Vil historien gjenta seg i Repparfjorden? | Hanne S. Finstad
Jeg frykter tabben blir like stor som sist det ble satset på gruvedrift i bygda.
Plutselig er stedet få visste om, mitt paradis på jord, omtalt i alle medier. Kobber skal igjen utvinnes i Kvalsund, og restene skal dumpes i Repparfjorden. Jeg frykter tabben blir like stor som sist det ble satset på gruvedrift i bygda.
Hver sommer dro vi nordover i pappas gamle grå Mercedes. Litt over 200 mil senere, hvor flesteparten var tilbakelagt på grusvei med broren min og meg i baksetet uten sikkerhetsbelter, men med dyner og puter, var vi endelig fremme hos mor og far i Kvalsund.
På 70-tallet ble alt annerledes
Det var som å komme til paradis. Sola skinte hele døgnet, så leggetid fantes ikke. Vi barn løp fritt hele sommeren. I fjøset til gamle Inga spilte vi kort, og under låvebroen til Ragnhild lagde vi trapeser og lekte sirkus. I vårt fjøs var det høy å hoppe i hvis vi da ikke løp barbeint gjennom gresset for å bade i elven der små flyndrer spratt rundt i det iskalde vannet. På ettermiddagen var det en liten tur i kiosken før vi klatret opp på Handelstind, snek på fergen eller fisket i fjorden.
Men på 70-tallet ble alt annerledes. Den gamle gruven i Repparfjorden, som ikke hadde vært i drift siden 1931, var igjen drivverdig. Kvalsund skulle bli et gruvesamfunn. I 1974 ble all matjord ekspropriert, og alle fjøs ble revet for å gi plass til hus gruvearbeiderne kunne bo i. Småbrukene folk hadde brukt masse krefter på å bygge opp etter å ha mistet alt under krigen, ble tatt fra dem.
Elleve fakta om omdiskutert gruvedrift i Repparfjorden
Gruvelykken var kortvarig
Men gruve-lykken var kortvarig. I 1975 falt kobberprisen til et historisk lavmål. Snart ble gruven nedlagt, og de nye husene som var bygget på billigste vis ble stående tomme. Først i 2018 ble det bygget på fjøstomten til mor og far. Men det var ingen vei tilbake. Grunnlaget for å drive med husdyr i Kvalsund var ødelagt. Og i dag gror landskapet igjen fordi det ikke lenger er beitedyr. Befolkningen er nesten halvert siden 70-tallet.
Jeg har fortsatt mine reiser til Kvalsund gjennom ungdomstid og som voksen. Selv om jeg har bodd i Oslo hele livet, er det her jeg har mine sterkeste røtter. Da jeg fikk barn, ble også de med, og begge har vært på Handelstind før de fylte fem. Vi utforsker Kvalsunddalen, Nossor og Tusenhjemmet ved Saltvannet. Her er det plass. Her er det utsyn. Her møtes hav og fjell. Hele landsdelen er uendelig vakker, og Kvalsund er en av de vakreste stedene.
Hvordan det kunne vært
Jeg spør meg selv hvor Kvalsund hadde vært i dag hvis gårdsbrukene hadde vært bevart og kommunen heller hadde bygget nye hus på fjellgrunn som det er rikelig av. Hvordan hadde bygda utviklet seg hvis syv familier kunne kombinere husdyrhold med andre jobber?
Jeg tror bygda ville vært mer attraktiv å bo i, ikke bare for disse familiene, men også for andre. Når folk i dag velger å bosette seg utenfor byer, er det for å få noe du ikke finner i byer, som nærkontakt med dyr og dyrking av jorden. På et av småbrukene som ble bevart fordi det ikke lå like gunstig til, er det i dag både stall og ridebane for noen få hester. Flere skulle hatt slike muligheter i Kvalsund i dag.
Og hvordan ville bygda sett ut for besøkende hvis det gamle kulturlandskapet hadde vært bevart med fargerike etterkrigshus og røde fjøs på rekke og rad oppover dalen med overjord, nedjord, sau og hest. Kvalsund er fortsatt vakker fordi naturen er som den er. Men stedet kunne vært uendelig vakkert med det opprinnelige intakt. Nå kjører de fleste bare forbi Kvalsund sentrum på vei til Hammerfest.
Aftenposten på djupt vatn om gruvedrift i Repparfjorden | Gaute Eiterjord og Silje Ask Lundberg
Frykter at regnestykket ikke går opp
Det paradoksale i denne saken er at kommunen også satser på turisme. På Skaidi, rett ovenfor Repparfjorden, finnes et av Finnmarks største hyttefelt som byr på alpinanlegg, langrennsløyper, vakre fjellturer, jakt og laksefiske. Rett nedenfor, hvor lakseelven renner ut i fjorden, skal tonnevis med giftig gruveavfall dumpes.
Laksen må svømme over sterkt forurenset grunn før den finner sin vei oppover elven. Og alle som kommer hit for å nyte den vakre naturen, vil bli møtt av en dobbelthet hver gang de skuer ut over fjorden mot Kvalsundet. For her, under overflaten, skal det dumpes giftig avfall som dreper alt liv i fjorden.
Jeg forstår at verden trenger kobber. At kobber er viktig for å få fart på det grønne skiftet. Jeg forstår at bygda vil ha arbeidsplasser. Jeg forstår at eierne av gruven vil drive lønnsomt. Men jeg frykter at regnestykket allikevel ikke går opp.
Hvorfor gruveslam bør lagres på sjøbunnen og ikke på land | Knut Bjørlykke
Har Finnmark råd til det?
Hva er den største langsiktige verdien for Finnmark i en verden hvor folk flest bor som sild i tønne og er langt mer påvirket av miljøproblemer enn oss i Norge? Jo, det er god plass, frisk luft, nordlys, midnattssol og ren vakker natur. Finnmark som merkevare er fundert på disse ressursene, og her er det mange fremtidige arbeidsplasser å hente.
Det er risiko for at en fjord full av gruveslam vil skade omdømmet til landsdelen langt utenfor Norges grenser. Har Finnmark råd til det? Burde ikke ambisjonen heller være å skape den mest miljøvennlige gruvedriften i verden? Stadig flere forbrukere blir oppmerksomme på at tungmetallene vi benytter i våre elektroniske hjelpemidler og biler ikke er produsert på bærekraftig vis. Begreper som «eco-friendly cell phones» og «fairphones» er allerede i bruk. Hvor lang tid tar det før metaller som er produsert med miljøfokus får økt verdi fordi det er det vi forbrukere vil ha?
