grunn, faller hele premisset for Petersen-utvalget. Norske politikere og medier har ikke foretatt egne undersøkelser før de gikk til det dramatiske skritt å bombe et annet land. De har akseptert premissene og argumentene til opposisjonen som ved hjelp av spesialstyrker fra Qatar hadde et langsiktig mål om å styrte Gaddafi.

Hausset opp trusselen

Det var ikke bare internasjonale medier som hausset opp trusselen. Det gjelder også norske medier. Her vil jeg bruke Aftenposten som eksempel.
Aftenposten hadde to viktige ledere. Den første sto på trykk 19. mars 2011 og hadde tittelen «Viktig å hindre sivile tap i Libya»

Lederen er en klar støtte til Norges militære deltagelse. Hele premisset for resonnementet er at det trusselbildet som var markedsført av opposisjonen i Libya, var en reell trussel. Vedtaket i FNs sikkerhetsråd tillegges avgjørende vekt. Aftenposten mener det er avgjørende at arabiske land spiller en sentral og godt synlig rolle i det som skjer. Beskrivelsen av Gadafis (sic) hensynsløshet mot egen befolkning tillegges stor vekt.

Det interessante med lederen er at den helt åpent tar til orde for regimeskifte, uten å problematisere at dette ikke er hjemlet i FN-resolusjonene. Aftenposten skriver: «Dessverre kan vi ikke regne med at et maktskifte går så raskt og smertefritt. Det første angrepet kan bli starten på et langvarig, omfattende og kostbart engasjement. Nå er det ingen vei tilbake før Gadafi (sic.) er styrtet.»

Aftenposten skifter ikke mening

Den neste lederen står på trykk to dager senere (21. mars.) I mellomtiden har den arabiske ligaen trukket sin støtte til militær intervensjon fordi det allerede på dette tidspunkt er klart at militæroperasjonen er av offensiv karakter. Det er ikke lenger snakk om en flyforbudssone som skal beskytte sivilbefolkningen i Benghazi. Lederen slår fast at hvis ligaen ikke fortsetter å støtte aksjonen, vil den raskt kunne virke mot sin hensikt. Men dette får ikke Aftenposten til å skifte mening

Aftenposten skriver: «Det er altså en svært krevende operasjon som også norske styrker blir en aktiv del av. I dag sendes de første F-16-flyene som er stilt til disposisjon fra norsk side. Men nettopp fordi oppdraget er så krevende, er det nødvendig å holde fast ved støtten til det. Når FNs sikkerhetsråd klarte å samle seg om det historiske vedtaket som ble fattet i forrige uke, er det avgjørende for troverdigheten både til FN og de landene som deltar i håndhevelsen av flyforbudssonen, at den lykkes etter forutsetningene.»

Ville neppe blitt frikjent

Men det oppsiktsvekkende med Aftenpostens resonnement er at lederen indirekte tar til orde for å gå utover FN-vedtaket som skulle beskytte sivilbefolkningen. Aftenposten tar åpent til orde for regimeskifte på tross av at man erkjenner at kaos og store mengder med flyktninger er et mulig resultat: «Utfordringen med Libya stanser imidlertid ikke med dette. Også flyktningstrømmen som følge av borgerkrigen i landet vil stille mange land, spesielt i Middelhavsområdet, overfor store problemer. Av flere grunner er det derfor nødvendig at oberst Gaddafis regime styrtes. De første dagene med flyforbudssone har vist at dette kan bli vanskeligere enn mange hadde håpet og ventet»

Dette resonnementet ville neppe blitt frikjent av Petersen-utvalget som har som premiss at den norske posisjonen ikke var for regimeskifte.

Burde ikke Aftenposten og andre norske medier gå kritisk gjennom sin dekning og dele sine eventuelle selvkritiske vurderinger med leserne?

Les også:

  1. Les også

    Espen Barth Eide: Libya-utvalgets rapport er forbilledlig klar på hvordan situasjonen var

  2. Les også

    Arne Willy Dahl: Norske jagerflyvere var lovlige mål i Libya

  3. Les også

    Catharina Jacobsen: Når Norge bomber mennesker i et land langt unna som aldri har gjort oss noe, får det ingen konsekvenser

Les mer om

  1. Libya
  2. Aftenposten
  3. FNs sikkerhetsråd

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en mer usminket fremstilling om krigens konsekvenser

  2. NORGE

    Professor mener Libya-krigen var bygd på en løgn

  3. NORGE

    Var det riktig av Norge å bombe i Libya? Her er fem spørsmål og svar om Libya-rapporten

  4. DEBATT

    Grunnloven bør ikke senke terskelen for nye norske krigseventyr

  5. DEBATT

    Norge brøt folkeretten i Libya

  6. NORGE

    Libya-rapporten: Norske myndigheter manglet kunnskap om situasjonen