Kronikk

De skeives trygghet er alles ansvar

  • Marta Breen
    Marta Breen
    Forfatter og styremedlem i Norsk Pen
Bildet er fra paraden og minnemarkeringen dagen etter masseskytingen i Oslo natt til 25. juni. «Angrepet i Oslo er dessverre ikke unikt», skriver Marta Breen.

Vår målsetning må fremdeles være at Norge skal være verdens tryggeste land for skeive.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Alle vi som engasjerer oss i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk Pen, er selvsagt rystet over helgens terrorangrep midt under pridefestivalen i Oslo.

Pen har i en årrekke samarbeidet med det internasjonale fribynettverket, som blant annet jobber for å gi forfulgte skeive forfattere fra andre land et trygt liv. Flere av fribyforfatterne, som i dag lever og skriver her i Norge, har måttet flykte fra sine hjemland nettopp på grunn av sin legning.

At disse nå opplever terror som trolig er rettet mot LHBT-miljøet, i sitt nye hjemland, er både svært trist og skremmende.

En rekke eksempler

Angrepet i Oslo er dessverre ikke unikt: Det siste tiåret har vi sett en rekke eksempler på at prideparader er blitt avlyst på grunn av voldelige motdemonstranter. Da jeg besøkte Serbias hovedstad Beograd på forfatterturné i 2014, fortalte en av mine guider om den heftige kampen bak byens homoparade.

Hun hadde deltatt i de tidligste forsøkene på paraden, som alle endte opp i blodige slagsmål etter at nasjonalister og ultrakonservative fotballsupportere gikk til angrep på LHBT-folk. Steiner, flasker og molotovcocktails ble kastet mot både deltagerne og politiet, og svært mange ble skadet.

Myndighetene bestemte seg derfor for å forby homoparader i Beograd og gjorde med dét et knefall for de høyreekstreme kreftene.

Ettersom Serbia ønsker å bli med i EU, gikk det imidlertid storpolitikk i saken. Politikerne ville bevise at landet respekterer ytringsfrihet og demokratiske rettigheter, og paraden ble påfølgende år gjennomført med enorme politistyrker til stede – opptil 5000 politifolk.

Deler av byen ble stengt for biltrafikk, mens helikoptre sirklet over det som egentlig skulle ha vært en gledens fest.

Flere tilbakeslag

De siste tre-fire årene har det vært flere tilbakeslag enn fremskritt for Europas LHBT-befolkning. Dette gjelder blant annet i land som Russland, Tyrkia, Ungarn, Ukraina og Polen.

I mai 2019 ble en gruppe tyrkiske aktivister kastet i fengsel for å markere pride på et universitetet i Ankara. I forkant av arrestasjonene hadde politiet skutt med gummikuler og brukt tåregass og batonger mot studentene.

I Russland har man innført en lov som gjør det forbudt å snakke – eller skrive – om homofili rettet mot barn og ungdom, og i Polen har én tredjedel av landet erklært seg som såkalt «homofri sone».

Det eksisterer en utstrakt homofobi i flere av de nevnte landene, og myndighetene spiller aktivt på folks fordommer. Målet ser ut til å være å fremstå som tradisjonsbærende og familievennlige motstykker til Vestens moralske forfall.

«Anti-gender»-bevegelsen

Kjønnsforskningen gjennomgår også store tilbakeslag. En rekke akademikere som jobber med LHBT-spørsmål eller feministiske perspektiver, er bekymret for sine karriereutsikter, institusjoner trues og forskningsfeltet blir møtt med usaklig kritikk. I Polen og Russland har studiene mistet den offentlige finansieringen, mens myndighetene i Italia og Bulgaria har stanset forskningsprosjekter.

Det mest ekstreme eksempelet er Ungarn, der statsminister Viktor Orban rett og slett har lagt ned kjønnsstudiene ved landets universiteter.

Disse kreftene blir gjerne kalt «anti-gender»-bevegelsen, og felles for dem er en sterk motstand mot seksuelle minoriteters rettigheter, mot stemmer som kritiserer tradisjonelle kjønnsrollemønstre og mot ytringsfrihet generelt.

Den polske høyresiden har gjennomført en stor anti-gender-kampanje, der det ble spredt myter om «nordiske tilstander», som blant annet gikk ut på at man i skandinaviske land tvinges til å si «hen» og til å kle små gutter i kjole.

Fjernet kapittel

For noen uker siden ledet jeg en samtale på Lillehammer litteraturfestival med tre kvinnelige forfattere fra Midtøsten, alle tilknyttet fribyordningen. De fortalte historier om vold, trakassering og forfølgelse av lesbiske i Midtøsten.

Det å skrive om kjærlighet mellom kvinner er et nærmest umulig prosjekt dersom du ønsker å leve i trygghet, fortalte de.

Jeg opplevde selv hvor betent dette temaet er da jeg besøkte Kairo i februar: Ikke bare var hele LHBT-kapittelet i boken min «Kvinner i kamp» fjernet fra den offisielle utgaven, jeg fikk også sterke oppfordringer om å la være å nevne disse spørsmålene i mine sceneopptredener. Noe som skapte et sterkt ubehag og en usikkerhet hos meg – men som selvsagt bare er en brøkdel av hva som har vært hverdagen for fribyforfatterne.

Flere av disse forfatterne bærer med seg traumer fra dramatiske opplevelser på flukt. Dette kan fremstå som menneskerettighetsproblemer først og fremst, men er i stor grad også et ytringsfrihetsproblem.

Enormt negative signaler

Når vi de siste par år har sett en økende kritikk mot regnbueflagg i norsk offentlighet, homohat på ulike nettfora og folk som mener at kampen «har gått for langt», kan dette bidra til å plante en engstelse: «Er ikke Norge det tryggeste landet for skeive, likevel?»

Det sender enormt negative signaler til resten av verden når Europa ikke lenger kan samle seg rundt grunnleggende menneskerettigheter. Og dersom vi i Norge ikke lenger klarer å tilby en trygg havn for skeive forfatter og meningsbærere, risikerer vi at disse stemmene går under jorden igjen.

En rekke fribyforfattere har nylig gått sammen i et LHBT-nettverk som blir stadig mer aktivt. Mange skeive med innvandrerbakgrunn kjenner på skam og skyldfølelse, ettersom man kanskje må bryte med verdier fra egen kultur og oppdragelse.

Et slikt nettverk kan derfor være svært viktig for å skape en følelse av tilhørighet og trygghet. Og dette trengs i dag mer enn noen gang.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Barskytingen i Oslo
  2. LHBT