Fanget i Kremls lange skygger
I Moskva har man aldri sluttet å se på de tapte sovjetrepublikkene som Russlands rettmessige bakgård.
Tretti år etter Sovjetunionens oppløsning kaster Kreml fremdeles lange skygger over de tidligere sovjetrepublikkene.
Den 19. august 1991 forsøkte den konservative toppeliten i Sovjetunionen å kuppe makten for å stanse president Mikhail Gorbatsjovs reformer. Kuppforsøket var mislykket, men ble den siste spikeren i kisten for den allerede vaklende unionen. Fire måneder senere ble Sovjetunionen offisielt oppløst.
Selv om det er gått 30 år – en hel generasjon – siden Sovjetunionens sammenbrudd, har man i Moskva aldri sluttet å se på de tapte sovjetrepublikkene som Russlands rettmessige bakgård.
Georgia
Store, blå skilt forkynte på russisk, georgisk og til og med på engelsk at vi var ved den sørossetiske grensen. Et bredt piggtrådgjerde gjorde det tydelig hvor grensen mellom Georgia og utbryterrepublikken gikk. En gammel mann i skitne, enkle arbeidsklær kom bort til gjerdet.
Årlig flyttes grensegjerdet her og der noen hundretalls meter lenger inn i Georgia
«Dere har maks ti minutter,» opplyste en av de georgiske soldatene som hadde eskortert meg til grensen. «Russerne følger nøye med. Om kort tid er de her.»
Den gamle mannen presenterte seg som Dato Vanisjvili og begynte straks å fortelle sin historie, uten å kaste bort tiden:
«Jeg våknet opp en morgen for fem år siden, og da var gjerdet her! Opprinnelig gikk grensen noen hundre meter lenger oppe, men for noen år siden flyttet de den, og nå ligger huset mitt i Sør-Ossetia!»
Sør-Ossetia er en av fire utbryterrepublikker som oppsto i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning. Etter krigen mellom Georgia og Russland i 2008 har Moskva tatt fullstendig kontroll over Sør-Ossetia, og det er ikke lenger mulig å ta seg inn dit fra georgisk side, selv om sørossetisk territorium de jure fremdeles tilhører Georgia.
Krigen er for lengst over, men dragkampen fortsetter i det stille, i ly av natten. Årlig flyttes grensegjerdet her og der noen hundretalls meter lenger inn i Georgia, med georgiske myndigheter som maktesløse vitner. Og som alltid er det vanlige borgere som ofres på storpolitikkens alter.
«Hva skal jeg gjøre?» spurte Dato Vanisjvili fortvilet fra den andre siden av piggtråden. «Min kone er syk, derfor kan vi ikke flytte, og her får hun ikke hjelp. Dette er ikke noe liv. Kanskje selvmord er løsningen?»
Kasakhstan
Som så mange av de russiske landsbyene i Kasakhstan var Poporetsjnoje nesten fraflyttet. Bare noen få gamle koner og en håndfull innbarkede ungkarer holdt stand.
En av dem, Boris, en høyreist, bredskuldret kar (han lignet til de grader på en bjørn at det nesten virket som en klisjé), inviterte på te: «Mamma er ikke hjemme, så jeg har ikke så mye annet å by på, dessverre.» Han slo beklagende ut med de digre hendene.
Hvorfor i all verden skal jeg lære kasakhisk? Her bor det bare russere!
«Hvor langt er vi fra den russiske grensen?» spurte jeg.
«Trettiåtte kilometer!» Svaret kom kontant. «Helt frem til revolusjonen var dette området faktisk en del av Russland», fortsatte han ivrig.
«Det bodde ingen kasakher her før russerne kom, historisk sett er ikke dette kasakhisk territorium i det hele tatt. Likevel må vi lære kasakhisk på skolen, og dersom vi vil ha en jobb for det offentlige, må vi snakke flytende kasakhisk. Men hvorfor i all verden skal jeg lære kasakhisk? Her bor det bare russere!»
Under statsminister Nikita Khrusjtsjovs såkalte jomfrulandskampanjer på 1950-tallet flyttet et så stort antall russere til de kasakhstanske steppene at kasakhene ble i mindretall i sitt eget land.
Til russernes skuffelse viste det seg at den saltholdige, tørre steppejorden var vanskelig å dyrke – det var jo ikke uten grunn at kasakhene tradisjonelt hadde livnært seg som nomader.
I dag er kasakhene på ny i flertall i Kasakhstan, mens etniske russere utgjør under 20 prosent av befolkningen.
Som for å markere skiftet i den etniske balansen, og som en tydelig pekepinn på hvilken retning det moderne Kasakhstan beveger seg i, har myndighetene bestemt at kasakhisk innen 2025 ikke lenger skal skrives med det kyrilliske alfabetet, men med det latinske.
Geografien, derimot, kan ikke myndighetene gjøre noe med. Ingen andre land har lengre grense mot Russland.
Utad later kasakhstanske myndigheter som om annekteringen av Krim og krigen i Øst-Ukraina ikke har endret det aller minste på forholdet til Moskva. Men de siste årene har de i all stillhet, med økonomiske incentiver, lokket etniske kasakher til å bosette seg i grenseområdene mot Russland. For sikkerhets skyld.
Ukraina
På selveste kvinnedagen ble jeg invitert hjem til den russiske soldaten Linar i Donetsk, verdens yngste utbryterrepublikk.
«Da jeg fikk vite om det som skjedde på Krim, dro jeg dit for å hjelpe til», fortalte han. «Jeg drar overalt hvor det russiske folk er truet. Jeg er her som frivillig, få med det. Ingen betaler meg.»
«Var det derfor du dro til Øst-Ukraina, for å hjelpe truede russere?» spurte jeg.
«Si meg, hva er egentlig ’Ukraina’?» repliserte Linar retorisk, og svarte straks selv: «Nettopp, det finnes ikke noe Ukraina! Folk her kaller seg ukrainere, men de er egentlig russere. Det finnes visse russiske dialekter som er vanskelige å forstå. Ukrainsk er bare en slik dialekt.»
Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk erklærte seg selvstendig fra resten av Ukraina den 12. mai 2014, godt hjulpet av russiske soldater, frivillige eller ei.
Til å begynne med trodde mange at territoriene ville bli en integrert del av Russland, i likhet med Krim som ble annektert samme år.
Folk her kaller seg ukrainere, men de er egentlig russere
Men nå virker det mer sannsynlig at Donetsk og Luhansk vil ende opp som Transdnjestr, Abkhasia og Sør-Ossetia: to utbryterrepublikker, internasjonale pariaer, ikke anerkjent av andre enn hverandre og en permanent hodepine for myndighetene i Kiev – hvilket naturligvis var Russlands hensikt hele tiden.
Så langt har over 14.000 mennesker mistet livet i krigen i Øst-Ukraina, og idet konflikten går inn i sitt åttende år, synes en permanent løsning fremdeles langt unna.
Enhver som har opplevd å ha en nabo av den virkelig umedgjørlige og egenrådige sorten, vil vite at man i beste fall kan håpe på en slags væpnet nøytralitet, kanskje kan man hilse avmålt på hverandre over gjerdet. Men virkelig fred får man ikke før naboen flytter.
Land kan ikke flytte på seg, og Russland minst av alle.
I de første årene etter Sovjetunionens oppløsning var det i Vesten en tendens til å undervurdere russernes følelse av tapt makt og prestisje, samt staheten i den russiske imperieambisjonen, som er en inngrodd, eldgammel del av russisk, geopolitisk tenkning.
Etter to tiår med Vladimir Putin ved roret har forholdet mellom Øst og Vest kjølnet betraktelig.
Baltikum
«Når russerne kommer, drar jeg til skogs for å slåss.» Den unge kvinnen så på meg, fast i blikket. «Våpenet ligger klar. Jeg er parat til å ofre mitt liv for Latvias frihet.»
Ingen trådte til for å hjelpe georgierne under krigen mot Russland i 2008. Ingen (bortsett fra Russland) har blandet seg militært inn i krigen i Øst-Ukraina. Dersom Kreml bestemmer seg for å ta en bit av Kasakhstan, kommer ingen til å komme kasakhene til unnsetning.
De baltiske statene, derimot, er i en annen situasjon. I 2004 ble Estland, Latvia og Litauen medlem av både EU og Nato. Et russisk angrep på Baltikum er derfor svært usannsynlig.
Når russerne kommer, drar jeg til skogs for å slåss
Likevel er folk redde. De lever i skyggen av storebror i øst, og de hører hvordan sablene, i form av store militærøvelser, med ujevne mellomrom rasler høylytt på den andre siden av grensegjerdet.
En stor andel av befolkningen i Estland og Latvia er dessuten russere, og dermed en del av Rysskij mir, Den russiske verden, som Putin har lovet å forsvare.
Den siste diktatoren
Apropos grensegjerder: I Litauen bygges det nå piggtrådbarrierer mot Hviterussland i ekspressfart.
Som hevn for at Litauen har gitt ly til den hviterussiske opposisjonens presidentkandidat, Svetlana Tikhanovskaja, har Aleksandr Lukasjenko, Europas (foreløpig) siste diktator, sørget for å åpne en ny flyktningrute inn i EU, via flyplassen i Minsk, sin egen hovedstad.
Derfra ekspederes flyktningene videre til grensen mot Litauen, som er en av EUs yttergrenser.
Lukasjenko har styrt Hviterussland siden 1994, og han har styrt med jernhånd, ellers ville han ha mistet grepet for lengst.
Da jeg reiste gjennom Hviterussland for noen år siden, hadde jeg regnet med å støte på en del Lukasjenko-tilhengere underveis, slik man jo alltid møter entusiastiske Putin-fans under reiser i Russland. Til min overraskelse møtte jeg ingen.
Selv om det er gått 30 år siden Sovjetunionens sammenbrudd, forholder Moskva seg fremdeles til de tapte sovjetrepublikkene som om de var bortkomne, ulydige barn
Lukasjenko og Putin har ikke alltid hatt verdens beste forhold, men for Kreml er alternativet verre. Da titusener for ett år siden strømmet ut i gatene for å protestere mot hårreisende valgfusk, ble rådgivere derfor sporenstreks fløyet inn fra Moskva.
Da et Ryanair-fly i mai ble tvunget til å nødlande i Minsk fordi en 26 år gammel opposisjonell eksilblogger befant seg om bord, ble handlingen hyllet i russiske medier.
EUs sanksjoner i kjølvannet av den statlige kapringen har ført Hviterussland enda nærmere den gigantiske naboen i øst, som alltid står klar med åpne armer.
Selv om det er gått 30 år siden Sovjetunionens sammenbrudd, forholder Moskva seg fremdeles til de tapte sovjetrepublikkene som om de var bortkomne, ulydige barn.
Verst stilt er nabolandene som ikke har andre mektige venner eller en stor militærallianse i ryggen.
Dem er det flest av, og de står alene.
En noe kortere versjon av kronikken ble først publisert i den spanske avisen El Pais.
