Kvinner som vil og kan føde mange barn, er blitt mangelvare
Uten barneflokkene stopper Norge.
Distriktene avfolkes. Derfor ble et demografiutvalg nedsatt, og tiltak blir foreslått for å lokke byfolk til distriktene. Utvalget la frem sin innstilling i desember 2020. I en søndagskommentar i Aftenposten skrev Agnes Ravatn at «det er lettere å presse en kamel gjennom et nåløye enn å presse et bymenneske til å bosette seg på bygda».
Folk bor gjerne der de har røtter. Bymennesker har også røtter.
Rundt 25 prosent av alle norske barn har en mor som ikke er født i Norge. Ungdom med foreldre fra utlandet har røtter over hele verden. De flytter kanskje ut av Norge. Innvandring er ingen garanti for varig bosetting i distriktene eller for høy fødselsrate.
Befolkningen er hva vi har og hvem vi er. Men det fødes ikke lenger nok barn til å opprettholde befolkningen og familiene i distriktene. Vi har gjort oss avhengige av import av arbeidskraft, også arbeidskraft til å føde barn.
Demografiutvalget burde kanskje også ha stilt disse to spørsmålene: Hvorfor får kvinner færre barn? Og hva skal til for at flere barn blir født?
Dramatisk nedgang i distriktene
For ikke mange år siden fødte kvinner i distriktene flere barn enn gjennomsnittet i Norge. Nedgangen i antall fødsler i distriktene har vært dramatisk.
I Finnmark er antall årlig fødsler nesten halvert siden midt på 1990-tallet. I Nord-Norge har antall fødsler falt med 36 prosent. I Sogn og Fjordane blir det nå født 30 prosent færre barn enn midt på 1990-tallet, og i Hedmark 25 prosent færre.
Det skyldes ikke først og fremst færre kvinner i fruktbar alder. Det skyldes at kvinner ikke får like mange barn som før.
Hvis kvinnene i snitt får 1,5 barn, og halvparten av barna flytter ut, blir det ikke mye folk igjen i bygdene.
Rekordlav fruktbarhet
Fruktbarhetstallet i Norge har falt fra 1,98 i 2009 til 1,53 for 2019. Antall barn pr. kvinne har aldri vært så lavt som nå, og det er lavere enn gjennomsnittet i EU. En delvis forklaring på en rekordlave fruktbarheten er at innvandrerkvinners fruktbarhet har falt mer enn hos kvinner som er født i Norge.
Kvinner som vil og kan føde mange barn, er blitt mangelvare.
Bare 7 prosent av 45-årige kvinner har fire barn eller fler. Trebarnsmødre blir det også færre av. Når 30 prosent har ett eller ingen barn, blir gjennomsnittet under to.
Blant dagens 35-åringer har 41 prosent av mennene og 24 prosent av kvinnene ingen barn. Det er lite trolig at 35-årige kvinner kan bidra til vesentlig økning i antall fødsler. 20-åringer vil kunne rekke å få mange barn. Men 82 prosent av 25-årige kvinner i Norge har ennå ikke fått barn.
Hvorfor så få fødsler?
Arbeidslinjen har ikke vært til fordel for barnefødsler. Den fører til at kvinner får barn når de har lønnsarbeid, og et antall barn som er forenlig med samtidig lønnsarbeid.
Nå har nesten 90 prosent av kvinner lønnsarbeid når de får barn. Det er over 20.000 færre fødsler pr. år blant norskfødte kvinner sammenlignet med 1970.
Det å lage og ha omsorg for mange barn er mer arbeidskrevende enn lønnet arbeid. Viktigere også.
Dagens økonomiske overføringer til barnefamilier belønner ikke kvinner som har barnefødsler og omsorgsarbeid for egne barn som sitt arbeid. Tvert imot: Dersom en kvinne får fem barn uten samtidig full lønnsinntekt, taper hun nesten fem årsinntekter i foreldrepenger.
Dette er et paradoks. Det å lage og ha omsorg for mange barn er mer arbeidskrevende enn lønnet arbeid. Viktigere også. Å lage og ha omsorg for mange barn er hardt arbeid i 10–20 år. Dette arbeidet var vanlig for kvinner i distriktene, i tillegg til arbeid i hjem og på bruk.
Økonomi har betydning
Den statlige overføringen til familiene er gradvis blitt dreid: Fra lik støtte til alle kvinner som føder barn, til støtte til kvinner og menn som har lønnsarbeid og som benytter barnehage til sine barn.
Tidligere monnet barnetrygd og trygd til enslige forsørgere i et husholdningsbudsjett, særlig i distriktene hvor bo- og levekostnadene er lavere enn i byene.
Endringen fra reproduksjonsarbeid og omsorgsarbeid til lønnsarbeid har vært mest uttalt for kvinner i distriktene. Årsaken kan være at fødselsratene var høyere og andelen med fast lønnsarbeid var lavere enn i Norge som helhet.
Fødselsratene har falt i takt med redusert direktestøtte til kvinner som ikke har lønnsarbeid når de får barn. På midten av 1990-tallet ble betalt svangerskapspermisjon økt fra fire måneder til nesten ett år, men bare for kvinner med lønnsarbeid. Etter dette har nedgangen i antall fødsler og i fødselsrater i Nord-Norge vært stor.
Da retten til overgangsstønad til enslige forsørgere ble vesentlig redusert rundt 2010, fortsatte nedgangen i antall fødsler i Nord-Norge. Likeledes har fødselsraten fortsatt å falle etter at kontantstøtten i 2017 ble begrenset til familier med bosted i Norge i minst fem år.
Uten barna – ingen bygder
Norge bruker milliarder av kroner for at mennesker ikke skal dø av covid-19. Men befolkningspolitikk dreier seg også om at nye mennesker kan bli født.
Regjeringen Solberg har økt engangsstøtten ved nedkomst til kvinner uten lønnsinntekt. Også barnetrygden er økt noe, etter tiår med stillstand. Men økningen i slik direktestøtte til familiene er ennå ikke betydelig.
Kanskje ville også flere kvinner i Norge velge å få mange barn hvis de fikk bedre betalt
I Polen gis nå årlig, skattefri støtte for hvert barn under 18 år. Støtten tilsvarer omtrent 12 prosent av en gjennomsnittlig lønnsinntekt. Antall fødsler var økt med 13–15 prosent to år etter at ordningen ble innført. Barnefattigdom ble også redusert.
Direktestøtte til barnerike familier krever en forståelse for at reproduksjonsarbeid ikke går av seg selv, og at kvinners ønsker og livsvilkår ikke er like. Kanskje ville også flere kvinner i Norge velge å få mange barn hvis de fikk bedre betalt.
