Kronikk

Vanvittig vaksinefordeling

  • Aksel Braanen Sterri
    stipendiat i filosofi, Universitetet i Oslo
  • Sebastian Stein
    tidligere humanitærarbeider

Norge bør stille seg bak i køen i fordelingen av vaksinene av ren egeninteresse, skriver kronikkforfatterne. I Norge er vaksineringen i gang, for eksempel i Drammen (bildet). Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Prinsippene våre kastes på båten når vi titter utenfor landets grenser.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Norge har det stort sett vært en rørende enighet om de grunnleggende prinsippene i vaksinefordelingen: Helsebehov, ikke størrelsen på lommeboken, avgjør om du får vaksine. Vi støtter opp om prioriteringene fordi vi mener de er riktige. Det ville vært umoralsk å la noen rikinger kjøpe seg plass foran sårbare bestemødre.

Men hvis behov trumfer penger innad i land, hvorfor lar vi markedskreftene råde mellom land?

Skjevfordeling

Som følge av at vaksiner i realiteten fordeles etter kjøpekraft, har Norge nå krav på 9 millioner vaksiner. Det er altså nesten dobbelt så mange som vi trenger for å vaksinere hele befolkningen. Norge er ikke alene om å nyte godt av en slik skjevfordeling.

Flere enn 80 millioner vaksiner er nå satt i rike land, mens knapt en eneste vaksine er satt i utviklingsland. Dette vil ikke bedre seg med det første. Det anslås at de fleste utviklingsland ikke vil kunne gi befolkningen vaksinen før tidligst i 2023.

En slik fordeling kan ikke rettferdiggjøres ved hjelp av prinsippene vi vanligvis holder oss med. Vi har en plikt til å sikre vaksiner til våre mest sårbare. Men som generalsekretær Henriette Killi Westhrin i Norsk Folkehjelp påpeker til NRK, vil «20-åringer i Norge antageligvis være ferdig vaksinert før helsearbeidere i Afrika begynner å bli vaksinert».

Hvis det var hensynet til de sårbare som dikterte den globale vaksinepolitikken, burde vi fordelt vaksinene mellom land på samme måte som vi gjør her hjemme. Ingen frisk 20- eller 40-åring bør være vaksinert før alle sårbare er vaksinert.

Et av de første partiene med koronavaksine ankom Ullevål Sykehusapotek 26. desember i fjor. Foto: Olav Olsen

Andre land sliter mer

Faktisk har vi grunner til å la selv våre sårbare vente. I Norge har vi et relativt lavt smittetrykk, og våre velfungerende institusjoner og finansielle muskler gjør det mulig å dempe skadevirkningene av både viruset og smitteverntiltakene.

Mange andre land sliter mye mer med å forhindre spredning av viruset og har få muligheter til å kompensere dem som rammes hardt. De landene trenger vaksiner mye mer enn vi gjør.

Men bør ikke de landene som sørget for at vaksinene ble utviklet i første omgang, få lov til å høste fruktene?

Det er sant at rike lands betalingsvillighet har sørget for at vi nå har tilgang på flere vaksiner enn vi ellers ville hatt. Men dersom dette skal rettferdiggjøre at vi vaksinerer våre 20-åringer før de sårbare i fattige land, må man også medgå at det ville vært greit å gi rike mennesker i Norge forrang i vaksinekøen, hvis deres store betalingsvillighet ga selskapene en forventning om å kunne selge vaksinene sine til en høy pris.

Les også

Først hamstret vi dopapir, nå hamstrer rike land vaksiner. Det kan koste oss enorme summer.

Frihet til å gi bort vår andel

Muligens er hendene våre bundet nå som vi først har gjort våre investeringer.

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (KrF) sier til NRK at han «virkelig gjerne skulle sett at mange av utviklingslandene fikk tilgang til vaksiner tidligere, at Astra Zeneca og andre vaksiner satset på gjennom Covax-samarbeidet lå lenger fremme. Sånn er det ikke».

Sånn er det ikke, men sånn behøver det heller ikke være.

For det første har vi full frihet til å gi bort vår andel av vaksinene til dem som trenger dem mer. Og selv om vi nå sitter med juridisk råderett over vaksinene, er ikke det en nødvendig følge av at markedet rår.

Vi kunne og burde valgt å finansiere ulike selskaper i utviklingen av vaksiner i bytte mot at vaksinene ble fordelt etter en global fordelingsmekanisme som tok høyde for sårbarhet og evne til å tåle viruset.

Den viktigste grunnen til at Norge bør prioritere nordmenn, er at våre folkevalgte politikere har et spesielt ansvar for egne innbyggere. Det betyr imidlertid ikke at norske innbyggere er de eneste de har et ansvar for.

Vi har alle et moralsk ansvar overfor verdens sårbare og spesielt overfor dem som ikke har kjøpekraften til å vinne frem i kappløpet om vaksinene.

I Norges egen interesse

Selv om man ikke lar seg motivere av etiske argumenter, bør Norge stille seg bak i køen i fordelingen av vaksinene av ren egeninteresse.

For det første øker sannsynligheten for nye, mer smittsomme, mutasjoner jo lenger viruset får herje rundt om i verden. For å redusere problemene dette byr på, bør det vaksineres der vaksinen kan dempe smittetrykket raskest. Det er i land med liten evne til å håndheve gode, smittedempende tiltak.

For det andre er vi helt avhengige av å ha en velfungerende verdensøkonomi. Norges økonomi er avhengig av etterspørsel etter våre produkter i andre land, som igjen er avhengig av etterspørsel i andre land.

Vi har alle et moralsk ansvar overfor verdens sårbare

Selv om Norge handler (altfor) lite med utviklingsland, så vil også vi bli påvirket av en brems i utviklingsøkonomiene. Dette taler altså for å få disse landene raskt på bena igjen. Da kan det å vaksinere der snarere enn her være en god strategi.

Hjelp til fattige land kan derfor ses som en investering, ikke veldedighet. Mangel på penger er et betydelig hinder i det å sørge for en effektiv vaksinering av de fattige landene, men rike land vil ikke betale, og fattige land har ikke råd. Det er kortsiktig tenkt. Rike land bruker allerede enorme summer på å holde økonomien sin i gang.

Hvis vi brukte en brøkdel på å kjøpe og fordele vaksiner i fattigere land, vil det være en god investering for å få verdensøkonomien på fote igjen. De investeringene vil betale seg tilbake med renter.

For det tredje har en mer rettferdig fordeling av vaksinene en geopolitisk side. Greier vi ikke å fordele vaksiner rettferdig, åpner det opp for at vaksiner fordeles ved hjelp av hestehandler og krav om gjenytelser.

Det snakkes nå om at Kina og Russland vil bruke vaksiner i et storpolitisk spill. Hverken de landene som må selge sine interesser, eller verdenssamfunnet er tjent med at vaksiner blir brukt på denne måten.

Både egeninteressen og etiske hensyn taler derfor for at vi bør ha mer solidaritet og mindre kapitalisme i den globale vaksinefordelingen.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Vaksine
  3. Politikk
  4. Verdensøkonomien
  5. Etikk