Pressens svik

  • Ketil Bjørnstad
De selvutnevnte Treholt-ekspertene har aldri latt tvilen komme Treholt til gode på noen vesentlige punkter, skriver Ketil Bjørnstad.

TREHOLT-SAKEN. Gjennom et årelangt karakterdrap har mediene valgt å stole blindt på politiet, riksadvokat Busch og førsteadvokat Qvigstad.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.
Ketil Bjørnstad

På tide. Det er prisverdig at Aftenposten nå blåser nytt liv i Treholt-saken, og følger opp de sjokkerende avsløringene i Geir Selvik Malte-Sørenssens og Kjetil Bortelid Mælands bok Forfalskningen med kritisk, troverdig og uhildet journalistikk.Det var sannelig på tide.

Troverdighet og prestisje

En håndfull sentrale journalister og redaktører i norsk presse har sin profesjonelle troverdighet og prestisje knyttet opp til nettopp denne saken gjennom mer enn 26 år. De lot seg villig mate av et overvåkingspoliti som regelmessig ga dem opplysninger og fortløpende journalistiske poenger og vinklinger. Disse «gamle» Treholt-journalistene har i alle år hatt et så sementert og fastlåst bilde av storspionen og levemannen Treholt at de nå plutselig sitter med et gedigent habilitetsproblem. Deres gode navn og rykte er uløselig knyttet til alt de tidligere har skrevet om saken.

Livredde

Kanskje derfor makter heller ikke trekløveret Harald Stanghelle (Aftenposten), Halvor Elvik (eks Dagbladet, men fortsatt skrivende) og Olav Versto (VG) å følge opp det som nå skjer på en troverdig måte. I de siste dagers kommentarer er de livredde for en forflytning av det perspektivet de har satset hele sin journalistikk på: Treholt var spion for Sovjetunionen. Uansett pengebeviset mottok han penger. Hvis pengebeviset rakner, får vi konsentrere oss om Irak-historien og Treholts suspekte livsstil forøvrig.

Karakterdrap

Gjennom et årelangt karakterdrap, som hele tiden har bygget opp under etterforskningsleder Ørnulf Toftes teori om den kyniske, pengeglade storspionen, har denne gjengen valgt å stole blindt på politiet, på riksadvokat Tor-Aksel Busch og på førstestatsadvokat Lasse Qvigstad. De har aldri latt tvilen komme Treholt til gode på noen vesentlige punkter.

Og i disse opphetede dager finner de det viktigere å poengtere at «Treholt er ingen forfulgt uskyldighet», enn med full kraft å følge opp sine kollegers kritiske journalistikk. Qvigstad – og POT-vennene – har i årevis blokkert for enhver ny fortolkning av Treholt-saken. Trolig sitter det endel dyktige og frustrerte journalister i avisredaksjonene som, dersom de ikke hadde blitt aktivt forhindret i arbeidet, ville kunnet fremskaffet opplysningene om manipulasjon av bevis for mange år siden.

Baklengs

Nå, når disse selvutnevnte Treholt-ekspertene går baklengs inn i sakens nye fase og ikke setter spørsmålstegn ved Busch og Qvigstads habilitet i saken, dekker de over sin egen inhabilitet. De er også ute av stand til å innrømme at Arne Haugestad, som de konsekvent hånet eller latterliggjorde i alle år, åpenbart hadde rett da han satte fingeren på pengebevisets umulighet allerede for 25 år siden.

Så sent som i 2004 ble Haugestads lansering av boken Kappefall ødelagt av Qvigstad-vennene i den norske pressen, med Stanghelle i spissen . Dette var journalister som etterhvert hadde alt å tape. Det var bemerkelsesverdig hvor milde og medgjørlige de var da Gjenopptagelseskommisjonen, med den senere PST-sjef Janne Kristiansen i spissen, avviste Treholt og Stabells begjæring i desember 2008, og hovedpersonen selv erkjente, desillusjonert, at han nok var kommet til veis ende.

«Snakket med»

Stanghelle var rask med å si at han syntes det var en klok beslutning. Senere samme dag kunne Ingjald Ørbeck Sørheim høre, i venteværelset utenfor studioet til Dagsnytt 18, at statsadvokat Stein Vale, som senere skrev den «avsluttende» boken om Treholt-saken, ble spurt av Janne Kristiansen om han hadde «snakket med Tor-Aksel (Busch)», og om riksadvokaten var fornøyd.

Nettopp journalisters nære omgang med politi og påtalemyndighet er et problem som er like stort i dag som i 1984. Den gangen var riktignok både Versto og Stanghelle mer kritiske enn de senere ble. Det var Stanghelle som først skrev at aktoratet hadde et bevisproblem i Treholt-saken, men han fulgte det aldri opp. Det var som om han snudde, fra den ene dagen til den andre, og man kan bare spekulere på hva slags informasjon som ble forflyttet fra overvåkingspolitiets eller aktoratets kontorer til avisdesken i denne perioden. POT lekket som en sil, også til sine journalist-lakeier i Adresseavisen og Bergens Tidende, som fra dag én mottok informasjon om utviklingen i avhørene.

Løpegutter

For oss som aldri lot oss gutteaktig besnære av spionromaner fra sytti— og åttitallet eller av de utrolige historiene som påtalemakten usensurert lot renne ut over avisenes førstesider i månedene etter arrestasjonen, samt sirkelbevisene som ble fremskapt i mangel av konkrete bevis, er det tankevekkende å se hvilke løpegutter disse journalistene har vært for politi og påtalemakt gjennom et kvart århundre. Hvilken skuffelse må de ikke ha følt, da det viste seg at ingen av de dokumentene Treholt hadde i attachékofferten sin da han ble arrestert, var til skade for rikets sikkerhet.

Men hvilken indre jubel må de ikke ha kjent da skarpskytterne, under rettssaken, lå på taket rundt Tinghuset, og myndighetene fryktet at sovjetiske helikoptre skulle hente gutten fra Brandbu opp fra luftegården i fengselet. Selv internasjonale medier var i Norge (!). De trodde på Ørnulf Tofte. De hadde en sak. Og oppførte de seg riktig, ville de kanskje få flere saker. På den måten kunne de vokse seg store og sterke i norsk presse, og bli de oraklene de er i dag. Nå uttaler de seg om hva det måtte være, men minner likevel mest av alt om spøkelser.

Granske rettssikkerheten

Heldigvis er alt i Treholt-saken arkivert (bortsett fra originaldommen, noen svært sentrale bilder og noen avgjørende lydbåndopptak fra rettssaken). Det er derfor viktig for nye generasjoner som ønsker å granske rettssikkerheten i dette landet å sette Harald Stanghelles skriverier opp mot Ingjald Ørbeck Sørheims, Olav Verstos opp mot Bengt Calmeyers, Halvor Elviks opp mot Hallvard Bakkes og Bjørgulv Braanens opp mot Johan Galtungs, for bare å nevne noen.

En ukritisk presse kan være langt farligere enn en uryddig statstjenestemann med hang til enmannsdiplomati»

Vi som kalles Treholt-venner har i alle disse årene sett en person som har klart å holde hodet høyt, som er sine venners venn, ja, som til og med fortsetter å dyrke sine vennskap med Sjisjin og Titov, og derfor gir de som ønsker å se det en helt annen forståelse av Treholts psyke enn den gjengse: storspionen, kynikeren og pengemannen.

Forfulgt uskyldighet

En ukritisk presse kan være langt farligere enn en uryddig statstjenestemann med hang til enmannsdiplomati. Kanskje behøver man ikke lenger slåss om hvem som har den riktige analysen av Arne Treholts psyke. Omsider får man innrømmelser fra tidligere polititjenestemenn som kan bli bevis. Bevisene for at Arne Treholt ble rammet av en kollektiv psykose med sterkt politiske undertoner, og ikke skulle fått 20 års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. I så fall er han en forfulgt uskyldighet.