Kronikk

Kampen om vår følsomhet | Per Arne Dahl

  • Per Arne Dahl, biskop i Tunsberg

Foto: Håkon Mosvold Larsen

Hvordan kan vi, fem år etter 22. juli, tåle så inderlig vel massakrer andre steder i verden?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter mange år som taxisjåfør i New York og som øyenvitne til en økende voldsbølge med et titalls brutale mord i storbyen hvert eneste døgn, sukket han: «Det verste er at man langsomt venner seg til det.»

Vi pepres med tilsvarende brutale nyheter daglig og ukentlig: «Mer enn 100 drept i Bagdad, mer enn 70 brutalt myrdet i Istanbul, mer enn 30 tatt av dage i en bar i Dhaka.» Og nå, mer enn 80 drept i Nice.

Midt i feiring, fest og ferie kunne vi alle vært blant de rammede. Venner vi oss langsomt til dette, eller gjør nyhetene en forskjell i våre liv og holdninger?

22. juli rammet volden oss selv

22. juli 2011 gjorde oss følsomme og sårbare, og nyhetssendingene kommenterte de tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya daglig minst ett år etterpå. Vi ble holdt skjerpet og våkne. Volden rammet oss selv! Sånn sett er det av stor verdi at vi om noen dager markerer at det er fem år siden denne tragiske dagen i vår historie.

  • Fra A-magasinet: SMS-ene som ble sendt den 22. juli for fem år siden, er hentet tilbake til øya. Her er meldingene vi aldri glemmer

Siste vinters mobilisering når det gjelder å ta imot flyktninger og gi dem et verdig liv, har også vist et storsinn og engasjement fra mange.

Den norske befolkningen er ikke verst i klassen. Men det krever årvåkenhet å bevare sin følsomhet overfor uretten.

Det går ikke av seg selv, men forsvinner helt av seg selv med mindre vi gjør noe aktivt for å forhindre det.

Likevel, det er annerledes når det onde rammer andre, langt unna. Annerledes når flyktningtogene ikke rommer våre egne slektninger. Annerledes når det ikke er våre egne verdier som trues. Spørsmålet blir derfor påtrengende:

Er vi i ferd med å bli immune overfor andres nød, og tilsvarende mer følsomme når det rammer tett på?

Uansett: Det pågår en kamp om vår følsomhet for tiden. Og jeg snakker ikke om hårsårhet og overfølsomhet på egne vegne. Jeg snakker ikke om personlig sårhet for småting. Det handler om taxisjåførens sukk:

«Det verste er at man langsomt venner seg til det.»

Vi trekker oss langsomt unna

Ondskap, brutalitet og overgrep er tragisk uansett hvem og hvor mange som rammes. Men det som skjer med svært mange av oss er like bekymringsfullt. At vi langsomt venner oss til ondskap og urett, finner oss i det og langsomt trekker oss unna.

Da oppstår den alvorligste risikosituasjonen av alle; Når alt blir like gyldig, blir det meste likegyldig. Få blir opprørte, færre blir forarget, og ondskapen gjør mindre og mindre inntrykk helt til det mest levende i oss, vårt Gudskapte følelsesliv, rammes av en langsom død eller en risikabel vedvarende bedøvelse.

Vår fristelse er apatien, som egentlig betyr fravær av lidelse. Langsomt venner vi oss til det meste. Vår mulighet er empatien, som betyr å være på innersiden av andres lidelse, eller sympatien, som egentlig betyr sammen om lidelsen eller sammen mot lidelsen.

Lettere sagt enn gjort, sier mange! Men ikke desto mindre er dette en avgjørende test på vår identitet som mennesker og som nasjon. Sympatien og empatien er vår kulturelle lakmustest. Det var slett ikke tilfeldig at Arnulf Øverland i 1936 skrev: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

22. juli 2011 var grusomt, men hvordan kan vi, fem år senere, tåle så inderlig vel lignende massakrer som skjer andre steder i verden?

Trekke på skuldrene, sukke over verdens forferdelighet og trøste oss med at det, tross alt, er begrenset hva vi kan tåle å ta inn over oss? Det er da grenser for hva som kan og bør forventes!

Følsomheten som adelsmerke

Følsomheten er vårt adelsmerke, vel å merke når den brukes til andres beste og ikke for å fremme vår egen selvmedlidenhet. Følsomheten er vårt adelsmerke når den brukes til å avdekke det verste, det krenkende og brutale. Følsomheten er vårt adelsmerke når vi blir berørt av noe og deretter våger å berøre problemet med vår kropp.

Det vi får bevisstgjort kan vi ofte gjøre noe med. Det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss.

Apatien tar knekken på vår nødvendige følsomhet så vi blir immune og altfor tykkhudede. Apatien er den moderne døden. Men hvor mye skal vi ta oss nær av og hvor mye tåler vi spør den danske dikteren Thorkild Bjørnvig i sitt dikt Grænsen: «Hvor meget skal vi tage os af, tage os nær, gøre os klart, før vi har lov at sove, overhodet kan sove?»

Mange frykter at verden vil gå under i atomkrig. Andre frykter den økologiske døden. Kan hende vil vi gå under i vår egen apati? Derfor haster det med å gå mot dødskreftene. Det haster med å forsøke å bekjempe apatien.

Livet overlever ikke av seg selv. Det dør helt av seg selv, med mindre vi gjør noe aktivt for å forhindre det.

For meg er troen på Jesus, sann Gud og sant menneske, et vern, et inspirerende håp, en avgjørende verdi og et livgivende forbilde i kampen mot apatien. Han som var veien fra død til liv uten å være i veien. Eller som den svenske forfatteren Ylva Eggehorn sa nylig:

«Vår Gud er den enda Gud med sår.» Han er en Gud som lider med alle lidende. Han følger de han har skapt inn i eksilet, inn i døden, ja, opp på korset. Bare en lidende Gud kan hjelpe lidende mennesker. Bare en Gud som har gjennomkjempet sin lange fredag kan overraske påskemorgen.

Sinne og mot er håpets døtre

Denne Gud var det den hellige Augustin forkynte en påskemorgen der han som biskop fastholdt at størst blant troen, håpet og kjærligheten er håpet. Og han føyde til: «Håpet har to elskelige døtre i verden: sinne og mot. Sinne så det som ikke bør skje, ikke skjer, og mot så det som bør skje kan og skal skje.» Da snakker vi om en konstruktiv og håpefull følsomhet.

Jesus var ikke opptatt av å gi falsk trøst til det lykkelige folket uten uro og uten rynker. Hans oppgave var å være midt iblant oss, nær overgrepsofre, nær syke og krenkede, nær skamfulle og fortvilede. Som om han hele veien ba: «Far, ta ikke denne uro fra meg, men ta verdens vanvidd bort!» Jesus gjorde ikke alle friske, men han frelste dem han møtte fra apati. Er ikke dette også vår oppgave?

Vi er ikke dimensjonert for å ta innover oss all den nød og ondskap som moderne kommunikasjonsmidler gjør oss kjent med. Men hvordan finne en god balanse mellom nødvendig skjerming og sunn følsomhet? Det må vi snakke med hverandre om.

Vi trengs til å kjempe mot død og likegyldighet og til å kjempe for liv og sympati. Vi tror ikke bare på et liv etter døden, men på et liv før døden med nok empati og nok sympati til at vi ikke langsomt venner oss til destruksjonen og håpløsheten. Bevar vår evne til å våke, bevar vår evne til å reagere.

Hold oss i beredskap langt utover 22. juli! Ta ikke følsomheten og motet fra oss, og godheten for hverandre når vi trenger trøst.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Terrorangrepet i Nice
  2. Terror
  3. 22. juli

Terrorangrepet i Nice

  1. KRONIKK

    Franskmennene lever i konstant terrorfare | Vibeke Knoop Rachline og Franck Orban

  2. VERDEN

    Åtte pågrepet etter terrorangrepet i Nice

  3. VERDEN

    Frankrikes innenriksminister saksøker Nice-politiet

  4. VERDEN

    Ytterligere to er arrestert etter Nice-angrepet

  5. VERDEN

    Politikvinne: – Ble presset av myndighetene til å endre Nice-rapport

  6. VERDEN

    Fransk avis avslører: To lokale politibetjenter var alt som sto imellom Nice-angriperen og folkemengden