«Alternative fakta» kan – paradoksalt nok – både berike og true vårt moderne demokrati | Johanne Kristiansen
Falske nyheter er gammelt nytt.
Få fenomener har skapt større blest så langt i 2017 enn såkalte «falske nyheter».
Konteksten er først og fremst amerikansk, og vi er blitt servert alt fra forholdsvis uskyldige løgner om værforhold og oppmøte på Donald Trumps innsettelsesseremoni, til langt mer alarmerende påstander om terroraksjoner som aldri har funnet sted.
Også her i Norge har debatten rast etter at Frp-politiker Mazyar Keshvari anklaget etablerte medier for å publisere falske nyheter.
Dette har skapt kraftige reaksjoner. I Aftenposten uttrykker Knut Olav Åmås forferdelse over det økende tilfanget av falske nyheter, og sier blant annet at den frie, kritiske journalistikken aldri har vært under alvorligere press. De etablerte mediene trekkes frem av flere kommentatorer som en mulig motvekt: kildekritikk og faktasjekk skal så langt det lar seg gjøre sørge for sannferdige og troverdige nyhetsreportasjer.
Nylig kunngjorde VG, Dagbladet og NRK at de skal gjøre nettopp dette. De har inngått et historisk samarbeid i form av faktasjekk-tjenesten Faktisk, som de håper vil bidra til et rausere og mer faktabasert offentlig ordskifte. Bak dette tiltaket ligger ideen om at det nå er viktigere enn noensinne at journalister forsøker å leve opp til det som anses som deres viktige samfunnsoppdrag.
Feilaktig informasjon har lang historie
Falske nyheter, alternative fakta, og det postfaktuelle samfunnet er begreper som har dukket opp nylig, men som den amerikanske historikeren Robert Darnton påpeker har fenomenene en lang historie.
Konseptet levde i beste velgående også i den perioden som i særlig grad er assosiert med fremveksten av idealer som sannhet, rasjonalitet og vitenskap: Opplysningstiden. På samme tid vokste de første trykkede papiravisene frem i England som viktige kilder til informasjon for et bredere publikum.
Siden den gang har det hersket en oppfatning om at Opplysningstidens idealer og mediene hører naturlig sammen, men dette er ingen selvfølge, hverken på 1700-tallet eller i dag.
Samtidig som det nye medieapparatet kunne brukes for å spre informasjon til folket, kunne det nemlig også benyttes til å spre feilaktig informasjon, rykter og propaganda.
Det finnes mange eksempler på dette. På 1780-tallet oppnådde kjente «skandaleaviser» som The Morning Post og The Morning Herald stor suksess ved å basere majoriteten av nyhetsstoffet sitt på sladder om politikere og kjente kulturpersonligheter.
Skribenter ble betalt for å frekventere populære offentlige møtesteder i håp om å plukke opp de ferskeste ryktene. Heller ikke kongefamilien slapp unna: Da kong Georg 3. utviklet en alvorlig mental lidelse sommeren 1788, ble sønnene hans beskyldt for å konspirere med opposisjonspolitikere om å overta makten i landet.
Da kongen etter hvert frisknet til, ble det antydet at kronprinsen og brødrene hans ville forsøke å ta livet av sin far dersom de fikk tilbringe tid alene sammen med ham.
Men det var ikke bare sladderpressen som spredte falske rykter. Også de mer seriøse politiske avisene rapporterte ofte nyheter uten grobunn i virkeligheten.
En viktig årsak til dette var at de mottok subsidier fra myndighetene og ulike interessegrupper, og deres interesser sammenfalt ikke alltid med faktiske forhold. Den konservative avisen The World annonserte derfor i november 1791 at et blodig slaveopprør i den franske sukkerkolonien St. Domingue var blitt slått tilbake, og at lederne av opprøret var blitt fengslet eller henrettet.
I virkeligheten hadde slavene overtaket på koloniherrene. Opprøret utviklet seg til en langvarig revolusjon som kulminerte med etableringen av Haiti i 1804 – den første og eneste nasjonen opprettet som resultat av et vellykket slaveopprør.
Til og med The Times sviktet sitt samfunnsoppdrag
Samme året feilrapporterte The Times årsakene til et voldelig angrep mot en religiøs minoritet som ble nektet grunnleggende samfunnsrettigheter som følge av sin religion.
Dissenterne, som de ble kalt, var samlet til en offentlig middag for å feire toårsjubileet til den franske revolusjon. De næret et håp om at lignende samfunnsreformer skulle spre seg til England og føre til et mer rettferdig og likestilt samfunn.
Da Nordlys stilte spørsmål om Frps valgløfter, svarte statsråd Amundsen med å kalle dem «Pravda» og «fake news». Nå vurderer han boikott
Dette likte makthaverne dårlig, og de forsøkte dermed å piske opp stemningen i befolkningen ved å skape et inntrykk av at dissenterne var en trussel mot rikets sikkerhet, at de var forrædere som ønsket at revolusjon og kaos skulle spre seg til England, og at noe måtte gjøres for å stoppe dem.
Planen var vellykket: en illsint mobb gikk til angrep, og i dagevis brant de dissenternes kirker og boliger. Revolusjonsmiddagen var i virkeligheten en fredelig affære hvor ingen forrædersk virksomhet fant sted.
Dette kommer imidlertid ikke frem i rapporten publisert i The Times. Der kunne man lese at gjestene hadde holdt taler og sunget sanger om å drepe kongen og regjeringen, og at det var dette som hadde fått det lojale folket til å reagere:
Vi ser altså at The Times, en av de største og mest innflytelsesrike avisene den gang og gjennom tidene, sviktet sitt samfunnsoppdrag ved å bidra til å legitimere et angrep på uskyldige mennesker. Redaktørene var mer opptatt av å holde seg inne med styresmaktene enn å gi leserne et representativt bilde av hva som faktisk hadde hendt.
Vår tids unike utfordringer
Til tross for likhetstrekk mellom fortidens og nåtidens mediekultur møter vi i dag unike utfordringer. Den største av dem ligger i det som er blitt løftet frem som opplysningstidens store seier: en begynnende demokratisering av samfunnet.
Mens falske nyheter tidligere ble produsert og distribuert av makteliten for å kontrollere massene, opplever vi nå at dette snus på hodet:
«Alternative fakta» kommer fra grasrota, spres gjennom nye medier og rettes mot det som anses som en politisk, sosial og intellektuell elite.
Paradoksalt nok kan dette både berike og true vårt moderne demokrati.
Mange sprer tvilsomme fakta på Facebook. Nå kan du gjøre noe med det.
På den ene siden åpnes det for at flere kan komme til orde og få muligheten til å påvirke offentlige beslutningsprosesser, akkurat slik det burde være i et demokratisk samfunn. På den andre siden skaper dette et så stort mangfold av stemmer at det truer med å knuse enhver mulighet for felles virkelighetsforståelse.
Den sterke lederen mot det korrekte hylekoret
Det som hittil i stor grad har vært en virkelighetsforståelse basert på et forholdsvis ensartet verdigrunnlag, blir nå i økende grad avfeid som politisk korrekthet. De som uttrykker meninger i tråd med dette blir karakterisert som et elitistisk «hylekor» i utakt med det folk flest mener og tror.
Kuren for dette hylekoret er den sterke lederen: den som kan bryte gjennom det korrekte vrøvlet og «si det som det er», slik at informasjonen som presenteres resonnerer bedre med det folk selv opplever som virkelig.
Problemene oppstår når det som presenteres ikke er sant, men tvert imot er konstruerte løgner servert av mennesker som vet å manipulere media til egen fordel.
- I en spartansk møblert leilighet i California sitter to tidligere kelnere. De tjener store penger på hatjournalistikk og falske nyheter
Massene fôres med falske nyheter, og det er til syvende og sist deres resulterende uvitenhet som legitimerer lovgivning basert på denne feilinformasjonen.
Dermed bygges kostbare murer for å bekjempe ikke-eksisterende trusler, miljøreguleringer blir fjernet til tross for trusler som faktisk er reelle, og mennesker nektes asyl og grunnleggende rettigheter på bakgrunn av falsk og misledende informasjon.
Falske nyheter har alltid eksistert, og vil fortsette å eksistere. Utfordringene er kanskje større nå som det finnes sosiale medier som gjør det gratis og enkelt for alle og enhver å distribuere denne feilinformasjonen. Det som imidlertid er oppløftende å tenke på er at i det demokratiske samfunnet gjelder ytringsfriheten for alle.
Vi kan ikke stenge kanaler som distribuerer falske nyheter, men heller kan ingen nekte oss å påpeke løgnene som spres, for eksempel gjennom tiltak som Faktisk.
Når Trumps sjefstrateg, Steve Bannon, kommer med sjokkerende uttalelser om at media bør holde munn er det betryggende å vite at vi – både journalister og menigmann – har mulighet til å gjøre det stikk motsatte.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
