Har Amnestys retrett gjort opposisjonspolitikeren Navalnyj mer sårbar?
Amnesty kaller ikke lenger Aleksej Navalnyj for samvittighetsfange. Jeg er ikke i tvil om at han trenger beskyttelse.
Da Aleksej Navalnyj kom hjem 17. januar, aktiverte russiske myndigheter den betingede dommen mot ham fra 2014. Begrunnelsen virket absurd: Navalnyj hadde ikke meldt seg for fengselsmyndighetene, ble det hevdet. Ikke rart: Han var i koma og under behandling i Berlin.
Navalnyj må selv ha kalkulert med at dette ville bli utfallet. Han hadde ledet an i en langvarig kamp for et politisk alternativ til Russlands bestående politiske system, i all hovedsak gjennom sosiale medier, og i en rekke spontane demonstrasjoner i 2017. Deretter var det særlig Navalnyjs «stem smart»-program fra 2018 og fremover som ble utfordrende for Kreml.
Lokale kampanjer i Sibir og i storbyer som Moskva viste at det var et protestpotensial i en rekke byer. Lokale politikere øynet en mulighet til å skape lokalpolitikk og å utfordre Putins Forent Russland-dominans i en rekke lokale lovgivende forsamlinger. Systemets avvisning var resolutt og nådeløst.
Menneskerettigheter og storpolitikk
Saken rundt den russiske opposisjonspolitikeren har satt søkelys på to ting: hvordan menneskerettigheter kan og bør forsvares, og hvordan politikk og politiske rettigheter ofte kan spenne ben på den tradisjonelle oppfatningen av menneskerettigheter.
Navalnyj-dramaet må forstås i flere etapper. Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg felte i 2017 en entydig dom i forsvaret av politikerens juridiske rettigheter. I en uttalelse hevdet domstolen at den betingede dommen mot Navalnyj fra 2014 var fattet på feil grunnlag, og at han skulle få kompensasjon.
Russiske myndigheter hadde i 2015 vedtatt et dekret om at uttalelser fra eksterne rettsinstanser ikke skal kunne overprøve russisk lov. Strasbourg-uttalelsen ble i 2017 ikke avvist av russisk rett, men Navalnyj ble nektet registrering som uavhengig presidentkandidat i desember 2017.
Han fikk imidlertid talerett overfor den russiske valgkommisjonen. Den anledningen benyttet han seg av til fulle, blant annet ved å gi lederen av kommisjonen direktiver for hvordan hun som en enkel byråkrat skulle oppfatte loven.
Han skjønte én ting bedre enn alle andre russiske politikere. Slik ble Navalnyj stor.
I oktober 2020 innførte EU sanksjoner mot en rekke navngitte russiske topp-politikere. De ble holdt til ansvar for hendelsen i august 2020, da opposisjonspolitikeren ble forgiftet. Her var det andre hensyn som lå til grunn, men gitt konteksten ble Navalnyjs politiske kamp sterkt aktualisert.
I det hjemlige politiske liv har Navalnyj stått for en kompromissløs kamp for politiske rettigheter, og også for ytringsfrihet. Han har også stått opp for å øke rettsbevisstheten hos vanlige russere, samt å styre «gatas parlament» mot korrupsjon og politisk undertrykkelse. Hendelsen i august forsterket betydningen av denne kampen.
Aftenposten mener: Behandlingen av Navalnyj viser Putins svakhet
Hva betyr Amnestys retrett?
Samtidig er han imidlertid blitt et symbol på en komplisert avveining: «Politikeren» Navalnyj synes å overskygge «samvittighetsfangen» Navalnyj, i alle fall om vi skal tro Amnesty International.
Organisasjonen er et betydelig talerør for internasjonalt engasjement, en organisasjon for mer enn «10 millioner mennesker som tar brudd på menneskerettigheter personlig». At Amnesty først trykket på «samvittighetsfange»-knappen, og deretter gjennomførte en retrett, har imidlertid medført en rekke dilemmaer.
Ett dilemma er konsekvensene for Navalnyj og hans nærmeste familie: Spørsmålet er simpelthen om denne retretten har gjort ham mer sårbar for press, og muligens også for den tåkeleggende glemsel som ofte preger mediebildet.
Vil motvirke motløshet
Et annet dilemma er effekten dette har på politikerens tilhengere. Den lokalpolitiske bevegelsen synes nå å ligge brakk, selv om hans tilhengere maner til optimisme og pågangsmot.
«Ingen skal glemme den urett som skjer daglig», skrev Leonid Volkov, Navalnyjs kampanjeleder, i sosiale medier nylig. Han fortsatte: «men vi skal heller ikke bli fortvilet over dette, men se på det som en mulighet for solidaritet, støtte og dyp konsentrasjon». For å motvirke motløshet legger nettstedet «Moskvas aktivister» ukentlig ut påminnelser om Navalnyjs situasjon med bilder av hans familie.
Med andre ord: Vil Amnestys tilbaketog få en effekt på flere? Og vil det bidra til å svekke troen på organisasjonens og verdens evne til å forsvare menneskerettigheter også i Russland?
Navalnyjs tale i retten: «Putin kommer til å gå inn i historien som Vladimir Underbukseforgifteren»
Menneskerettigheter som beskyttelse
Det skal ikke stikkes under stol at Navalnyj fremdeles er kontroversiell i Russland og også i Europa. Han er ikke akkurat kjent for sin kompromissvilje, men har i 2020 fått vidstrakt anerkjennelse for sitt mot.
Som New York Times' redaksjon skrev nylig: Han visste hva som ventet ham da han dro tilbake til Russland, «han visste det samme som Sovjetunionens dissidenter visste – et autoritært og korrupt regime tåler ikke sannhet».
Noen klassisk dissident er Navalnyj neppe, men har han et behov for beskyttelse? Jeg er ikke i tvil om det, og han representerer flere russere enn det vi er klar over. Nylig fikk Navalnyj en prestisjetung pris for sitt skapende arbeid inne videoblogging. Et ekspertråd innen film og kinematografi tildelte ham en spesialpris med tittelen «Årets begivenhet» for hans videoblogging.
Dette utløste en svært lokal storm i Moskva, der forbundet for filmskapere, som ledes av regissøren Nikita Mikhalkov, trakk seg ut av styret. Prisen ble likevel gitt.
«Massiv undertrykkelsesmaskin»
Et annet nylig eksempel er pianisten Timofei Kazantsev, en formidabel tolker av blant annet Rachmaninov. Han reiste seg for en uke siden fra klaveret, bukket og sa at han ville si noen ord:
«Dette er kanskje overraskende for mange, for meg også, og for min kone.» Han fortsatte med å protestere mot det han kalte en «massiv undertrykkelsesmaskin i dagens Russland», samt mot endringer i lovverket om demonstrasjoner som gjør det mulig å sette enkeltmennesker i fengsel for inntil fem år.
Arrangøren kom på scenen og ba ham forlate den, men Kazantsev sa bare: «Det vil ikke skje» («zrja»).
Gråsoner og ytringsfrihet
Jeg tror Amnesty og vestlige organisasjoner generelt har vanskelig for å forstå omfanget av det som skjer i Russland, og jeg er derfor bekymret for signaleffekten av Amnestys retrett. Å forsvare ytringsfrihet under et autoritært regime er en særdeles vanskelig øvelse. Tilsvarende gjelder kampen for politisk endring.
Jeg vil gjerne bruke et bilde for å illustrere dette. For flere tiår siden lagde filmskaperen Andrej Tarkovskij den merkelige og sagnomsuste filmen Stalker, om en veiviser inn i et økologisk katastrofeområde. Stalkeren var en noe motvillig veiviser, en hyperfølsom stifinner, som tok en vitenskapsmann og en journalist inn i «sonen» (Zona), et sted med skjulte farer.
Er Navalnyj en ytringsfrihetens Stalker? Navalnyj har ledet an, og både kunstnere, vitenskapsmenn og journalister har fulgt ham. Som i filmen er det denne bevegelsen mot frihet som er frihetens sanneste vesen. Han har gått inn i denne sonen med åpne øyne.
Bør han ikke anerkjennes for dette?
Geir Flikke er forfatter av boken Russlands Rebeller (2020).
