Kronikk

Kultur for kritikk. Ja til tellekanter. Avstand til makten. Og 7 andre tips for en sterkere samfunnsforskning | Willy Pedersen og Gunn Elisabeth Birkelund

  • Willy Pedersen
    professor i sosiologi, Universitet i Oslo
  • Gunn Elisabeth Birkelund
    professor i sosiologi, Universitet i Oslo
Som universitetslærere møter vi hele tiden nye kull studenter, men ikke alle passer til dette arbeidet. Vi mener vi har klart å fange opp mange gode talenter, skriver kronikkforfatterne.

Våre to forskergrupper fikk topp score i den store evalueringen av norsk samfunnsforskning. Vi ble selvsagt jublende glade. Hva er lærdommene våre etter mange års arbeid?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da kom SAMEVAL, den store evalueringen av norsk samfunnsforskning. Forskningsrådet har ledet det hele, med god hjelp av internasjonale forskere. Et omfattende system er lagt under lupen: Hele 3000 forskere, 42 institusjoner og 136 forskningsgrupper er vurdert. Vi leder hver vår forskningsgruppe i sosiologi, og begge fikk høyeste score. Komiteens begrep er «excellent». De konkluderer med at vi er «i den internasjonale forskningsfronten».

Vi er glade og stolte, men også ydmyke. Det er en rekke glimrende forskere rundt oss. Universitetet i Oslo har lagt mye til rette. Vi har lykkes i å få langsiktige, eksterne bevilgninger. Hvilke faktorer har vært viktige for at vi nådde dette målet? Her er ti punkter.

1. «Virkelige» forskningsproblemer

Den moderne norske sosiologien startet med Vilhelm Aubert. Vi må ta tak i forskningsproblemer som oppleves som viktige også av legfolk, sa han. Miljøene må ikke lukke seg inne. Vi har prøvd å ta høyde for dette. Hvordan kan innvandrere integreres? Fungerer norsk narkotikapolitikk? Konkrete spørsmål har generert aktuelle prosjekter.

2. Jakt på talenter

Forskning er oftest teamwork og krever dedikerte og dyktige forskere. God rekruttering er viktig for fornyelse. Talentene må ha analytiske evner, nysgjerrighet, selvstendighet og være villig til å jobbe mye. Som universitetslærere møter vi hele tiden nye kull studenter, men ikke alle passer til dette arbeidet. Vi mener vi har klart å fange opp mange gode talenter.

Mange tror akademia er preget av store egoer og alles kamp mot alle. Det er overdrevet, skriver Willy Pedersen og Gunn Elisabeth Birkelund.

3. Kultur for kritikk

Gode forskningsmiljøer må hegne om og verdsette kritikk. Samtidig må vi ivareta den enkelte, ikke minst ferske rekrutter som kan være usikre i starten. Erfarne ledere må derimot tåle motstand. Sammen må vi tore å gå løs på alle dogmer, alle faglige argumenter. De må om mulig undersøkes empirisk, og funn og tolkninger må alltid diskuteres. Kill all darlings!

4. Ja til tellekanter

Vi prøver å publisere i gode internasjonale tidsskrifter. Her hjemme registreres og telles artiklene, og ofte gis det incentiv-midler. Det er innvendinger mot dette, vi må opprettholde en norskspråklig sakprosa. Tellekant-systemet kan nok diskuteres, men økt vekt på internasjonal publisering har styrket kvaliteten på norsk samfunnsforskning.

5. Ja til internasjonalt samarbeid

Vi forsker på norsk virkelighet som langt på vei formes av globale endringer. Fruktbar teori og gode metoder har sjelden nasjonal forankring. Internasjonalisering er avgjørende for kvalitet. Slik får vi inspirasjon, slik utvikler vi oss. Vi oppfordrer unge forskere til å søke opphold i utlandet og prøver å skaffe dem midler til å gjøre det.

6. Gode felles databaser

Empirisk forskning hviler på gode data. Det kan være kostbart og krevende å etablere gode databaser. Vi har lagt mye arbeid i å samle data og legge dem til rette for analyse – basert på registre, surveys, felt-eksperimenter og kvalitative datakilder. Økonomisk støtte til datagenerering er avgjørende for god samfunnsforskning, og gode data bør brukes av mange.

Les også

Les også Pedersen her: Sterk økning i hasjbruken blant unge i Oslo - mest på vestkanten

7. Armlengdes avstand til makten

Det kan være krevende å forske for et mektig privat konsern, det forstår alle. I Norge spiller departementer og direktorater en viktigere rolle. Men også her må vi stille ubehagelige spørsmål og publisere funnene uten restriksjoner. Det kan lett oppstå subtile forventninger, hvor en er forsiktig med kritikk. Men vi har oftere opplevd det motsatte: Åpenhet for kritikk fra oppdragsgivere – dersom forskningen har god kvalitet og vi ikke har en skjult agenda.

8. Ting tar tid

I Daniel Kahnemans bok Tenke, fort og langsomt beskrives det to systemer for tenking: System én virker automatisk og hurtig. System to preges av anstrengelse og konsentrasjon. Strømmen av impulser i System én underlegges kritikk av System to. Dette er også kjernen i vårt arbeid: Vi må nitid etterprøve det som virker selvsagt. Tålmodighet er derfor en dyd. Vi prøver å få tid og ressurser til å spørre: Er det en annen sannhet bak den vi trodde vi hadde fanget? Langsiktighet i finansiering gir gode planleggingsrammer rundt forskningsgruppene.

Les også

Les også Birkelund her: Universitetsledelsen viser en malplassert toleranse for nikab

9. Oppdagerglede

Hva driver gode forskere? Vi har opplevd fine øyeblikk hvor noe faller på plass. Data gir mening på en ny måte, et seminarrom fylles med smittende entusiasme. Dette er den dypeste gleden i våre jobber. Vi leter etter sånne øyeblikk, prøver å legge til rette for det. Hva skal vi kalle det? Det gammelmodige ordet oppdagerglede?

10. Feire fremgang, sammen i motgang

Mange tror akademia er preget av store egoer og alles kamp mot alle. Det er overdrevet. Men vi arbeider for en balanse mellom kollektive mål for forskergruppene og individuell merittering. Vi får hjelp i gode ritualer: Doktordisputasen er en kraftfull og felles markering av mange års slit, hvor familie og venner tar del. Vi feirer at noen får forskningsmidler og at artikler blir antatt. Når noen blir refusert, trengs det støtte og en plan for å lykkes neste gang.

Universitetet må selvsagt fornye seg, leve i vår tid. Men vi har tro på universitetets grunnleggende verdier, som går nesten tusen år tilbake i tid. Sterke krefter ønsker nå et brudd: Ansatte ledere, mer markedsretting, tettere samspill med stat og næringsliv. Den såkalte Lisboa-strategien fremholder at dette skal gi økt energi i et aldrende og akterutseilt Europa.

I SAMEVAL ligger vårt eget fakultet i den nasjonale teten. Vi tror det er et tegn på at modellen vi lenge har jobbet etter, med vekt på forskernes autonomi og en kultur for åpenhet og kritikk, kanskje ikke bør gis opp uten videre.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Høyere utdanning
  2. Akademia
  3. Forskning og vitenskap