Er vi hjelpere for en myk autoritærisme? | Nina Witoszek
Myk autoritærisme dreper friheten, men er vanskelig å bekjempe, fordi de som dyrker den, er snille, progressive og mener godt.
I en av de mer intelligente vitsene fortalt i det moderne Polen hører vi om en antropolog som er sendt på et feltarbeid i helvete for å studere syndere som langsomt kokes i kjeler med flytende tjære.
Antropologen noterer at de fleste kjelene er tungt bevoktet, bortsett fra en som inneholder polakker.
Hvorfor er den polske kjelen ubevoktet? spør han.
Å, vi behøver ikke å holde øye med denne, svarer djevlene. Hver gang en polakk klarer å klatre opp eller lage bråk, blir han dratt ned av sine landsmenn.
Farvel til den liberale idealdebatten | Bjørn Stærk
Sensurerende fellesskap
Sett i et bredere perspektiv fanger vitsen opp to tendenser i den globaliserte verden.
Den ene dreier seg om heroiske forsøk på å komme ut av helvete, og den andre viser til at i stadig større grad trenger ikke diabolske krefter å anstrenge seg for å holde borgere på plass: Det som før var frie institusjoner, er nå kjemisk rensket for avvikere eller rabulister.
Jeg snakker ikke utelukkende om avsporede demokratier som Polen, Ungarn eller det trumpianske USA: Kontrollsamfunnet vokser også i styrke i eksemplariske demokratier som Sverige, Norge eller England.
Den sofistikerte versjonen av Janteloven 2.0 handler ikke om likhet. Tvert imot – man skal konkurrere, man skal være best i alt.
Men bak konkurransen, spesielt i offentlige institusjoner, oppdager man et ofte usynlig sensurerende fellesskap som passer på at en stamme og dens flokktenkning forblir intakt.
Dreper friheten på subtil måte
I sin berømte bok Det åpne samfunnet (1945) snakket Karl Popper om faren for ‘stammerenessanse’, som kan ramme den vestlige verden når som helst: En tankegang som verdsetter fellesskapet høyere enn individet, foretrekker myter fremfor fakta, pålegger tabuer og pulveriserer individuelt ansvar.
Alt som fremmer gruppens interesse, er godt og dydig, alt som truer den, er galt, slemt og urettferdig.
Popper refererte til nasjonalistiske stater, men hans teori om stammetenkning kan også anvendes på det som kan kalles en myk autoritærisme i liberale demokratier.
En myk autoritærisme er imot fysisk vold og liker å iscenesette seg selv som dialogisk, fredelig, sympatisk og empatisk.
Det er en tilnærming som dreper friheten på en mye mer subtil måte enn den vulgære eller bøllete autoritærisme à la Trump, Orban eller Kaczynski.
Av den samme grunn er den vanskelig å bekjempe, fordi de som dyrker den, er snille, progressive og mener godt.
Moralsk feighet
Det er den typen stammerenessanse som kom til syne i et intervju med svenske Kajsa Norman (Aftenposten 27. januar), forfatteren av den beryktede boken, Sweden’s Dark Soul.
I intervjuet forteller Norman at svenske politiske og intellektuelle eliter lenge har forsøkt å fortie ubehagelige fakta om seksuelle overgrep på svenske jenter, voksende utrygghet i det multikulturelle samfunn og identitetspolitikkens fallitt.
Som en av årsakene til politikere og intellektuelles fortrenging av Sveriges mørke sjel, nevner hun skyldfølelse som tilsynelatende stammer fra Sveriges samarbeid med Tyskland under annen verdenskrig.
Dette høres edelt ut.
Men jeg mistenker at det er mindre skyldfølelse som motiverer intellektuelle eliters konformisme – vi lever jo i amnesiens tidsalder, hvor folk har glemt jødeutryddelsen for 80 år siden.
Det som nok motiverer den svenske intelligentsiaen, er redsel. Redselen for å miste anseelse, bli utelukket fra det gode samfunn, redselen for å bli for ydmyket som reaksjonær – og stå alene, utenfor det komfortable og glamorøse svenske inferno.
Det som kalles for skyldfølelse, er snarere en intellektuell og moralsk feighet.
Svensk forfatter: – Sverige er blitt en ideologisk slagmark
Servil stemning
Er vi i ferd med å gjøre den samme feilen i samspill med mektige autoritære regimer? I snillismens og opportunismens navn sier vi ikke hva vi gjør for å «please» Kina.
Kina og Singapore har bevist at du kan bli rik, spise gourmetmat og bo i fine hus så lenge du sitter stille i båten. Mange lar seg forføre og disiplinere.
Presset av Beijing fjernet Cambridge University Press 300 artikler som var kritiske mot Kina fra tidsskriftet China Quarterly. (Forlaget har nylig inkludert dem igjen etter et megabråk.)
Det hersker en klar, servil stemning på mange norske forskningsinstitusjoner for ikke å komme i unåde hos Kina eller Utenriksdepartementet.
Andre autoritære makter, som Russland, prøver å påvirke oss på sine særegne, forvirrende måter. Oppfinnsomme russiske troll overbeviser oss om at EU er impotent og demokrati er bullshit, bare en stor og sterk tsar kan redde oss fra kaos.
Hvis du tror at det ikke fungerer, bare se på Europas illiberale stater: Det blir flere og flere Lille-Putiner.
Tre strategier
Den moderne formen for myk autoritærisme er forskjellig fra den brutale, sovjetiske kommunisme, maoisme eller fascisme. Den gir oss trygghet, fred og ro samt den ultimate form for hjerneanestesi. Og den trener oss i ansvarsfraskrivelse og skepsis til demokratiske verdier.
Det store spørsmålet er: Hvordan bekjemper vi denne trenden?
Hvordan hindrer vi at våre universiteter og det sivile samfunnet ikke blir arenaer for dekaffinerte tanker, gode intensjoner og blåøyd utopisme som bøyer seg for tunge kommersielle interesser og autoritære makter?
Jeg ser for meg tre strategier:
1) Vi balanserer den profitable og populære kritikk av vestlig imperialisme med en like klar kritikk av østlige imperiale og despotiske prestasjoner.
2) Vi er villige til å kjempe for liberale verdier i møte med autoritære makter. Da må forsvarshelikopter være på plass og fregattene kan ikke bli liggende skipbrudne.
3) Vi bremser belønning av gruppetenking og konforme lemen i våre utdannelsesinstitusjoner.
Et alternativ er at det ved siden av den polske gryten vil stå en ny, norsk kjele der det heller ikke behøves djevlevakt.
Etter at Wergeland, Nansen og motstandsheltene fra annen verdenskrig er døde, holder de aller fleste seg lydig nede i tjæregryten av politisk korrekthet og selvsensur.
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
