Kunst? Eller hevn? | Helga Hjorth

Jeg svarte min søster i romans form. Det ble kalt hevn. Var ikke min ytring like mye verdt; skulle ikke jeg få fortelle min historie?

Min søster skriver romaner. I fjor høst skrev hun frem en historie hvor persongalleriet og hele familiehistorikken samsvarte med vår families på en prikk. Ingen ting var utelatt: fortrolige møter, samtaler og brev, utroskap, hyttetakster, dødsfall, begravelser og arveoppgjør. Min søster har kunstnerisk ytringsfrihet. Derfor kan hun krenke andre menneskers personvern og rettssikkerhetsgarantier. Hun har enorm makt.

Det virker som forfattere og forlagsbransjen er blinde for sin egen maktutøvelse. For selv om kunstnere har ytringsfrihet, så betyr ikke det at integritetskrenkelsene, utleveringen og tillitsbruddene gjør mindre vondt. Det betyr bare at samfunnet tillater det. Og at vi må leve med det.

Vi varslet forlaget og ble ikke hørt. For min søster skriver romaner.

Så i høst ga jeg ut min egen roman – Fri vilje. Der forteller jeg min versjon. Jeg forteller om å bli brukt som levende modell og om opplevelsen av å få fundamentale demokratiske rettigheter tilsidesatt av et annet familiemedlem. Det var en real kraftanstrengelse, og jeg lyktes i å ta til motmæle mot en roman, ytre meg tilbake. Akkurat slik ytringsfriheten er ment å virke.

Hevn er ingen ting å respektere

Likevel sto NRKs kulturkommentator Agnes Moxnes på kveldsnyhetene samme dag som boken min ble lansert og sa at jeg hadde skrevet roman som hevn. Fri vilje var en hevnroman. Hevn er ingen ting å respektere. Mens ytringsfriheten er demokratiets hedersmerke.

Hvem skaper kunst – og hvem hevner seg?

Var ikke min ytring like mye verdt; skulle ikke jeg få fortelle min historie?

Forfattere har kunstnerisk ytringsfrihet. Forlagene og en hel bransje lever av den. Det gir dem makt, men også ansvar. De må tåle at dem som utsettes for den makten de utøver, tar til motmæle – uten å kalle det for hevn. Det burde være selvsagt, særlig blant kulturjournalister, forlagsfolk og forfattere, de som forvalter den ytterste form for ytringsfrihet. Burde ikke de vite hvilke regler som gjelder; være de første til å respektere mennesker som tør å åpne munnen og ytre seg tilbake?

Incest og overgrep

Arv og miljø tar opp et samfunnsproblem – incest. Overgrep foregår, i alle samfunnslag. Incest er et stort tabu. Det bidrar til å dekke over at det skjer. For skammen er for stor, og det forties. Det er disse mekanismene min søster undersøker. Mottagelsen og salget vitner om at hun har fått til å skrive en vellykket roman om viktige spørsmål.

Noen har sagt at jeg med Fri vilje legger sten til byrden for overgrepsofre som sliter med å bli trodd. Jeg er lei meg hvis det er blitt konsekvensen. Det har ikke vært meningen. Mitt mål har vært å belyse virkelighetslitteraturen og dens virkninger.

Og problemet for meg, for oss, er at vi er blitt brukt som levende modeller for dem som nekter å se, som svikter, fortier og bare er opptatt av fasade og materielle verdier. Min avdøde far er modell for en far som har begått incest. Å forgripe seg på et barn er det aller verste. Å bli beskyldt for å forgripe seg på et barn hvis man ikke har gjort det, er heller ikke lett. Jeg ville fortelle en annen versjon av denne historien.

Begir en forfatter seg ut i så krevende terreng som det søsteren min gjør i Arv og miljø, bør hun være ekstra nøye med å fiksjonalisere. Unngå å skrive på måter som gjør det naturlig å tro at det er forfatterens egen familie det handler om. Det burde være en overkommelig oppgave for en dyktig forfatter med støtte fra en erfaren redaktør. Ellers er risikoen overhengende for at debatten sporer av og ender i privat skittentøyvask.

Det er kunstneren som må ta ansvar for å kjøre debatten inn på rett spor fra starten av. Forlaget må hjelpe til. Ingen kan forvente at de levende modellene skal ta belastningen; sitte stille i båten for ikke å ødelegge debatten eller leseropplevelsen, eller for å skjerme forfatteren.

Ofrenes behov for selvbeskyttelse

Hvordan er det mulig at forfattere kan skrive så tett på sine omgivelser? Hvordan tør forlagene trykke det?

For en del år siden sto det en tankevekkende artikkel i Dagbladet om den store forfatteren Agnar Mykle. Den var skrevet av brødrene til Toril Hofseth, som var gift med Mykle. Hun tok sitt eget liv. De fortalte hvordan Mykle hadde brukt søsteren i litteraturen sin, hvor brutalt det hadde vært, hva det hadde gjort med henne.

Brødrene hadde forklaringen. De sa at forfatterne er beskyttet av ofrenes behov for selvbeskyttelse. For ofrene orker ikke å stå frem.

De klarer ikke å bli eksponert enda mer – det gjør alt for vondt. Forfatterne vet det, forlagene også. Dermed beskyttes de og kan fortsette. Offentligheten oppdager ikke hva de holder på med.

Blir journalister for nærgående og spør om romanens forhold til virkelige mennesker, kan forfatteren avvise dem, påpeke det utidige i å spørre. Hun har rett til respekt for privatlivets fred. Og det er jo en roman!

Et offentlig ordskifte uten forlagene

I fjor gikk mange forfattere og folk fra bokbransjen aktivt ut til forsvar for Arv og miljø. Kari J. Spjeldnæs, forlagsdirektør for litteratur i Aschehoug, mente diskusjonen var en avsporing, detektivlesing var et dårlig utgangspunkt for lesing av skjønnlitteratur. Kari Marstein, redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, mente boken burde vært utgitt til tross for eventuelle omkostninger hos levende modeller, for så god var den.

Forlagssjef John Erik Riley i Cappelen Damm forklarte at Arv og miljø ikke var selvbiografisk, og for øvrig som helhet innenfor de etiske reglene forlaget forholdt seg til.

Hvor er de i år? Hva tenker de etter Fri vilje, mener de fortsatt det samme? Og hvilke tanker gjør teatersjef Agnethe Håland seg i disse dager – hun som har bestemt seg for å sette opp Arv og miljø som forestilling på Den nasjonale scene i Bergen neste høst?

Jeg synes man burde kunne forvente at en bransje med så vide fullmakter også er villige til å delta i et offentlig ordskifte om hvordan de forvalter sitt ansvar. I stedet sitter de nå ganske stille. Hva kan vi tolke ut av det? Når de ikke ytrer seg, er det mest nærliggende å anta at de mener det samme som i fjor: Arv og miljø holder etisk mål etter deres vurdering. Den er å betrakte som gjeldende etisk norm i bransjen. Saken er opplyst. Men det er langt fra betryggende.

Kronikken er basert på et foredrag forfatteren holdt i Skien 2. oktober.

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.