Kronikk: Nobelprisen i medisin kan tiltrekke gode forskere fra hele verden

Men suksessen til ekteparet Moser kan også sende prisvinnerne ut av Norge.

May-Britt og Edvard Moser deler nobelprisen i fysiologi eller medisin 2014 med John O’Keefe for «deres oppdagelser av celler som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen».

Dette er første gangen den medisinske nobelprisen går til norske forskere. Tildelingen, og den internasjonale anerkjennelsen den innebærer, har enorm betydning ved å sette offentlighetens fokus på grunnforskning og ved å vise at forskning på verdenstoppen faktisk kan utføres i Norge. (Alle vet at Norge kan vinne gull i idrett, men OL-gull i forskning?)

Den vitenskapelige betydningen av arbeidet som belønnes er at den avdekker grunnlaget for stedsansen, og gjennom dette gir et dypt innblikk i hvordan hjernen virker.

Hjernens GPS

Hvordan vet vi hvor vi er og hvordan vi kan finne frem til et annet sted? Når du er i et rom og lyset plutselig blir borte, kan du likevel finne døren eller stedet der vinduet er. Du vet omtrent hvor langt du skal gå, og i hvilken retning. Informasjon fra syn og bevegelsessans fra beina ligger lagret i hjernen.

Årets nobelprisvinnere har oppdaget et viktig grunnlag for hvordan dette skjer. Det omtales ofte som «hjernens GPS».

John O’Keefe, som arbeider ved University College i London, oppdaget omkring 1970 at noen nerveceller i hjernedelen hippocampus var aktive kun når rotta var på et bestemt sted i sine omgivelser. Andre celler var aktive når rotta var andre steder. Disse cellene ble kalt «stedsceller» («place cells»).

Jeg besøkte selv laboratoriet i London da oppdagelsen var ny – det var fascinerende å se rotta bevege seg forbi «stedet», uaffisert av registreringskabelen, og høre sprakingen av de aktive nervecellene på høyttaleren!

Det ble klart at her var man på sporet av hvordan kognitive prosesser foregår i hjernen. O’Keefe og Nadels bok om «Hippocamampus as a cognitive map» ble en bestselger. John O’Keefe har fått mange priser for sitt arbeid, nå sist Kavliprisen i nevrovitenskap 2014.

«Gitterceller» danner kart

Etter å ha etablert seg i Trondheim, ga May-Britt og Edvard Moser seg i kast med å videreføre denne forskningslinjen, men først var de på forskningsopphold i utlandet, både hos John O’Keefe og ved andre laboratorier.

Et gjennombrudd skjedde da de undersøkte naboområdet area entorhinalis, som hippocampus mottar impulser fra og sender impulser tilbake til. Her var nerveceller aktive når rotta var på flere forskjellige steder.

Det så først helt kaotisk ut, men Moser-laben kunne etter hvert fastslå at stedene der nervecellene var aktive, dannet et trekantmønster, på lignende måte som rutenettet på et kart.

Cellene ble kalt «gitterceller» («grid cells»). Celler i ulike områder hadde ulik størrelse på maskene i trekantnettet, slik at alle deler av de aktuelle omgivelsene er dekket.

Stedsans og hukommelse henger sammen

Resultatene ble veldig godt mottatt i det nevrovitenskapelige forskningsmiljøet verden over. Senere har Moserne utforsket systemet videre og gått fra suksess til suksess, og fra pris til pris.

Videre forskning tyder på at også menneske og alle andre pattedyr har tilsvarende system av gitterceller. Systemet har i tillegg andre typer celler som registrerer grenser eller kanter, og igjen andre som registrerer hvilken retning hodet peker, og så videre.

Det har lenge vært kjent at hippocampus er nødvendig for hukommelse. Helt fra oldtiden har man vært klar over at det er en sammenheng mellom hukommelse og stedsans. Man kan huske lange rekker av ting bedre ved å tenke at de «henger» på bestemte steder for eksempel i et hus der man er kjent.

Ved Alzheimers sykdom, den mest utbredte formen for demens, skjer det tidlig tap av nerveceller i hippocampusområdet, og særlig i area entorhinalis der gittercellene sitter. Det er typisk at et tidlig tegn på Alzheimers sykdom er problemer med å orientere seg og å finne veien.

Moser-ekteparet står på sterke skuldre

Moserne har selv bygd opp sin virksomhet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) helt fra grunnen. Likevel står de på sterke skuldre.

Med bakgrunnsutdannelse i psykologi tok de sine doktorgrader hos Per Andersen ved Universitetet i Oslo. Per Andersen bygde opp norsk nevrofysiologisk forskning, og i hans laboratorium ble fenomenet langtidspotensiering (LTP) oppdaget av Terje Lømo og Tim Bliss.

At nervekontakter blir mer effektive ved bruk ligger til grunn for læring og er et annet tema som venter på en nobelpris.

Både dagens nobelprisvinnere og Per Andersen er representanter for The Oslo School of Neuroanatomy, grunnlagt av Jan B. Jansen og Alf Brodal på klarlegging av nerveforbindelsene i hjernen. For eksempel bygger dagens hippocampus-forskning på Theodor Blackstads klarlegging av denne regionens nerveforbindelser og struktur fra 1950-tallet og fremover.

«Oslo-skolen» og norsk nervesystemforskning regner sin begynnelse fra Fridtjof Nansen og hans grunnleggende arbeid ved Bergens Museum om nervesystemets mikroskopiske oppbygning. (Noen mener Nansen burde ha delt den første nobelprisen innen nevrovitenskap med Cajal og Golgi i 1906.)

May-Britt og Edvard Moser er snare med å presisere betydningen av innsatsen fra sine medarbeidere.

Her er det på sin plass å nevne Marianne Fyhn og Torkel Hafting, som var førsteforfattere på de første artiklene om gittercellene i Nature og Science. Ekteparet Fyhn-Hafting er i gang med å etablere en sterk forskergruppe ved Universitetet i Oslo.

Bevilgningenes betydning

Når Moser-gruppen kan drive forskning i verdenstoppen, er det først og fremst et resultat av deres talentfulle og målrettede arbeid gjennom mange år, men det hadde ikke vært mulig uten den meget solide støtten de har fått fra sitt universitet, NTNU, og fra Norges forskningsråd blant annet gjennom programmet for Senter for fremragende forskning.

I tillegg har suksessen gjort dem i stand til å skaffe penger fra internasjonale finansieringskilder med høy terskel, som European Research Council, og ikke minst The Kavli Foundation, som har gitt dem Kavli Institute for Systems Neuroscience.

Moser-labens suksess gjør den til et «Mekka» som tiltrekker seg gode forskere fra hele verden.

De vil heller ikke mangle tilbud fra utlandet om å flytte til kanskje enda bedre forskningsbetingelser i USA eller andre land der det satses stort på forskning. Det er å håpe at bevilgende myndigheter ser den gylne sjansen og sørger for at betingelsene i Norge fortsatt er så gode at flytting ikke er aktuelt, og at flere gode grupper kan få økonomiske muligheter til å utvikle seg. Kanskje til og med våre rike landsmenn kan bli inspirert av Nobel-suksessen og Kavli til å gi penger til forskning?

Fred Kavli sa: «Dæ norske storkaksan væt ikkje ka dæ går glipp tå.»

Aftenposten mener:

Les også

Det er nødvendig å satse på eliteforskning

Video: