Kronikk

Kronikk: Mer politikk, mindre religion

  • Bushra Ishaq

Denne bilen tilhørte IS før et amerikanskledet angrep i Anbar-provinsen i Irak i forrige uke. AP/NTB Scanpix

For å finne årsaken til IS' terrorvelde, må vi bruke mer tid på politikk, mindre på religion.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I juni slo terrorister brutalt til på det man har omtalt som den blodige fredagen.

En mann kjørte inn i en gassfabrikk i St-Quentin-Fallavier i Frankrike i forsøk på å sprenge bygningen. Han mislyktes, men halshugget fabrikksjefen. Samme dag ble 39 turister likvidert i Sousse i Tunisia, og en bombe tok livet av 27 muslimer mens de ba i en moské i Kuwait.

Forrige uke var vi igjen vitne til enda et brutalt angrep der 30 ungdommer ble drept i tyrkiske Suruc.

Alle angrepene er utført av muslimer, og IS er tilskrevet ansvaret for de tre sistnevnte.

Fra å ha aldri hørt om IS, dominerer organisasjonen nyhetsbildet. Men hvem er IS? Og hva er deres forhold til islam?

Bushra Ishaq. Nordby Carl Martin

En bitter arvIS har ikke oppstått helt plutselig. De bygger på tradisjonell metodikk av terror og har hatt en systematisk fremrykning.

IS ble av jordanske Abu Musab al-Zarqawi etablert som en lokal gren av Al-Qaida for å bekjempe invasjonen av Irak i 2003. Mellom 2003–2013 utførte IS, ifølge forsker Henrik Thune, 1200 angrep og drepte 15000 mennesker.

Professor Fawaz Gerges ved London School of Economics og Political Science karakteriserer IS som en bitter arv. Den amerikanske invasjonen medførte en oppløsning av det irakske samfunnet, som allerede var dyp fragmentert og skadelidende på grunn av tiår med krig og økonomiske sanksjoner.

Destruksjonen av irakske institusjoner medførte et vakuum som ga rom for at ikke-statlige aktører som Al-Qaida kunne infiltrere et skjørt politisk terreng. Samtidig gikk landet inn i en vedvarende krise preget av sekterismen under et Iran-influert sjiamuslimsk overtak.

Forskerne karakteriserer IS' fremmarsj som et uttrykk for en dyp sunnimuslimsk fornedrelse.

Noe lignende ser man i Syria, hvor den alawittiske sekten dominerer i kraft av Bashar al-Assads regime. Mange sunnimuslimer føler de ikke har noe annet valg enn å støtte IS, selv om de er uenig i deres ideologiske grunnlag. IS tilbyr ikke bare våpen, men også mat, husly, penger og det eneste tilgjengelige håpet for mange i området.

Primitiv vold

Om vi skal snakke om noe som er eksepsjonelt ved IS som terrororganisasjon, må det være deres digitale tilgjengelighet, pragmatiske strategier og bruk av mer primitive voldsmidler som krever svært lite ressurser.

Fokuset på fremmedkrigere gir et inntrykk av vestlige muslimers dominans i IS. Men fundamentet i IS er lokalbefolkning med ulikt trosgrunnlag, og en farlig kobling mellom Iraks ekspresident Saddam Husseins sekulære batister og Al-Qaida. Eksperter mener det er batistene som har tilført IS militær og administrativ kompetanse.

For noen uker siden kunne USAs president Barack Obama melde at IS mister områder i Syria til vestligstøttede kurdiske opprørsgrupper. Offensiven har imidlertid ført til at flere av de syriske opprørerne uttrykker støtte til IS.

Fundamentet i IS er lokalbefolkning med ulikt trosgrunnlag, og en farlig kobling mellom Iraks ekspresident Saddam Husseins sekulære batister og Al-Qaida

«Jeg er sekulær og frafallen muslim, men hvis jeg må, vil jeg bære et våpen og bli med IS,» sa Ahmed Haj Saleh, en syrisk aktivist fra Raqqa nylig til Washington Post. Kurdiske styrker kjemper med amerikansk støtte mot IS i Syria. Kurderne inngår i en lang, etnisk konflikt i området, og mange tror deres motivasjonen for å bekjempe IS er å kunne opprette en egen stat, Kurdistan.

Spørsmålet er: Dersom Ahmed Haj Saleh sverger troskap til IS, og hypotetisk utfører et terrorangrep mot vestlige mål – vil medier fremdeles romme budskapet om at det er en muslim som har utført angrepet? Vil det likevel være muslimene som må forsvare islam?

Hvor muslimske er IS-terroristene?

Et annet spørsmål den tause majoriteten av muslimer ofte sitter inne med, er hvor muslimske IS-terroristene egentlige er.

I eksempelet med Saleh kan man ha erke-islamske navn og virke muslimsk uten å være det. Terroristen som drepte turistene i Tunisia var påvirket av kokain under ugjerningen og drev med breakdance. Han hadde ingen religiøs profil. Yassine Salhi, som drepte fabrikksjefen i Frankrike, har angitt personlig konflikt med sjefen som årsak til ugjerningen, også han uten religiøs profil. Begge betraktes til å være selvradikaliserte uten teologisk utløsende faktor.

Forutsetningene for å erklære seg som muslimsk terrorist, virker å være få. Det eneste som kreves, er et muslimsk slagord.

Motivet kan være alt fra sadistisk kriminalitet til politiske mål om en stat. Og det er nettopp noe av suksessen bak rekrutteringen til IS.

Smugling, breakdance og pornografi

Videre er det ureligiøse begjæret etter makt og penger en oversett side ved IS, ifølge professor Louise Shelley ved George Mason University. Gruppen som ofte skildres som messiansk, hadde ingen betenkeligheter med å kreve 200 millioner dollar for å spare livet til to japanske gisler i januar. De har heller ikke avstått fra smugling eller pornografi, ifølge Shelley.

På samme måte som kokain, pornografi eller breakdance ikke er islamske praksiser, er heller ikke terror islamsk.

Den franske journalisten Didier François, som var fange hos IS, slo tydelig fast i et CNN-intervju at organisasjonen ikke har noe med islam å gjøre.

Ville IS eksistert uten islam?

Men hva er da linken til islam? Hva hvis vi snur på spørsmålet: Ville IS eksistert uten islam? Svaret er ja.

IS og lignende ekstreme grupper har oppstått i autoritære og korrupte regimer der befolkningen i lang tid har vært undertrykket og opplevd et fravær av rettferdighet. Dette i samspill med geopolitiske feilvalg og postkolonial arv.

Når fredelige opprør aldri vinner frem og undertrykkelsen fortsetter å undergrave menneskeverdet, forsvinner alt håp. Opprør mot urett formes da i en ekstrem form med avhumanisering og fiendebilder.

I disse tilfellene kles det inn i en islamsk språkdrakt.

I en muslimsk verden som ser ut til å være i en dyp krise, representerer islam et sosialt medium og overskridende identitet som samler mennesker på tvers av etnisitet og grenser. Men den muslimske identiteten er også svært sårbar, fordi enhver kan påberope seg definisjonsmakten. IS utnytter dette til det ytterste.

Men hvis de islamske skriftene kan la seg utnytte så lett, er ikke da tvingende nødvendig med en reform av islam?

Må lete andre steder enn i Koranen

Forsker William McCants ved Brookings Institution mener at man gjerne kan be om reform av islam, men ikke på grunnlag av terrorisme – fordi de islamske skriftene ikke er årsaken til terror.

Hvis skriften er en konstant, men adferden varier, bør vi se andre steder for å finne årsaken til terror

Den over 1000 år gamle Koranen er en konstant størrelse. Likevel har muslimsk politisk adferd variert gjennom historien. Noen har brukt Koranen til å rettferdiggjøre vold, andre har brukt den til å rettferdiggjøre fred. Hvis skriften er en konstant, men adferden varier, bør vi se andre steder for å finne årsaken til terror.

Ser vi på evangeliene, lærte Jesus sine etterfølgere å vende det andre kinnet til. Likevel drepte korsfarerne tusener, og USAs tidligere president George W. Bush, som en hengiven kristen, invaderte Irak uten militær provokasjon. Forklaringen er jo at det er andre faktorer enn den kristne troen som spilte inn i disse tilfellene.

Akkurat som de kristne skriftene ikke alltid er normgivende for adferden til kristne, er det samme tilfellet for muslimer.

«De angriper oss, vi må angripe dem»

En studie fra Georgetown university viser nettopp at graden av islamsk trospraksis ikke samsvarer med støtte til militante grupper. Funnene sammenfaller med øvrig forskning på feltet.

Marc Sageman, tidligere CIA-offiser med ekspertise på terrorgrupper siden 80-tallet, mener vi altfor ofte tillegger intern motivasjon i analysen av terroristene. Det han gjennomgående finner er eksterne faktorer og da særlig «de angriper oss, derfor må vi angripe». Den eneste rollen han tillegger islam, er som et middel for legitimering.

I 2008 gjenga den britiske avisen The Guardian en MI5-rapport som viste at de fleste som utførte terroraksjoner, ikke var praktiserende muslimer. MI5s analytikere fant et uforholdsmessig stort antall konvertitter, høy tilbøyelighet for narkotikaomsetning, alkoholforbruk og bruk av prostitusjon. Avisen konkluderte med at veletablert religiøs identitet faktisk beskytter mot voldelig radikalisering.

Fordømmelser, fordømmelser, fordømmelser

Til tross for det vitenskapelige belegget, blir muslimer ansvarliggjort. Det handler om alt fra å forsvare troen overfor kolleger til elever som privat ber om råd for å forklare religionslæreren at islam ikke gir rom for terror. Og selvsagt de kontinuerlige offentlige fordømmelsene.

Muslimene har talt. 120 verdensledende islamske teologer har i brevet «Letter to Baghdadi» gått imot IS. OIC, som representerer 57 muslimske land, har fordømt IS. Det samme har nasjonale paraplyorganisasjoner, som Islamsk Råd, verden over gjort. Til og med den saudiarabiske salafistiske muftien Abdul Aziz al ash-Sheikh har tatt avstand fra IS.

Religionifiserer en hel generasjon

Mange muslimer føler at de havner i et dilemma uansett hva de gjør. Det er bekymringsverdig at muslimske barn må svare for terroristenes ugjerninger. På den måten blir de definert som først og fremst muslimer, fremfor muslimske nordmenn eller bare nordmenn.

Blir man gitt ansvar for en hel religion så tidlig, påvirker ikke det bare barnets selvbilde, men gir en sårbarhet for radikalisering og religionifiserer en hel generasjon.

Andre muslimer føler at ansvarliggjøringen har forsterkende effekt på muslimers kollektiv ansvar for terror. Samtidig ser det ut til at holdningen om at IS representerer den rette fortolkning av islam blant majoritetssamfunnet, vokser.

Skal barn måtte være på vakt?

Muslimer må fortsette å avkle terroristene teologisk. Men hvilket nivå skal vi legge oss på? Må alle, inklusive barn, være vakthavende muslimer? Vi bør i så fall være bevisst religionfiseringen vi nå legger til rette for. Noe av løsningen må være å supplere med å politisere virkeligheten i større grad.

For det som nettopp er avgjørende for terrororganisasjonen IS nå fremover, er ekspansjonen i de syv krigene, i henholdsvis Syria, Irak, Afghanistan, Libya, Nigeria, Somalia og Jemen. I tillegg til stormaktenes respons som den tyrkiske offensiven. Og det handler om politikk, og ikke religion.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

  1. Les også

    Hillary Clinton vil fjerne IS fra Twitter

  2. Les også

    Vi må kjempe mot ondskapen uten å miste håp

  3. Les også

    Terrorforsker Magnus Ranstorp: - IS har ingen sperrer

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Den islamske staten (IS)

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Ser vi oss blinde på islam, vil vi aldri vinne kampen mot ekstremisme | Usman Rana

  2. DEBATT

    Vi har felles ansvar for å motarbeide ondskapen. Det gjøres ikke ved å tie det ihjel. | Mahmoud Farahmand

  3. VITEN

    Unge, norske muslimer driver «hverdagsmotstand» mot ekstremisme

  4. DEBATT

    Mina Bai fremstår som en moderne, norsk-iransk Erasmus Montanus | Usman Rana

  5. KRONIKK

    Wahhabismen utfordrer våre friheter | Carl Schiøtz Wibye

  6. KRONIKK

    Er det slik - at vi ikke har stanset Assad fordi han drepte muslimer? Assad er sekulær. Og for oss er det det eneste som teller.